Det var på den tiden solen hadde sklidd ned bak tretoppene i bunnen av gata.
På den tiden mørket senket seg over de små husene i den lille byen. Det lyste i adventsstaker fra alle byens vinduer og alle byens barn satt klistret til tv-skjermen og så på dagens luke fra ”Jul på månetoppen”, og de voksne stresset for å få huset rent til jul.

Det var på den tiden bygatene var fulle av folk og det ikke fantes en ledig parkeringsplass i noen av byens parkeringshus. På den tiden det satt en stor nisse på taket til kjøpesenteret og julegrana på rådhusplassen var tent.
Det hele var som tatt rett ut fra et postkort; grantrærne var dekket av snø og himmelen var svart og stjerneklar. Inne gnistret det i flammene fra peisen og gradestokken viste langt under 0. Det var jul i Kongleberget.
Amanda puttet de stivfrosne skjelvende ned i kåpelommen. Rundt henne var det fullt hysteri. Det var to dager igjen til jul og folk stresset for å bli ferdige med de siste innkjøpene. Selv var hun ute for å finne en gave til lillesøsteren for den resterende delen av lønnen hun fikk for å stå bak kassa på H&M.

Hun så rundt seg: Kongleberget var alltid så koselig på denne tiden av året. Det var umulig å ikke kjenne julestemningen krible i magen når frelsesarmeen sang julesanger og delte ut gløgg og pepperkaker utenfor kjøpesenteret, men det så ikke ut til at folk flest enset dem. Amanda synes ikke det så ut som folk verken hørte sangen deres eller la merke til at det var flotte julekrybber og dekorasjoner i alle butikkvinduene nedover gågata. Folk var for opptatte med sitt:
Gaver, gaver, gaver.
Hun gikk videre oppover mot kjøpesenteret. På veien passerte hun folk fullastet med poser og pakker, ingen så ut til å ha tid til å hilse på hverandre, men det var en som fanget blikket hennes.

Han så ikke ut stresset ut som alle andre. Ikke hadde han en eneste pakke, og han bare satt stillferdig på en benk og lyttet til julesangen og tittet opp mot julegrana.
Han var ikledd en småslitt svart trench-coat og vanlige jeans. På fanget hans hadde han et stort ark, og i den ene vantekledde hånden en blyant. Han satt på benken og tegnet, mens snøen duvet ned og la seg forsiktig på skuldrene hans.

Amanda ble stående å stirre på den tilsynelatende rolige, unge gutten. Hun hadde aldri sett han før, men han så ikke ut til å være mange år eldre enn hennes 16.

Den mørkhårede gutten på benken så ikke ut til å forstyrres av menneskemengden som løp ut og inn av butikker rundt han. Han bare satt der som om han ikke skulle hatt en eneste bekymring i hele verden. Det var en underlig ro over han som fikk henne til å føle seg varm inne I seg.

Som ut av det blå så han plutselig opp den retningen hvor Amanda hadde stått og stirret i flere minutter. Hun nærmest skvatt til og ble en smule flau da det gikk opp for henne at hun hadde stått slik. Han møtte blikket hennes med de dypeste grønnbrune øyne hun noen gang hadde sett. Det var noe i øynene hans som hun ikke helt klarte sette fingeren på, som om han hadde svar på alle universets spørsmål, som om alt ble bra bare av å se på han.

Amanda følte at hun kunne ha stått sånn for alltid, men plutselig reiste gutten seg opp og gikk motsatt retning, ned mot busstorvet. Øyeblikket hadde passert og forvirret skyndte Amanda seg inn i senteret og mot lekebutikken.
Da Amanda la seg den kvelden, lå hun lenge og tenkte på benkegutten før hun sovnet. Hvem var han egentlig? Hvorfor hadde hun aldri sett ham før? Kongleberget var et lite sted, alle kjente alle. Hvorfor kjente hun ikke ham?
Lillejuleaften ettermiddag stod juletreet ferdig pyntet og familien Rødsets hus så endelig juleklart ut. Den juletypiske lukten av røkelse hang som en svak duft gjennom hele huset og gav liksom kronen på verket.

Hele familien satt samlet rundt stuebordet og spilte Yatzi da Amanda unnskyldte seg med at hun måtte ut et siste juleærend. Hun dro på seg den svarte kåpa, hoppet opp i de brune vinterstøvlettene og løsnet strikken i håret sånn at det halvlange mørke håret bølget seg nedover skuldrene hennes. Hun trakk på seg noen av morens hjemmestrikkede votter, geipet til seg sitt eget magre speilbilde før hun fortet seg ut.
Det knirket i snøen under føttene hennes der hun skyndte seg nedover mot byen.

Bygatene og butikkene var tømt for folk i kveld. Folk flest satt hjemme med familiene sine og gledet seg til den store morgendagen. Bare lydene fra noen få ”last-minute” handlere var å høre i de julebelyste gatene, men Amanda kunne ikke la det være. Hun måtte se, bare en gang til.
Og ganske riktig.
På den samme benken utenfor senteret satt den samme gutten fra gårsdagen.
Han satt der helt likt som den forrige kvelden; iført den svarte slitte trench-coaten og de samme jeansene. I kveld som i går satt han også helt rolig og tegnet uten å ense noe eller noen rundt ham.

Amanda svelget, mannet seg opp og gikk med forsiktige skritt mot benken hvor han satt. Hun skalv og merket rødmen steg oppover kinnene hennes når hun brått stod rett foran ham og mumlet et forsiktig ”hei”.

Han så opp på henne med de samme dyp-grønne øynene han hadde hatt i går. Øynene hans hadde fortsatt den samme vissheten og roen når han nikket et forsiktig, litt spørrende hei tilbake. Stemmen hans var stødig, behagelig og akkurat passe mørk.

”Kan jeg sitte” spurte Amanda forsiktig, litt angrende. Hvorfor hadde hun I det hele tatt gått bort til ham? Han måtte tro hun var gal.

Han nikket og viste til at hun kunne sette seg ned ved siden av ham. Hun fikk et lite glimt av tegningen han tegnet på før han la den fra seg på den siden hun ikke satt.
Den var en tegning av gågaten i Kongleberget sett fra der de satt. Den viste alle de julepyntede butikkvinduene, julegranen, frelsesarmeen, men ingen av Konglebergets innbyggere. I stedet illustrerte den narkomane, syke, fattige, sultne og midt på bildet: HENNE.

Hun prøvde å skjule et lite gisp. Henne? Hvorfor hadde han tegnet henne?
Hun skulle til å spørre, men så begynte han å snakke igjen.
”Den handler om å se noe annet enn seg selv” sa han forsiktig. Hun så spørrende på ham og han fortsatte. ”I hverdagen er folk altfor opptatte med seg selv og sitt. De enser ikke det som skjer rundt dem. De interesserer seg ikke for hva som skjer rundt dem. Rundt juletider er det ekstremt. Folk løper ut og inn av butikker for å stresse med å kjøpe enda mer ting til folk som allerede har alt. Frelsesarmeen bordet er det ingen som en gang legger merke til, og jeg satt her i hele går uten å se et eneste menneske se opp mot den flotte julegrana på rådhusplassen. Det finnes så mange her i verden, ja her i landet, som ikke har råd til mat på en vanlig mandag. Og her bruker vi tusenvis av kroner på et 4-5retters måltid på en kveld. Hvor er rettferdigheten i det?

Jeg sier ikke at jeg ikke liker julen. Tvert imot, julen er den koseligste tiden på jord, men julen handler jo ikke om gaver. Julens budskap er å glede andre. Er det ikke? Er mennesket virkelig så lite kreativt at den eneste måten vi kan glede andre på er å bruke massevis av penger på gaver?”

Han stoppet og trakk pusten. Amanda hadde aldri hørt noen snakke så entusiastisk om noe. Det virket som om dette virkelig betød noe for han. Hun ville veldig gjerne vise ham at hun var helt enig i alt han sa, men hun visste ikke hvordan så hun fortsatte å tie.
”Hvert eneste år sitter jeg her og ser på byens innbyggere. Jeg bare sitter her og håper at et år skal jeg slippe å skamme meg over å være en del av dette samfunnet. At et år, skal folk se han enbente som sitter på hjørnet av lekebutikken og tigger penger til en kopp kaffe. Eller at et år skal mer enn en person stoppe og legge på penger på frelsesarmeen bøssa. Jeg hadde nesten gitt opp håpet, gitt opp at menneskene i Kongleberget bryr seg om noe annet enn seg selv, helt til i går. Da kom du”. Han møtte blikket hennes og det glitret i øynene hans, hun forstod ikke helt hva han mente.

”Jeg? Hva gjorde jeg?” Hun bet seg selv i tungen. Kunne hun ikke komme med noe mer intelligent?
” Du stoppet opp og lyttet og så. Du så meg. Du er den første som har sett meg, som har ønsket å se meg. Du kom tilbake i dag, det viser mye. Det viser at det enda finnes håp. At det finnes noen her som ser at julen handler om noe annet enn bare gaver. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!” Amanda så ned. Hun trodde neppe hun hadde vist så mye ved å se han, men hun visste ikke hva hun skulle si og nok en gang ble hun bare sittende.

Plutselig stod gutten oppreist, han var på vei til å gå. Hun skjønte ingenting og reiste seg hun også. Han var mer enn et hode høyere enn henne og så ned på henne. ”Du har gitt meg håpet tilbake. Du har vist meg at det faktisk finnes solskinn bak hver mørke sky.” De stod nesten helt inntil hverandre, og plutselig bøyde han seg ned og kysset henne forsiktig. Det hele skjedde så fort at hun ikke rakk å reagere. ”God jul, Amanda Rødset. God jul” Også forsvant han ned den samme veien han hadde forsvunnet i går før hun rakk å si noe.
Da Amanda gikk hjemover den kvelden visste hun at hun aldri kom til å se ham igjen, men hun trengte ikke se ham igjen. Hun betydde noe, hun. Amanda Rødset, 16år fra Kongleberget. Hun hadde gitt en person håpet tilbake. Hun trengte ikke noen julegave, hun hadde vist en person at det finnes håp!

Hun slapp ut en liten boble av latter og så opp mot stjernene, det var som om de blinket spesielt til henne og inne i seg kunne hun høre den mørke, behagelige stemmen hviske til henne ” God jul Amanda Rødsett, god jul!”