Vinden strømmet inn gjennom de store åpne vinduene. Sarah satt for seg selv i stua og så ut på den solfylte plenen. Hun forsto ikke dette. Denne følelsen av å ikke høre til. Hvordan var det kommet til dette punktet? Det kunne umulig være noe mening i det. At hun skulle lide.

Åh, det gjorde så vondt! "VONDT", hun la seg ned på gulvet og krøkte seg sammen. Ordet skrek hun inn i hodeputen sin.

Hun forsto mye av smerten sin, uten helt å forstå det. Hun visste at det var i følelsene sine hun hadde vondt, men hun kunne ikke skjønne hvorfor det måtte gjøre så vondt hele tiden! Hvorfor hun måtte holde ut torturen!

"Ta det bort, ta det bort!", hvisket hun mens tårene rant ned over kinnet. "Jeg, jeg orker ikke mer."
Så sovnet hun.

Da hun våknet flere timer senere, var det mørkt ute. Det striregnet, og det gjorde henne litt roligere. Hun likte regn. Stillheten slo henne med stor kraft. Hvor var alle? Mamma, lillesøster, pappa? Hvor var de?

Hun kunne ikke huske! Sarah fikk klump i halsen. Hun trengte noen! Hun orket ikke mer, ville ikke mer!

"JEG VIL DØ!" skrek hun. Hun lukket øynene og følte at hun gled bort.

Det var nesten som om hun fløy opp under himmelen. Fløy gjennom hvite skyer og lot sola varme seg. Menneskene nede på bakken så ut som maur. Det var så herlig å fly slik. Uten bekymringer, uten å tenke, uten å føle. Bare være fri!

Plutselig kjente hun en kraftig smerte i venstre overarm. Noen krøyp henne! Hun så seg selv ligge på gulvet på stua. Rundt henne sto to menn i rødt og gult tøy, og foreldrene hennes. De så bekymret ut, men Sarah var bare rolig. Ambulansefolkene la henne opp på en båre. De kløp henne i armen og prøvde å få kontakt med henne, men Sarah ville ikke! Det gjorde for vondt! Hun ville være her, her det var fritt.

Hun ble kjørt til sykehuset. Hun glippet med øynene og så på mennene som sto over henne. "Hei Sarah"; sa en mann i hvit frakk. "Hvordan går det med deg? Har du vondt noen plass?"

Hun prøvde å forklare. Hun ville fortelle om den uutholdelige smerten i brystet, over alt i kroppen. Den stikkende klumpen i magen hindret henne fra å si noe. Det var for vondt, og for skummelt. Angst.

Hun hørte hva de sa, men fosto dem ikke. Mamma og pappa fulgte henne inn i en lang korridor og ned en trapp. Sarah subbet etter foreldrene sine. De mørke øynene sine var blitt trillrunde. Hun forsto ikke!

Damen som tok i mot dem var hyggelig. Hun smilte til Sarah, og snakket med rolig stemme. Hva var det hun sa?

Sarah fikk eget rom på ungdompsykriatisk avdeling. Hun skulle føle seg trygg. Hun følte seg merkelig rolig. Rolig før stormen. Men stormen kom ike enda, for nå var hun trygg.