Det blir aldri slik som i eventyrene hvor man lever lykkelig alle sine dager. Det ble aldri så fint som alle skulle ha det til. Jeg sitter og tenker over livet mitt. Nå tror du sikkert at jeg er en hvithåret gammel kone på treognitti som har levd et liv i den berg- og dalbanen som representerer livets oppturer og nedturer. Du tenker kanskje at jeg giftet meg ung med en snill mann, en jeg ikke elsket – for det er svært vanskelig og finne en mann du virkelig elsker- men likevel var glad i. At jeg fikk 5 barn, 11 barnebarn og 10 oldebarn. Du tror kanskje at jeg skilte meg og måtte slite meg gjennom deler av livet, at jeg ventet på den store kjærligheten, men likevel klarte og glede meg over de små tingene i livet. Slik er det ikke. Jeg er ung, men likevel gammel. Jeg er i slutten av tenårene, men likevel ferdig med å leve.

Jeg tror egentlig at jeg hadde noen av forutsetningene som skal til for å leve i et eventyr. Kanskje har vi alle det? Men noe går galt, fryktelig galt! Man får såkalte traumer, som fucker opp tilværelsen og gjør hverdagen uutholdelig. Nei, nå skal jeg ikke bare klage på traumer og påførte lidelser, for i bunn og grunn har vi alle et valg. Skal vi kjempe eller gi opp?

Kanskje vet vi ikke helt, for veien mot overgivelse er så mye lettere enn og måtte kjempe. Kampen er i den andres favør, og dermed slukner ett hvert håp. For der står motpartens hær av soldater med maskerte ansikter - kledd i rustning fra topp til tå, med sverdet parat. Din hær er selvfølgelig adskillelig mindre. En liten skillpadde på to bein (som holder på å falle bakover på grunn av tyngden av sitt eget skall) og en skjelvende blå fisk i en bolle. Fiskens navn er Ursula og har en tendens til å spille død i kampens hete, den feigingen. Da kan man si at man ikke får så veldig lyst til og ta opp kampen. Vi vil gjøre som Ursula - spille død.

Av en eller annen grunn har kroppen en lei vane av og ville kjempe til siste slutt, så hva skjer når hodet er lei av og kjempe, og begynner og krangle med kroppen og dens små venner. Ursula prøver alltid og skvære opp, men da bjeffer en av soldatene fra motpartens hær, og mindre enn ett sekund senere ligger hun opp ned ved vannoverflaten. Skillpadden faller bakover av forskrekkelse og hodet ditt ser sitt snitt til å stikke av. Det skiller seg fra kroppen og går sin egen vei.

Det er dette jeg forestiller meg at skjedde den dagen jeg ble en psykiatrisk pasient.

Jeg lever i min egen lille boble. Den har begynt å krympe etter hvert som også forståelsen blir mindre og mindre. Kanskje sitter jeg bare på vent. I venteværelset til himmelen – eller helvete for den saks skyld. Kanskje venter jeg bare på at døren skal gå opp og at mitt navn skal bli lest opp. Ja, det er nok det jeg gjør. Inni meg.

For utenforstående ser jeg ut som en hvilken som helst annen jente på min alder. Med permanentkrøller og moteriktige klær, perfekt lagt sminke og et lurt smil om munnen. Øynene gjemmer jeg under ett par gule solbriller. Og neglene har blitt kandisert i alle regnbuens farger..
Jeg følger opplegget, gjør som alle andre, ler som alle andre. Ansiktet blir lagt i en ugjennomskuelig maske. Dette har jeg øvd på! Ja, for det er viktig å se ut som andre – se normal ut!

Så kan du sitte igjen med et filosofisk spørsmål. For hva vil det egentlig si å være normal? Hvem er egentlig normal? Men dette er ikke en slik fortelling.

Dette er en av de typene fortellinger hvor man ikke vet hvor man skal begynne, eller om man bør begynne. Dette er av de typene fortellinger som egentlig aldri får en lykkelig slutt. Så hvor starter man egentlig?
Ved begynnelsen..

Så er det over..

Dagen gled med ett over til natt. Jeg kunne se hvordan det gradvis ble mørkere og mørkere, og hvordan sola plutselig ble helt borte. Månen lyste svakt bak de mange skyene som hadde samlet seg til et slør på himmelen.

Jeg satt på en stor stein bak huset med en dyne rundt meg og pustet inn den halvkalde september luften. Jeg lukket øynene sakte igjen mens jeg la meg bakover.

Når jeg lå slik, med ryggen mot den harde steinflaten, syntes jeg å høre trærnes sang i vinden. Selv med øynene igjen kunne jeg se dem danse i den svake høstbrisen.

Kanskje lot jeg tankene fare så raskt at jeg ikke kunne oppfatte hva de dreide seg om, eller kanskje tenkte jeg ikke i det hele tatt. Mens jeg lå slik virket ikke verden så farlig likevel. Men en gang måtte freden ta slutt, snart ville realiteten slå inn.

Innenfra hørtes et brak. Ivar hadde satt i gang igjen. Jeg ville bare ligge her og glemme alt. Men det var vel min skyld. Det var alltid min skyld.

Inne for stolene rundt, mobiler ble kastet i veggen og knust, og mammas gråt kunne høres helt ut til hvor jeg lå. Jeg prøvde å stenge alt ute, prøvde og få bort minnene som nå presset seg frem gjennom tåken i hodet mitt, men jeg visste at jeg måtte gå og ta imot straffen min. Jeg presset øynene sammen en siste gang før jeg etter noe som virket som en evighet, reiste meg opp – tok dynen med meg, og gikk inn.

Mamma satt i den nedslitte, mørkeblå hjørnesofaen. Tårene hadde sluttet og trille, kanskje hadde hun ikke flere igjen. Blikket hennes hvilte på den levende flammen fra stearinlyset på bordet.

Under bordet lå en mengde med gamle blader, aviser og skolebøker. Jeg stusset litt over at rotet hadde havnet under bordet, men fant ut at det ikke egentlig var så rart likevel. Det var rot overalt i huset vårt. Teppet under bordet hadde fått en mørk flekk uti kanten. Blikket mitt falt på det pulveriserte støvet ved siden av, som en gang hadde vært et glass, mitt glass. Faen.

Jeg hørte ikke de sinte ordene til storebroren min. Likevel visste jeg hva han sa. ”Jævla dritt! Hvor idiotisk går det an å bli?! Hvorfor i helvete satte du et glass med vann så nær bordkanten. Hvorfor i helvete kan du ikke lære deg og rydde opp skolebøkene dine.” Jeg visste at det ikke var noen vits i å fortelle ham at skolebøkene faktisk var hans. Og at det var hans rot som lå strødd rundt forbi. Jeg kunne ikke se de mørke øynene hans. Likevel visste jeg at de lynte av sinne.

Jeg kunne ikke kjenne noe. Likevel visste jeg at slagene haglet over meg. Jeg falt på gulvet, krøllet meg sammen til en ball, og ventet på de harde sparkene. Han kunne blitt en god fotballspiller, tenkte jeg og lukket øynene.

Plutselig var det over. Raske skritt gikk over gulvet, bort fra meg denne gangen, og inn i entreen. Ytterdøren gikk igjen med et brak. Lyden av døren som ble smelt igjen, fikk mamma til å reagere. Hun reiste seg og gikk med forsiktige skritt mot meg, forbi meg – etter Ivar.

Stakkers Ivar. Han fikk dårlig samvittighet, han mente det ikke. Stakkers Ivar. Han kan ikke noe for det. Stakkers Ivar.

Mamma startet bilen og kjørte ut av garasjen. Jeg så ikke at den forsvant nedover gata. Likevel visste jeg at Ivar satt i passasjersetet og ba om unnskyldning, mens mamma med den ene handa strøk han på kinnet og sa at det var i orden. Sa at hun ikke var sint på ham. Sa at alt ville ordne seg.

Jeg reiste meg sakte opp og gikk inn på badet for å tørke bort blodet som rant fra nesen. Fra magen begynte smerten og bre seg oppover og samlet seg tilslutt i hodet. Jeg bøyde meg over toalettskålen og kastet opp.

Utdrag fra bokmanuskript av Aina Klippenberg. Oppdatert 08.12.11.