Men du

Du ligger der oppå dyna, med svette krøller og avslappet kropp, varm og helt rolig. Søvnen har tatt deg fullt og helt og du er langt borte. De store og magisk blå øynene dine hviler seg. Jeg kryper forsiktig inntil, holder hånden på brystet ditt og kjenner den rolige pusten som jevnt og trutt jobber. Huden din er myk under fingrene mine og de så ofte omtalte og svulmende morsfølelsene strømmer rundt i årene mine. En liten skapning, så vakker og stille. Sovende, men bare for en stund. Jeg ser deg og kjenner at jeg endelig klarer å tro på at du har kommet for å bli.

Og du virker.

Du drømmer tydeligvis, for jeg må kysse deg lett på skulderen for å dempe uroligheten som plutselig inntreffer. Du merker meg, smiler og sovner dypt igjen. Så lite, men så magisk. Jeg gjør deg trygg, jeg roer deg. Du er her, med all din sjarme og varme. Den lille kroppen din vokser seg større for hvert minutt og nå når du ligger til lading er det så riktig at du ligger her. Smerten over det som ikke ble blir ikke helt borte.

Men du.
Du er her.