“Jeg vil ikke ta abort. Dessuten er det for seint, jeg er tjue uker på vei!”, nesten skrek hun til foreldrene sine. Hun hadde nesten fått sjokk da hun fant ut at noe vokste inni henne. Først hadde hun prøvd alt for å få det til å løsne, for å få det bort. Men nå, nå var hun blitt glad i den vesle skapningen. Hun hadde vært redd for å si det til mor og far, men nå visste de det. “Nora, du er bare 16 år gammel. Hele livet ditt vil bli ødelagt”, sa mor. Far bare nikket, som om han var stum, som om han var enig i alt mor sa, selv om han ikke hørte hva hun sa engang.

Nora så opp på bildet av Jomfru Maria som hang over peisen. Hva ville hun sagt til alt dette? Jesus ville vel være glad i henne selv om det nå var en ekstra person inni henne nå, ville han ikke? Mor følgte blikket hennes. “Du har begått en synd”, sa hun, som om hun visste hva Nora tenkte. “Jeg har skriftet”, sa Nora unnskyldende. “Det er en like stor synd å ta abort”, plutselig for hun opp igjen. Hun ville ikke høre mer, ville ikke! Var det ikke mor og far som hadde sagt at de ville elske henne uansett hva hun
gjorde! Nå merket hun at de hadde løyet. De hadde ikke ment det.

Hun hadde vært så redd den måneden hun ikke hadde fått mensen.. Så redd da hun var kvalmen hele tiden. Så fryktelig redd da hun var trett hele tiden. Mor hadde også kommentert det. “Nora, du sover jo bare, det er alt nå gjør om dagen”, hadde hun sagt. Da hadde Nora visst det. Hun hadde sagt det til Patrick. Patrick var den hun hadde trodd ville støtte henne. Patrick som hun hadde trodd ville forstå, det var jo hans, det som vokste. Men han hadde bare blitt sint. Sagt at hun skulle holde seg langt borte fra han. Han hadde sikkert vært redd for hva faren hans ville sagt, tenkte hun. “Han er tross alt sønn av en prest”, hadde hun sagt til seg selv.

Hun hadde vært hos lege. Legen hadde vært så snill. Han hadde sagt at alt ville ordne seg. Han hadde sagt at han ikke skulle si noe til verken far eller mor. Men han hadde løyet.

Nora så bort på far. Hvorfor sa han ingenting? Hvorfor så han bare ut i rommet, mens øynene hans vaklet fra bilde til bilde? Øynene hans stoppet på bildet av Jesus med et barn på fanget. Nedenfor sto teksten: La barna komme til meg.

Ba han tro? Ba han om å finne en utvei? “Jeg skal beholde det”, skrek Nora og løp ut. Ut på trappen og videre nedover gata. Plutselig stoppet hun. Hvor skulle hun gå? “Gud”, hvisket hun. “Led meg!”

“Nora!”, lød det forbauset fra andre siden av gata. Det var Markus. Markus som Nora hadde kjent fra barnehagen. Markus som alltid hadde vært bestevennen hennes. Ville han støte henne bort slik som Patrick og foreldrene hennes? Kunne hun stole på ham?
“Nora, hva er det?”, han tørket en tåre fra kinnet hennes. Sola skinte på ansiktet hans nå. Han lignet på en engel. “Markus”, hulket hun. “Jeg er”, mer klarte hun ikke å si. Han forsto. “Det kommer til å bli bra”, sa han trøstende. Hun fortalte ham alt. Han ga henne en klem. “Jeg vil ikke ta abort”, sa hun fort. “Nei”, sa han. “Det forstår jeg. Meg kan du stole på. Sammen skal vi klare det.” I det han sa det, kjente hun at den lille rørte på seg der inne i magen.