Det ligger et blankt ark foran meg på bordet. Jeg sitter og ser på det. I hånda holder jeg blyanten min. Jeg putter blyanten på arket og venter. Jeg prøver å finne på noe. En idé. Et bilde. En historie. Det er ingenting som kommer. Så jeg sitter der. Jeg som alltid har en idé. Jeg som alltid finner på noe å gjøre. Jeg klarer ikke å finne på noe akkurat nå. Det irriterer meg veldig. Så jeg får plutselig lyst til å krølle sammen arket og kaste det i nærmeste søppelbøtte, men jeg blir bare sittende. Jeg gir ikke opp. Jeg skal finne på noe å skrive på dette blanke arket.

Jeg legger blyanten fra meg etter å ha tatt den opp igjen. Den triller. Så faller den ned på gulvet med et lite «ploink». Man kan nesten høre blyet brekker inni den, så stille er det her. Jeg bryr meg ikke med å plukke den opp. Jeg blir sittende å tenke mer. Enda prøver jeg å dra fram en idé om noe. Det er ikke så lett som det virker ut som tenker jeg. Dette har aldri hendt meg før. Det er virkelig mulig å gå tom for ideer. Jeg bøyer meg ned for å plukke opp blyanten, men den har trillet et stykke vekk fra meg. Jeg er nødt til å reise meg opp for å hente den. Så jeg lister meg bort, plukker den opp og lister meg tilbake før jeg setter meg ned igjen. Jeg tar en titt rundt om i rommet og prøver å dra fram en idé fra omgivelsene. Enda har jeg ingenting. Vifter på blyanten, den går frem og tilbake i et hurtig tempo mellom fingrene mine. Hadde jeg hatt musikken min her hadde jeg nok fått en idé med en gang. Jeg ser ut av vinduet. Det snør ute. Jeg har egentlig aldri vært helt glad i vinteren, men snøen er vakker i dag. Jeg blir sittende og drømme meg bort. Men til slutt innser jeg at jeg snart er nødt til å skrive noe. Jeg ser på det hvite arket. Så tar jeg en titt ut av vinduet igjen.

Jeg smiler. Jeg tror jeg nettopp fikk min idé. Med en gang blyanten treffer papiret brekker den, men det gjør ikke så mye. Jeg tar frem blyantspisseren og spisser blyanten. Så tar jeg blyanten ned på papiret en gang til for å prøve å starte og i det øyeblikket den treffer arket begynner en historie og utfolde seg. Jeg skriver en historie om en jul. En jul som kanskje alle er vandt til, men som for de det gjelder ble litt annerledes enn ventet. Jeg skriver en om en jul i mitt liv. Jeg skriver og skriver. Klarer ikke å stoppe. Det ene avsnittet etter det andre. Jeg kan føle menneskene. Rommene. Stedene. Alt virker så nært meg. Jeg kan føle lukten. Hjertet mitt gjør et lite hopp når jeg hører en bok falle i gulvet. Jeg datt ut av drømme verdenen min. Jeg prøver febrilsk å komme inn i den igjen, men uten hell. Så jeg leser de siste linjene om og om igjen.
Tiden renner ut.

Ulikt alle de andre jeg ser på, sitter jeg og føler med i min historie. De sitter og skriver så fort fordi de vil bli ferdige. Jeg ser ut av vinduet igjen. Snøen snør tettere nå. Jeg ser på arket igjen og fortsetter å skrive på historien. Den glir av seg selv nå. Den ene setningen følger opp den andre. Jeg har nå klart å skrive 4 sider av min historie som startet av ingenting. Blyanten min fører meg videre inn i historien. Jeg sitter og er helt konsentrert. Jeg skriver mer på historien og den fører meg videre til noe jeg aldri skulle tro den førte meg til. Når jeg startet håpet jeg ikke en gang på halvparten av dette. Så jeg skriver videre.

«Nå må dere legge ned pennene og lever inn oppgaven» Sier en av vaktene.
Hva? Alt nå, tenker jeg. Jeg blir stressa, så jeg avslutter historien min med en halvdårlig slutt og legger ned pennen. Jeg sitter og ser tomt ut i lufta. Det kommer noen gående mot meg. Jeg hører det. Skritt, skritt, skritt og så stopper det.
«Oppgaven deres» sier en mørk stemme mot meg.
Jeg ser opp. Der står vakten. Han er ikke gammel, men ung. Jeg ser inn i øynene hans en liten stund før jeg gir han arkene mine.
«Ikke ferdig enda?» Sier han med et lite smil.
«Nei, ikke helt..» Svarer jeg, også går jeg.

Utafor lokalet blir jeg sittende på en benk og se på snøen dalende. Jeg klarer ikke å tro at jeg ikke fikk fullført historien. Jeg klarer ikke engang finne ord for det. Jeg hadde en helt perfekt historie, også klarte jeg ikke å fullføre den ordentlig. Det har ikke sunket ordentlig inn for meg enda. Jeg sitter der lenge. Lenge for meg er 10 minutter i strekk.
Så hører jeg skritt igjen. Skritt, skritt, skritt og så stopper de. Noen setter seg ved siden av meg på benken.
«Du gjør det nok bra..» Det er vakten som snakker.
Jeg smiler.