Gro Jeanette Nilsen: Anne Franks dagbok

Denne artikkelen om Anne Franks dagbok er skrevet med utgangspunkt i en gammel skolestil fra midten av åttitallet, som nå bare er oppdatert en smule. Historien om Anne Frank og hennes skjebne høres fremdeles rundt omkring, og boken hennes er ennå aktuell.

De fleste har, om ikke lest, så i hvertfall hørt om dagboken til Anne Frank. Historien til et enkeltmenneske gjør det mye lettere for mennesker i ettertiden å forstå det som skjedde under 2. verdenskrig.

En sommer for mange år siden var jeg på sykkeltur i Holland med familien. I Amsterdam benyttet vi anledningen til å besøke Anne Frank’s hus. Det jeg så der gjorde veldig inntrykk på meg. Da vi kom hjem, leste jeg boken hennes; ”Anne Franks dagbok”.

Anne fikk en dagbok i bursdagspresang på sin 13 års-dag, og hun kalte den Kitty. Til denne dagboken fortalte Anne hele sin historie; Om familien som var jøder, og måtte flytte fra Tyskland til Holland. Men det meste handler om tiden ”under jorden”, som hun kalte det. Lite ante Anne at dagboken hennes skulle bli verdensberømt og oversatt til over 50 forskjellige språk!

Anne fikk tidlig merke hvordan det var å være jøde. Familien ble nektet adgang til både skoler, busser, og enkelte butikker. Faren fikk ikke vise seg i butikken der han jobbet. Selv om vi får høre om problemene med krigen, får vi også et veldig nært bilde av Anne Frank selv, og om hvordan hun som tenåring hadde det.

Så fikk familien vite at tyskerne var etter dem, og en natt måtte de flykte. I all hemmelighet hadde de på forhånd pakket det de trengte, i tilfelle det ble nødvendig. Anne husket også å ta med dagboken sin.

Familien gjemte seg i farens forretning, i en bakbygning der, sammen med en annen familie. Personalet visste på forhånd at de skulle komme, og hadde gjort i stand til dem.

Nå begynte en helt ny tilværelse for Anne og familien. Hele dagen gikk de og var redde for å bli oppdaget, og måtte være musestille for at ingen utenforstående skulle høre dem. Det var forretning nede, og folk kom og gikk der.

Inngangen til skjulestedet var en bokhylle som kunne svinges ut. Denne kunne bare åpnes fra innsiden, så medhjelperne måtte bruke bankesignaler for å få kontakt med dem. Heldigvis hadde de ”underjordiske” noen trofaste medhjelpere hele tiden. Disse hjalp dem, med fare for sitt eget liv. De ”underjordiske” hadde sine gleder og sorger, de prøvde å leve et normalt liv. Det greide de på et vis, til tross for omstendighetene.

Anne drømte om å kunne gå ut, og være fri. Hun fortalte også om sitt forhold til foreldrene. Hun var glad i faren, men litt i tottene på moren, og det var hun litt lei seg for. Hun hadde også en søster som het Margot; hun var tre år eldre.

Anne fikk dagene til å gå med lesing, skriving og lekser. Det hendte også at de kranglet så fillene føk. De måtte jo bo så tett og kunne ikke komme ut. Dette plaget Anne, og hun arbeidet mye med å forbedre ”mennesket Anne” som hun av og til kalte seg.

Anne trodde på det gode i mennesket. Hun var ikke i tvil om at de en gang ville bli fri, og tenkte på alt det hun skulle gjøre da. Hun tenkte mye på fremtiden, og følte at hun hadde mye å gi til andre. Håpet hennes var at hun en dag skulle bli journalist eller en kjent forfatter.

Anne ble da også en kjent forfatter, men på en helt annen måte enn hun hadde tenkt. En dag trengte tyskerne seg inn i bakbygningen og tok med seg Anne og alle de andre som gjemte seg der. Da hadde de vært der i to år. To av medhjelperne ble også tatt, og alle ble sendt i konsentrasjonsleir.

Anne døde av thyfus i Bergen-Belsen i mars 1945. Dette skjedde to måneder før hun fylte 16 år. Det var da kun to måneder igjen av krigen. Den eneste av de ”underjordiske” som overlevde, var Annes far. Dagboken ble funnet av noen av medhjelperne blant gamle aviser, selv om bakbygningen ble plyndret av Gestapo.

Huset der Anne og de andre bodde, ble siden restaurert, og gjort om til et populært museum. Det er ikke mye igjen av inventaret, men bokhyllen som skjulte inngangen deres, står der ennå. Det er også mange bilder av Anne og familien hennes på veggene, og mange redselsfulle bilder fra konsentrasjonsleirer.

Jeg synes at det var en veldig spesiell opplevelse å gå i de samme rommene som Anne bodde i for den gangen snart 40 år siden. Jeg har hørt at 6 millioner jøder ble drept i krigen, men det gjør mer inntrykk å høre historien til en eneste av dem; Anne. Hun var jo en vanlig skolepike på samme alder som jeg selv var da jeg leste boken og besøkte museet, som måtte dø bare fordi hun var jøde. Både dagboken og museet i Amsterdam gjør det lettere å sette seg inn i historien, og gjør at den overlever generasjoner.