Alex
Hun satte seg bedre til rette på stolen med en av de stygge, rutete
putene på fanget. Kjøkkendama hadde sagt i dagevis at de
burde byttes ut, men Alex likte disse putene. De var gode å holde
rundt, pluss at de var enkle å balansere på hodet. Hun grep
tak i den og satte den på hodet. Det samme gjorde Rita. Nå
var de i det positive hjørnet.
Åtte
måneder tidligere var det første skoledag etter nyttår.
Alex og bestevenninnen, Cecilie, hadde en høylytt krangel i skolegården.
“Hvis ikke du sier det, Alex, så sier jeg det selv”,
skrek Cecilie.
“Hysj, noen kan høre deg!”, hvisket Alex tilbake. De
så seg rundt, men ingen var der. Det var frost og glatt ute, så
elevene hadde antageligvis bare fortet seg inn i klasserommene der det
var varmt og godt.
De
gikk opp trappene i stillhet, men ikke før var de komt opp i korridoren,
så fortsatte Cecilie hviskende;
“Du vet at dette er big deal, Alex. Jeg kan ikke holde
det for meg selv.”
“Cecilie, du er den eneste jeg har fortalt dette til! Det er flaut!
Dessuten vil jeg fortelle det selv hvis hun absolutt skal vite det.”
De satte seg på sine vanlige plasser i vinduskarmen. “Er det
flaut å si til andre at du er blitt voldtatt?”, spurte Cecilie
vanntro. “Åh, du forstår ikke!”, sa Alex. “Jeg
vil ikke være en som andre syns synd på!”
Guttene
i klassen kom opp trappene, og de to jentene i vinduskarmen tidde brått.
De så litt rart på Alex, men gikk fort inn i klasserommet.
“Tilde har jo allerede spurt deg om noe er galt”, sa Cecilie
og så Alex inn i øynene. -“Neste gang sier du sannheten
til henne, ellers gjør jeg det.” Tilde, kontaktlæreren
deres, var en av de få personene Alex virkelig stolte på.
Sammen med Janne, den andre læreren deres, gjorde de skoledagen
hennes grei nok. Nok til å overleve den.
Det ringte inn. Bestevenninnene reiste seg og gikk inn i klasserommet.
De satt på hver sin side av klasserommet, noe som de begge hadde
klagd på uttallige ganger til lærerne, men til ingen nytte.
Rett foran Alex satt Tina. Tina var den kuleste jenta i verden. Hun var
ikke redd for å si meningene sine, ikke redd for å forsvare
vennene sine, hun hadde sin helt egen stil, og dessuten var hun en knall
god venninne. Hun snudde seg og smilte til Alex når lærerne
kom inn. De tenkte det samme da de så den nye frisyren til Tilde.
Kort, nesten altfor kort for en jente. Men kult. Typisk Tildes personlighet.
Janne var helt den samme, tynn som ei fjøl, og smilende fra øre
til øre. Det var kommet en bitteliten kul på den ellers så
flate magen. Var hun gravid? Det gikk en liten mumling gjennom klassen,
men ingen turte å spørre om det de alle lurte på, i
tilfelle svaret var nei.
“Håper
alle har hatt en fin jul, og at dere er klare til et travelt halvt år”,
sa Tilde og smilte. Alle sukket, men rettet seg allikevel opp i stolen.
De visste at det var nå det gjaldt. Det siste året på
ungdomsskolen skulle være tøft.
Den første timen gikk av til småsnakk om hva de forskjellige
hadde gjort i ferien. Alex grudde seg til det var hennes tur. Hun måtte
lyve, hun som hatet å lyve. Hun kunne ikke akkurat si til klassen
at julen hennes hadde vært helt forferdelig. At hun følte
seg mer og mer tom for hver dag som gikk, og at hun hadde røpet
en av de dyrebare hemmelighetene sine til Cecilie, og at hun nå
var livredd for at Cecilie skulle si det videre til Tilde, eller Janne.
“Alex, hvordan har din jul vært da?”, spurte Janne plutselig.
Hun sto ved siden av pulten til hennes, og Alex merket at hun var den
eneste igjen i klasserommet. Det har visst ringt ut til friminutt. Janne
så granskende på henne.
“Forferdelig”, glapp det ut av Alex, og hun angret med en
gang hun hadde sagt det.
“Vil du snakke om det?”, spurte Janne forsiktig. Alex ristet
på hodet og reiste seg for å gå ut.
Etter
skolen måtte Alex løpe for å rekke bort til pastorparet.
Hun satt barnevakt for sønnen deres på 6 etter skolen, mens
de var på jobb. Da hun kom fram, så hun at hunden hadde stukket
av igjen. Hun slapp sekken tungt ned på trappen, og løp bort
innerst i gaten. Akkurat som hun hadde tenkt, sto hunden i gården
til de nygifte naboene. Etter en kvarters tid fikk Alex endelig tak på
henne, og gikk tilbake. Hun følte seg så sliten. Ville bare
sove…
Alex
bant fast hunden på utsiden av huset, og gikk selv inn. Der satt
guttungen foran fjernsynet og glodde.
“Er du sulten?”, ropte hun inn til ham og gikk inn på
kjøkkenet for å lage det vanlige, toast.
Endelig hjemme på sitt eget rom, la Alex seg ned på sengen
sin og sovnet. Hun våknet to timer senere av at moren kom hjem.
Mamma var sliten, det var lett å se. Alex satte seg med leksene,
men ga snart opp. Hun kunne stoffet, men var altfor stresset til å
gjøre noe. Hun gikk ned på badet og begynte å vaske
det. Men hun visste at i morgen ville det se like ille ut.
Med ett hørte hun kjefting ovenfra. Hun gikk opp igjen og møtte
en gråtende mamma i trappen. Klaus hadde blitt sint og kastet rundt
på stoler, truet, og kastet sin egen mobil i gulvet slik at den
ble ødelagt. Alex gikk etter mamma for å trøste henne,
men visste at det ikke var noe hun kunne gjøre. Mamma hadde alltid
bare oversett Klaus’ raserianfall, og når det kom ett, ble
hun så sjokket at hun ikke visste hva hun skulle gjøre.
Alex derimot, lot seg ikke lure. Hun var blitt så vant med disse
anfallene opp gjennom årene, at hun kunne forutse hva neste “move”
kom til å bli. Hun merket en ubeskrivelig redsel inni seg, en redsel
som hun var blitt ganske kjent med opp igjennom oppveksten, men som fortsatt
skremte henne noe innmari. Hun pustet fort inn og stålsatte seg
for det hun visste kom. Slagene haglet, men ikke en tåre viste seg.
Knyttneven som slo henne, tilhørte en hun var glad i, derfor måtte
hun holde ut, tenkte hun stille.
Etter stormen av slag og spark mot lillesøsteren sin, sprang Klaus
ut ytterdøren og videre ut i den kalde januarkvelden. Nedenfra
hørtes knirking av en stol, og nok en gang ble ytterdøra
smelt igjen. Mamma kjørte ut for å lete etter Klaus. Alt
som sto i hodet på Alexandra, var at lillesøstera, Lillian,
heldigvis overnattet hos mormor og morfar.
Utdrag fra bokmanuskript
av Aina Klippenberg.
|
