Utøveren.
Når jeg står her nå ved veiens ende, er det ikke lett å ta det neste steget. Alt som ble rettferdiggjort virker nå ubegripelig og uviktig. Jeg kan ikke huske hvorfor jeg gjør dette.

Nå er det for sent. Brikker er i gang, og jeg er ikke den eneste som flytter brikkene mot det neste steget. Liv er besluttet. Hvor mange vet jeg ikke ennå. Skjebner er nå avsluttet.

Alt er snart ved veis ende. De sa at jeg ville oppnå ære. For meg, min familie og mitt folk, men hva er nå ære mot et barns hyl og gråt? Jeg står på kanten av et stup, men kan ikke snu.

Min medhjelper til å fullføre skjebnen er ikke redd. For ham er alt rettferdiggjort, men jeg vet at vi vil få vår straff i det uendelige. Dommen vil falle, og ingen hjelp vil for oss være.

Det er for sent å snu. Jeg er redd. Redd for monsteret inni meg. For de valg jeg tok og tar.

Ingen tilgivelse for en slik synd. Jeg beklager. Det er ikke gitt meg å ta noe som ikke er mitt, men det er gjort. Det er ikke nok unnskyldninger i verden for å stilne de etterlattes gråt. Kanten på stupet er klart og jeg stirrer ned på klippene under. Dyttet i ryggen stilner all smerte for de besluttende, men for meg slutter den aldri. Gråten deres er brent inn i mitt sinn.

Det er gjort. Dommeren er klar. Jeg er redd!

Planleggeren.
Jeg er den heldige. Det har blitt meg gitt den oppgave å gi min familie, mitt folk og land, den ære som de stort fortjener. Jeg skal gjøre det en mor vil av en sønn.
De skal få lide like mye som mitt folk har gjort på deres handling og befaling.
De sier vi er terrorister og at vi er den store fienden, men hva er så de?

De kaller vårt land ondskapens akse, men hvordan kan vi være et slikt land når vi bare ønsker å være i fred? Alt vi er glad i ødelegger de, og det vi har igjen tar de med glupske hender. Fred! ”Med vår gud og hans godhet vil vi bringe fred til et barbarisk og fiendtlig folk” Det er noen av deres ord. Vårt lands mennesker kan ikke gjøre noe for at dere mener annerledes enn oss. Dere sier våre tanker er skadelige og at religionen våres er ikke den riktige.

Dere tar og tar fra oss, men dere forventer ikke at vi skal ta igjen. Og om vi gjør, blir vi den store stygge ulven. De som er onde og en trussel.

Vi vil være frie og ønsker å leve i fred. Jeg må gjøre det jeg må gjøre for vår rettferd og uavhengighet. Jeg forventer ikke at dere vil forstå, for jeg ønsker ikke dere noe mer skade enn det jeg vil for mine egne. Det må gjøres slik at menneskene i mitt land ser at vi har retten på det livet vi har blitt gitt, et sted å bo og en stemme til å si våre tanker.

I de evige riker vil deres folk stå hånd i hånd med våres. Jeg bringer rettferdighet og stolthet!

Den uskyldige.
Jeg ber til høyere makter om å få slippe vekk, men ingen hører meg. De vil ta våre liv, men jeg forstår ikke hvorfor. Hvorfor vil de drepe oss? Hva har vi gjort for å fortjene dette?

Jeg vil ikke dø! Fortvilende ansikter preger menneskene rundt meg. Mange er barn og unge. For få vil aldri se det lengre livet de kunne ha hatt. Aldri gifte seg. Aldri få barn.
Jeg skulle bare hjem. Hjem til lille jenta mi! Hun skulle møte meg på flyplassen med sin far. Det skulle bli hennes første skoledag i morgen. Alt utstyr hadde blitt kjøpt for en måned siden før jeg dro. Jeg vil ikke dø fra lille jenta mi. Jeg vil se henne gro. Være med på alle de gode tingene som hun vil oppleve i livet. Hvorfor gjør de dette? Jeg kan ikke forstå.

Jeg vil at alderdom skal innhente meg når jeg blir gammel og trett etter et langt liv. Først da vil jeg dø. Hvorfor vil de drepe oss? Utrydde oss?

Stunder og øyeblikk med min ektemann som jeg aldri kan få. Min kjære. Far til vårt vakre barn. Barnet han og jeg skapte sammen. Snart vil det bare være dem, og jeg vil bli til et minne på en gravstøtte. Da vil jeg titte ned fra himmelen. Se min ektemann som desperat prøver å flette håret til vår datter. Hun vil klage og si at det er ikke slik som mamma gjorde det. Hvorfor, hvorfor gjør dere dette?!? Alt jeg ville, var å komme hjem!

Et smell. Alt blir svart og så, klart og hvitt. Jeg er ikke mer. Min tid er forbi. Jeg lider ingen smerter. Bare et savn. Et savn etter de jeg en gang elsket.

Den gjenlevende
Jeg er blitt 17 i dag. Mor hadde ordnet selskap med familie og venner. Hun hadde laget et stort styr for å få dagen til å bli helt perfekt, men i hennes øyne ser jeg savn.
Det er på slike dager som dette, at det er verst. Vi minnes en, vi en gang har mistet.
Han døde for en større sak som ikke hadde noe med ham å gjøre. Bare et offer i en hevn og en sak som var større enn noen av oss.

Jeg var bare ti den gang da far døde. Min mor fikk en telefon. Jeg husker fargen forlate hennes ansikt, hennes fingre skjelve og de våte tårer som dryppet nedover hennes ansikt.

Hun fikk ikke fram et ord og min storebror tok telefonen fra henne. Det var da jeg skjønte hva som hadde skjedd og at det skulle styrte våre liv. Ingenting vil bli som det var igjen.

Alle de lykkelige stunder som vi aldri vil oppleves igjen. Bare i vår hukommelse eksisterer de nå. Min far var en bedre mann enn de fleste. Han trodde på en bedre verden. Et sted uten vold og terror av noe som helst folkeslag. Han brukte å si ”den eneste fienden menneske har, er mennesket selv” Våre tanker på å skade andre eller gjøre vondt for vår egen fordel er en av menneskenes forbannelse og største trussel.
En vi elsket og elsker i våre minner er død og borte fra denne verdenen. Alt jeg ønsker for min far er at han har fred og ikke lider mer smerte.

Vi skjærer kaken nå. Lysene er blåst ut, og jeg har ønsket noe. Jeg vet at min far hører mitt ønske og med det smiler ned på mitt åsyn. Der min far ikke fikk fullført sine drømmer om fred, vil jeg bringe dem videre så langt det lar seg gjøre. Terroristene tok min fars liv, men de tok ikke hans drøm. Og jeg vet i mitt sinn at han tilga deres handlinger og dermed ønsket for meg et bedre liv uten aggresjon og hat rettet mot dem og deres folkeferd.

Jeg ser at vi må bygge den bedre verden og at vold ikke kan løses med mer vold.
Vi må bryte våre forbannelser og lære å elske hverandre igjen.

Fordømmeren.
Jeg har sett på President Bush sin tale på tv. Han fordømmer disse menneskene og lover verden at det skal bli konsekvenser for de som stod bak 11. september. Han har gitt disse barbariske hjemlandene for disse folkene et godt navn. ”Ondskapens akse”. Disse folkene vet ikke hva de gjør. Det er som den Ville Vesten der borte. Uten lover og riktige gudfryktige holdninger som et normalt menneske vil ha. Det er vår jobb å lære dem hvordan livet egentlig burde leve. Vi kan ikke straffe dem for at de ikke vet bedre. De kan ikke noe for at de har blitt villedet av høyere styresmakter. Det blir opp til oss å vise dem hvordan de skal leve.

Vi må knekke deres styresmakter som desperat vil villede dem. Deretter må vi vise og fortelle dem hvordan samfunnet skal bestå. Jeg har vervet meg til å bli med til Irak for å fortstette denne krigen mot den djevelske terrorismen. Jeg gjøre slik som gud vil at jeg skal.

Der skal jeg hjelpe til å skape fred. For freden der nede er skjør og må passes nøye på av siviliserte mennesker som vet bedre. Der skal jeg og gode mennesker lage fred!

Rettferdiggjøreren.
Jeg sitter og ser utover havet. Solen smiler til meg og så vel gjør mitt ansikt mot den.
Med stolthet av hele mitt hjerte frydes jeg. Min make har brakt meg og våre barn all stolthet i verden. Jeg vil savne å ikke ha min make her hos meg, men nå vet jeg at han er i det evige og ser etter vår lille sønn. Vår lille, vakre sønn som så alt for tidlig døde for bombene som ble sendt over vårt land.

Min make har skaffet familien ære. Våre etterliv er nå sikre, og vi har intet mer å frykte. Maken min viste de ondskapsfulle hundene at man ikke kan drepe våre lands barn og slippe unna med det. Nå kan de føle det samme savnet som vi gjør. Nå vet de at smerte er en blødende smerte fra ens hjerte. Det forsvinner aldri, men spiser det sakte, men sikkert opp innenfra. Vi viste dem maken min! Du gav meg rettferdighet og kunne ikke ha brakt meg mer lykke. For dette vil jeg være evig takknemlig. Jeg vil fortsette å tjene ditt navn og hjelpe andre mødre til å få den samme rettferdigheten som jeg har.

Alle mødre fortjener den samme ære og glede som du har gitt meg. Jeg vil ikke gi meg, jeg skal kjempe imot disse djevelene fra vesten. Vi skal seire imot dem. De skal ikke få drepe flere av våre uskyldige barn. De skal få svi. Svi for all smerten de har påført oss! De skal svi!

Den uvitende.
En eldre gutt stikker et gevær i armene mine. Geværet er neste like stort som meg. Jeg er nå syv år og veldig liten for min alder blir det sagt. De har fortalt oss at vi skal oppnå stolthet, og det høres ikke så galt ut, synes jeg. Jeg har nå vært her i denne treningsleiren i to dager.

Skulle ønske jeg var hjemme med mor på kjøkkenet og hjalp henne med maten til far kom hjem. Etterpå ville jeg ha løpt ut og lekt med de andre barna i nabolaget. Vi ville lekt sisten eller gjemsel og hatt det moro til vi ble kalt hjem av våre mødre. Så ville jeg ha sovnet trygt i en seng etter at mor hadde kysset meg god natt og far fortalt et eventyr.

Nå var jeg her med alle de andre guttene som var i alle forskjellige aldre. Jeg snakket med den ene gutten som stod to skritt bortenfor meg, dagen i forveien. Han virket snill, og vi hadde bestemt at vi skulle dele køyer sammen. Han minner meg om min døde bror som ble truffet av en bombe og blåst i fillebiter. Jeg er redd og vet ikke hva som skal skje. De sier ting til oss og forventer at vi skal forstå, men ingen gjør. Hver dag har vi våpen og kamptrening.

Vi lære om hvordan vi skal drepe. De sier at vi er i krig og må lære hvordan vi skal beskytte oss. Jeg er ensom og ønsker ikke å drepe noen. De sier at det er våre mødre som ønsker at vi skal drepe og at dette er grunnen til at vi er her. Jeg kan aldri tro at mor sendte meg hit.

Jeg vet de lyver, men har ingen forklaring til hvorfor noen dreper oss hvis vi ikke er i krig? Intet snilt menneske ville drept min bror, og derfor må de være onde som i fars fortellinger.

De som drepte min bror fortjener ikke noe annet. Men hvorfor gjorde de det?
Hvorfor drepte de broren min?

Observatøren.
Jeg sitter trygt her oppe i Norge og leser en avis. Det har nettopp vært et nytt terrorangrep. Denne gangen rammet det London, England. Det virker bare som sekunder siden terrorangrepet fant sted i Madrid og for ikke å snakke om 11. september som rammet New York og rystet hele verden.
Så mange liv gikk tapt.

Jeg snur til neste side i avisen.

Der står det om USA og deres invadering av Irak. Det blir sagt mange tusen mennesker er omkommet, men likevel får de ikke den samme medfølelsen som de som led under terrorhandlingene. Så mange liv har gått tapt og går tapt hver eneste dag uten at vi merker det. Her sitter vi trykt på den nordlige delen av kloden og er helt uvitende om hva som foregår på den andre siden.

Jeg kan ikke si at jeg liker terror, men hevnaksjonene som eventuelt kommer er ikke stort bedre. Man skulle tro at menneskene hadde lært mer etter all den tiden vi har vært på denne planeten. Vi mennesker tar fortsatt den enkle løsningen. Vold mot mer vold. Men kanskje jeg ikke har så mye og si. Jeg har aldri hatt den form for terror innen rekkevidde. Jeg har aldri sett et familiemedlem bli drept og har dermed ikke følt den samme trangen til hevn. Så mange dør. Det stopper visst aldri. Vi bruker unnskyldinger som religion, hudfarge, nasjonalitet og utseende som et slags dekkover til å gjøre ondskapsfulle handlinger. Vi mennesker skryter av å ha utviklet oss, men sannheten er at vi rett og slett har stått på samme sted.

USA har nok atomvåpen til å ødelegge jorda 14 ganger, og da kan man jo tanke på hva de andre landene har. Hvorfor skulle man trenge så mye atomvåpen? Er det ikke nok å ødelegge jorda en gang?

Vi mennesker er vår egen forbannelse. Og vår lille sympati og medfølelse for andre kan fort bli vår undergang.