Det forsvunne mordvåpenet
Novelle av Gro Jeanette Nilsen






Endelig satt vi på flyet, på vei til ferieparadiset vi hadde drømt om så lenge. Nå var vi på vei vekk fra alt som heter snø, skole og lekser for en stund. Himmelen var så klar og blå at vi kunne se ned på jorden, ut gjennom det lille vinduet i flyet.

Reisen hadde vært planlagt lenge. Helt siden skolen sluttet i fjor hadde vi hatt turen i tankene. Og nå var det februar måned, og det halve året i mellomtiden hadde vi brukt til å planlegge alt til hver minste detalj. Tiden hadde gått utrolig fort.

Omsider landet flyet i Cairo, og klassen vår satte beina på egyptisk jord for første gang. Endelig var vi fremme! Det var 18. februar, og solen strålte fra skyfri himmel. Litt senere var vi fremme ved hotellet vi skulle bo på. Resten av dagen gikk med til og utforske stedet, og slappe av. Den kvelden var jeg virkelig kjempetrøtt.
- Dette kommer til å bli en super ferie! var det siste jeg sa til rom-kameraten min Mette før jeg sovnet.

Da jeg våknet morgenen etter var jeg sikker på at jeg skulle få rett. Vi våknet til et supert vår. Det var ikke for kaldt, men heller ikke alt for varmt. Dette var akkurat passelig temperatur for en sightseeing i Cairo Giza!

Det var en utmerket tur hele tiden. Vi reiste rundt i en buss, og vi stoppet mange steder hvor vi gikk rundt i små butikker. Mens vi gikk der og så på alt mulig, dro Mette meg med seg inn i en koselig, liten butikk. Det så nesten ut som om den var revet ut av en eventyrbok.

Inne i butikken var det bare suvenirer over alt. Det var krukker, nøkleknipper, blyanter, krus, og jeg vet nesten ikke hva det ikke var. Bak disken stod en liten mann med hvitt hår, han måtte vel være nærmere sytti år gammel. Utenom oss, var det to mennesker til der inne, en mann og en dame.

Ekteparet gikk ut, og Mette og jeg kjøpte med oss noen småting. Da vi skulle betale, sa mannen:
- Are you from Norway?

Vi ble forbauset over at han skjønte det, og mannen forklarte at han hørte det fordi han hadde bodd i Norge et par år. Så begynte han å fortelle oss om Egypt, og om alt vi måtte få med oss når vi først var her. Vi fortalte ham at vi skulle dra og se på pyramidene seinere i kveld, og Mette og jeg fotograferte mannen, som var den første vi hadde snakket med i dette landet.

- Dere sa at dere skal besøke pyramidene, sa mannen plutselig. Jeg
tenkte kanskje dere vil høre hva som hender der nede nå om dagen. Jeg har hørt at det ikke er så trygt der for tiden ... Hva? Men hva er det som skjer da? spurte jeg forbauset.
- Jeg vil helst ikke skremme dere. Men det går rykter om at det spøker der.
- Spøker? Hva mener du?
- Når man går dit ned, så sies det at man kan høre et barn som gråter.
- Hvafornoe?? Men... Tenk hvis det er et barn der, da?! Jeg stirret skrekkslagen på ham.
- Nei, det er ikke det, skjønner dere. Ikke et som lever i hvertfall...
- Hva er det egentlig du forteller oss? Et dødt barn kan i alle fall ikke gråte!
- Nei da. Men det er det som er det rare. Jeg har levet lenge, og bodd her hele livet. Jeg kjenner historien. Og det ser ut som om dere har lyst til å høre den?
- Ja, vær så snill!
- Historien er over to tusen år gammel, men den blir likevel respektert av de fleste som besøker landet vårt. Det handler om de gamle faraoene.
- Fortell!
- Det hendte den gangen farao døde. Dere vet, faraoene var som guder for det egyptiske folket den gangen. De hadde makt over alle, selv etter døden. Derfor fikk de med seg gods og gull i gravene. Noen fikk også mennesker i graven, det mest vanlige var slaver som hadde tjent farao hele livet.

Mette og jeg satt med ørene på stilker. Vi hadde hørt noe av dette før, men det var først nå vi forsto hvor merkelig tankegang egypterne hadde hatt. Tenk å ofre menneskeliv til en kongegrav!
- Det er dette med menneskeofringen som minner om dette spøkelset
som gråter. For da farao døde, ofret en slavekvinne barnet sitt til graven. Barnet ble begravet levende sammen med alt godset og gullet. Og selv om dette er over to tusen år siden, er det ennå noen som tror så sterkt på historien at de fortsatt synes de kan høre barnet gråte, selv om det jo bare er innbilning. Historien er blitt fortalt gjennom mange, mange generasjoner.

- Mette og Benedicte, er det her dere er! Vi har lett som gale etter dere! Bussen gå om to minutter!
- Åh... er klokken så mange. Vi kommer! sa jeg til Anette som hadde kommet løpende. Så snudde jeg meg mot den gamle mannen igjen.
- Det var en spennende historie. Men vi må visst takke for oss.
- Det er virkelig en koselig butikk du har! la Mette til idet vi takket for oss og skyndte oss etter Anette.
- Men kan det være noe i det mannen sier, sa jeg da vi hadde lagt
oss den kvelden. - Det er noe som ikke stemmer her, la jeg til.

- Nei da. Det er klart at mannen ikke tuller med oss. Historien er jo noe som er blitt fortalt gjennom tidene. Vi kan jo ikke vite hva som stemmer eller ikke, sa Mette søvnig.
- Men det barnet som gråter, da? Det går jo ikke an. Jeg har lyst til å finne ut av det, for det er jo litt merkelig. Jeg fikk ikke noe svar på det, for Mette sov som en stein allerede.

Neste dag var det gloende varmt da jeg våknet. Jeg var helt våt av svette, og skyndte meg å åpne et vindu i hotellrommet. Ikke at det hjalp så mye på varmen, men vi fikk i hvertfall litt nyere luft å puste i. Jeg vekket Mette, og sammen gikk vi ned for å spise.

Jeg hadde helt glemt gårsdagens mysterier, da jeg plutselig hørte at en gammel mann var blitt myrdet i butikken sin i går kveld. Jeg tenkte straks på ham vi snakket med dagen før, og satt og håpet på at det ikke var ham. Det kunne jo hende det var på en annen kant av landet, det trengte jo ikke være her.

Men da den norske reiselederen kom og ga oss opplysninger om dagens utflukt, fortalte han også at det var en mann på 72 år som var blitt myrdet. Det var på det stedet vi hadde vært dagen før, i den lille suvenirbutikken.
- Stakkar, sa Mette da vi dro av gårde på utflukt etter frokost.
- Og så den koselige, gamle mannen. Han kan vel aldri ha gjort noen noe vondt. Så hvorfor skulle noen drepe ham? fortsatte hun.
- Ja, du kan så si. Jeg skjønner ingenting, jeg heller, sa jeg.

Etter frokost dro vi av gårde igjen, denne gangen for å se pyramidene. Det var det jeg hadde gledet meg mest til ved hele turen. Og det ble virkelig en opplevelse! Jeg visste at pyramidene var Egypts største byggverk, men at de var så enorme hadde jeg aldri drømt om. Mens guiden vår stod og fortalte, kom jeg til å tenke på hvilket slit det måtte ha vært å bygge en slik pyramide. Mange tusener ... ja, millioner av slaver måtte ha omkommet av slit og varme.

- Den ene av disse pyramidene er blitt plyndret for ikke så altfor lenge siden. Ranerne tok med seg alt som fantes av verdisaker. Og det var ikke lite, må dere tro!
Dette hadde jeg hørt før. Det var jo det samme som det den gamle mannen hadde fortalt!

Guiden viste oss den plyndrede pyramiden, men vi fikk ikke gå inn i den, bare se den på avstand. Det var fordi de holdt på å undersøke den, for de hadde ennå ikke funnet spor etter ranerne. Jeg fant fram kameraet mitt, for jeg hadde bestemt meg for å få med meg flest mulig minner fra denne turen.

Jeg må si at vi fikk en svært ubehagelig overraskelse da vi låste oss inn på hotellrommet vårt den kvelden. Alt var et eneste rot. Alle skuffene i kommoden var dratt ut og tømt. Skapene var tomme, klærne lå i en hau på gulvet. Sengeklærne våre var dratt av, vasen med blomster var veltet. Vannet de hadde stått i fløt nå utover bordet, og dryppet ned på gulvet.

- Kom, Benedicte! ropte Mette. Vi løp ned i resepsjonen, og fortalte hva som hadde skjedd. En av personalet ble med oss opp, og vi viste henne alt rotet. Da fikk vi høre at rengjøringshjelpen hadde vært inne hos oss og skiftet sengeklær klokken elleve, en time etter at vi var gått. Og det kunne stemme, for de sengeklærne som var revet av sengene, var noen andre enn de vi hadde ligget i om natten. Søppelbøtta på badet var tømt, så det var ingen tvil. For sikkerhets skyld fant de henne som hadde ryddet hos oss, og hun forsto ingenting. Det virket ikke som om det kunne være henne som hadde gjort det, og hva slags grunn skulle hun hatt til det?

- Men det jeg ikke skjønner, sa Mette. - Det er hva de kan ha lett etter. Vi har da ingenting av interesse med oss. Det eneste vi har er klær og penger. Pengene har vi jo med oss, så jeg skjønner ingenting.
- Enig. Men jeg har på følelsen av at det ikke er penger de er ute etter. Dessuten synes jeg ikke vi har annet enn uhell hele tiden. Hvorfor skal alt gå utover oss? Først han gamle mannen som ble drept, og nå dette rotet her. Skal vi begynne å rydde? sa jeg.

Det tok oss ikke så lang tid å rydde, til tross for alt rotet. Vi hadde jo ikke så mye med oss, så ryddingen bestod for det meste av å re opp sengene igjen.
- Hvorfor akkurat oss? sukket Mette. - De kunne vel ha gått inntil noen av de andre.
- Jeg tror ikke det er så tilfeldig, sa jeg. - Jeg tror jeg har begynt å skjønne noe av sammenhengen. Men du Mette, jeg skal fortelle deg det etterpå. Akkurat nå er jeg så spent på bildene mine. Jeg leverte filmen i går, skjønner du. Bli med, da vel!

Vi låste døren forsvarlig etter oss, og skyndte oss ned resepsjonen. Vi fikk bildene vi skulle ha, og tok heisen opp til rommet igjen. Vel inne satte vi oss i sofaen og så på bildene.
- Her er det vi tok før flyet gikk hjemmefra! Jeg ga Mette bildene etter hvert som jeg hadde sett på dem.
- Se her! sa jeg plutselig. - Bildet av suvenirmannen!
- Så gøy! sa Mette. - Men det er litt guffent også, synes du ikke?
- Jo. Og det var det bildet jeg var så spent på. Det er helt sikkert det bildet skurkene var ute etter. Eller fotoapparatet. Det er sammenheng mellom de to mysteriene! sa jeg.

Vi så på bildet en gang til. Det var liksom noe mystisk ved det. Mannen stod og smilte til kameraet, og var svært så hyggelig. Men da vi så nærmere etter, så var det bakgrunnen bak mannen som trakk vår oppmerksomhet til seg. Jeg hadde tatt bildet, med døren i bakgrunnen. Og de to menneskene som hadde gått ut da vi kom, hadde jeg så vidt fått med på bildet idet de gikk. Kanskje disse menneskene hadde vært her og lett etter bildet fordi de skjønte at det kunne bli brukt som et bevis? Da måtte det være disse menneskene som hadde myrdet mannen. De forsvant jo ganske raskt ut av butikken da vi kom inn den dagen!

Bildet var jo et bevis. Eller var det? Vi hadde jo bare et bilde av mannen med noen folk i bakgrunnen. Vi kunne jo ikke bare gå til politiet og si at det var morderne. For det visste vi ikke sikkert selv heller.
- Det vi trenger er et skikkelig bevis, helst mordvåpenet! sa jeg.

Dagen etter gikk turen til et egyptisk museum. Det var noe av det vi hadde gledet oss mest til. På museet fikk vi se ting som var funnet i de gamle kongegravene, blant annet praktfulle smykker og fine krukker. Vi så også mumiekister fra gudekongenes tid. Det føltes som om vi kom rett inn i det gamle Egypt, slik det var før i tiden. Mette og jeg ble helt fengslet med en gang. Vi gikk for oss selv og så i stedet for å holde sammen med de andre.

Plutselig stanset jeg foran en mumie. Det sto flere mumier ved siden av hverandre, men denne ene var det noe spesielt med. Det virket liksom som om den var løsrevet fra de andre på en måte. Og det var den virkelig! Mumiekisten var lik de andre, men på en merkelig måte var den ikke det heller.
- Se på denne, Mette!
- Jøss, så mange det er av dem! svarte hun.
- Nei, det var ikke det jeg mente. Synes ikke du også at det er noe rart med den?
- Nei, rart?? Jeg ser ikke noe rart.
- Men se her, da. Nå vet jeg det! Det ser ut som om den nylig har blitt åpnet! Da vi så nærmere etter så det virkelig sånn ut. Rundt omkring i rommet så vi noen vakter, så vi turte ikke å ta på mumien.

- Vet du hva jeg har lyst til å gjøre i kveld? spurte jeg Mette da vi var kommet tilbake til hotellet.
- Nei?
- Jeg har lyst til å gå en kveldstur ned til pyramidene!
- Er du blitt gal? Det er jo så langt!
- Vi greier det sikkert. Så langt er det ikke, hvis vi tar den andre veien. Jeg har så lyst til å høre om det er noen som gråter i kveld.
- Uff, Benedicte, ikke si sånn.
- Men jeg mener det. Jeg tror nemlig at den lyden kommer hver kveld. Jeg har tenkt på det i hele natt, og hvis det er som jeg tror, så er det noen som holder noe skjult der og ikke vil bli forstyrret. Derfor lager de disse lydene.
- OK, vi drar. Men vi kan ikke være lenge borte. Det vil komme til å bli oppdaget at vi er borte.

Da kvelden kom, listet Mette og jeg oss ut. For sikkerhets skyld, hadde vi ventet til alle de andre hadde lagt seg. Det var helt lyst ute, selv om klokken var blitt to. Vi var begge litt nervøse, der vi gikk på en sti i et fremmed land midt på natten. Vi kunne jo aldri vite om vi ville møtte en slange, eller et annet farlig dyr. Det var best å se seg godt for. Men heldigvis var det ikke noe farlig denne gangen. Det eneste vi hørte, var et ugleskrik i det fjerne, og en liten fugl som flakset opp på en gren like foran oss.

Likevel ble vi begge lettet da den mystiske pyramiden kom til syne. Men nå måtte vi finne ut hva vi skulle gjøre. Det kunne jo hende at det var mennesker der inne. Mennesker som hadde noe med det mysteriet å gjøre.
- Skal vi prøve å gå inn? sa Mette.
- Ja vi må jo nesten prøve på det når vi først er her, sa jeg.
- Kom da, sa Mette.
- Nei, vent litt, da. Kanskje det er noen der inne. Vi kommer sikkert ikke til å oppdage noe i dag. Men hvis vi hører den lyden, så løper vi bak de buskene der med en gang, sa jeg.
- Ja, og så kan vi se om det kommer noen! sa Mette.
- Hvis det ikke kommer noen ut, går vi inn og ser, fortsatte jeg.

Vi nærmet oss forsiktig pyramiden, og da vi kom nesten til inngangen, begynte den lyden vi hadde ventet på. Det var ganske riktig et barn som gråt. Så fort vi kunne, løp Mette og jeg til buskene. Andpustne som vi var, ventet vi med hjertet i halsen. Men ettersom ingenting hadde skjedd etter et par minutter, våget vi oss fram fra skjulestedet, hvor vi hadde sittet og holdt øye med døra .
- Vi prøver å gå inn selv om lyden kommer! sa jeg.

Denne gangen brydde vi oss ikke om lyden, selv om det var uhyggelig. Vi gikk inn i pyramiden, som til vår gledelige overraskelse ikke var låst. Inne i pyramiden var det mørkt. Jeg var glad da Mette sa at hun hadde husket å ta med lommelykten sin. Da hun tente den, ble vi straks litt modigere med en gang. Jeg tenkte med meg selv at det var første og siste gang jeg var i et gravkammer midt på natten! Jeg måtte nesten smile når jeg tenkte på hva foreldrene mine ville si når jeg kom hjem og fortalte det!

- Tror du at du kan være så snill å gå først, jeg tør visst ikke..., sa Mette.
Det var greit for meg, jeg syntes bare dette var spennende, og hadde ikke tid til å være redd. Lommelykten laget store ringer av lys foran oss, jeg syntes nesten at det var koselig! Men bare nesten, altså ...

Da vi kom inn i det største rommet i pyramiden skjønte jeg med en gang at vi var kommet til kjernen på mysteriet, da jeg rettet lommelykten mot noe som lå i en krok. Jeg gikk bort for å se hva det var, og det var et par hansker! Det måtte være morderen som hadde brukt dem. Jeg visste godt at det var dumt av meg å ta i dem, men jeg gjorde det likevel. Vi fant fort ut at det ikke å var noe mordvåpen å finne. Da vi hadde lett etter det en stund, ga vi opp jakten. Siden hanskene lå her, burde vi jo ha funnet mordvåpenet også, men det gjorde vi altså ikke. - Nå går vi, sa jeg. - Synes du ikke? Det er ikke mer å finne likevel.

Vi snudde, og gikk ut igjen. Da vi nærmet oss utgangen, fikk jeg øye på en liten mikrofon som var festet til veggen foran døra. Det måtte ha noe med den lyden av barnegråt å gjøre, og jeg hadde lyst til å prøve å få den løs. Men jeg turte ikke.

Mette og jeg skyndte oss ut i den herlige natteluften. Jeg gikk foran, som vanlig. Men da jeg var kommet helt ut av pyramiden, skjedde det noe. Et menneske spratt fram fra skyggen fra et tre, og prøvde å gripe fast i oss. Jeg reddet meg unna i siste liten, men da jeg stod i sikkerhet bak buskene, fikk jeg til min forskrekkelse se at den nyankomne personen grep tak i Mette, og prøvde å ta henne med seg inn i pyramiden. Det var så mørkt der borte i skyggen at jeg kunne ikke se om det var en mannsskikkelse eller en dame venninnen min hadde med og gjøre.

Plutselig greide Mette til min forbauselse og glede å vri seg løs fra det faste grepet. Hun løp så fort hun greide inn i skogen forbi meg. Jeg smøg meg ut fra skjulestedet mitt, og satte etter henne, etter at jeg hadde forsikret med om at ingen fulgte etter. Hun satte opp farten da hun hørte at det kom noen bak henne.

- Mette! ropte jeg forsiktig. - Det er bare meg, Mette!
Mette snudde seg, og stoppet. Jeg kunne se at hun var redd.
- Du skremte meg, sa hun andpusten. - Jeg trodde det var henne...
- Henne? Så det var en dame, altså. Jeg turte jo ikke å rope på deg med en gang, for jeg var sikker på at hun ikke kunne høre det.
- Og jeg turte ikke å snu meg. Jeg tenkte bare på å komme meg lengst mulig vekk fra pyramiden...

Vi gikk resten av veien hjem til hotellet uten å si noe. Det var like greit, for Mette var så sliten at hun ikke orket å si stort. Da vi kom fram var klokken blitt fire om natten, og vi stupte rett i seng.

Neste morgen våknet vi ikke før klokka var over tolv. Men det gjorde ingenting, for denne dagen kunne vi bruke til hva vi ville. Det første jeg fikk øye på da jeg våknet, var hanskene jeg hadde slengt fra meg på en stol. Jeg tenkte med gru på hva som kunne ha skjedd hvis det var Mette som hadde bá†áret dem ut av pyramiden, eller hvis det hadde vært en mann som hadde stoppet henne. Da ville hun mest sannsynlig ikke greid å rømme.
- Så du henne som holdt meg igjen? sa Mette plutselig.
- Nei, jeg greide ikke engang å se om det var en mann eller en dame, jeg.
- Det var synd at du ikke så henne. Da ville du ha kjent henne igjen. Det var nemlig henne vi har på fotografiet vårt!
- Er du sikker?
- Ja.

Nå som vi visste så mye, kunne vi ikke gi opp. Vi var nødt til å finne våpenet som morderen hadde brukt. Men hvor kunne det være? Det var lettere sagt enn gjort å finne det, vi visste ikke hvor vi skulle begynne å lete en gang. Men egentlig så burde våpenet også ha noe med pyramiden, eller i hvertfall med denne kulturen å gjøre. Jeg kunne aldri tenke meg at det kunne være i pyramiden, for da hadde vi sett det. Det var ikke mere der inne.
- Jeg lurer på om vi burde ta oss en tur til det museet vi var på den dagen, sa jeg til Mette etter å ha sittet og tenkt over det en stund.
- Åh... Jeg skulle ønske vi aldri hadde rotet oss bort i dette her, sa Mette.
- Det var vel litt seint å si det nå, da. Og forresten rotet vi oss jo ikke opp i det med vilje, hverken du eller jeg.
- Nei da. Det var ikke det jeg mente.

Da vi kom til museet, gikk vi rundt og så på de samme tingene som forrige gang. Jeg trodde egentlig ikke vi kunne vente å finne noe den dagen, men man kunne jo aldri vite, og et lite håp hadde jeg jo ...
- Vi skulle visst hva slags våpen vi egentlig leter etter, sa jeg.
- Da hadde alt vært så mye lettere.
- Enig. Men de sier jo at han ikke ble skutt... De må ha slått ham med noe hardt...

Vi gikk videre gjennom hallene. En plutselig ide' fikk meg til å spørre:
- Tok du med hanskene fra i går?
- Ja. Jeg turte ikke annet, så mye rart som vi kommer over. Kanskje noen hadde brutt seg inn til oss igjen.
- Det greier de nok ikke nå når vi er mer oppmerksomme på det.
- Jeg tror ikke det fins noe våpen her, jeg, sa Mette etter en liten stund.
- Ikke jeg heller... Vent litt forresten. Husker du den mumien vi så her sist? Jeg lurer på ...Kan de ha vært så lure at de har gjemt det inni den?
- Men det hadde de aldri greid. Det er jo så mange vakter her som passer på hele tiden, så det ville vel være umulig ...
- Men det må være noe sånt de har gjort, siden ingen greier å finne våpenet Vi må prøve å få den åpnet, men hvem kan gjøre det? Vaktene vil tro vi er gale hvis vi ber om det.
- Benedicte, ikke så høyt!! Det står en vakt og ser på oss...
- Jeg ble flau da jeg snudde meg og så at det stemte. Jeg håpet at han ikke hadde hørt alt jeg hadde snakket om ...

- Vi greier aldri i verden å overtale vaktene eller noen andre til å åpne den mumien. Ideen er dødsdømt allerede. Vi kan bare glemme det, sa Mette. Og jeg var nødt til å innse det. De eneste som kunne få til noe sånt var politiet, hvis vi hadde hatt beviser nok. Men det hadde vi ikke. Vi visste ikke engang hva vi lette etter!

Vi var skuffet begge to, der vi gikk bortover veien litt seinere. Hadde vi virkelig gjort dette til ingen nytte? Jeg hadde til og med følt meg overbevist om at mordvåpenet var i den mumien.
- Hei, sover du, Benedicte? Jeg spurte deg om noe.
- Å, unnskyld. Hva var det du sa?
- Jeg spurte deg om vi skal ta oss en tur til den koselige butikken.
- Jasså, tror du på spøkelser, eller? Den er sikkert stengt nå. Men vi kan godt gå hvis du vil, det er jo like her borte.

Da vi kom til butikken, var den ganske riktig stengt. Det var jo ingen som kunne drive den nå. Siden vi ikke kunne komme inn, fikk vi nøye oss med å kikke i vinduene. Alt stod som det hadde gjort da vi var der inne for noen få dager siden. Jeg husket alt til hver minste detalj fra forrige gang. Og derfor slo det meg plutselig at det var noe som manglet. Men hva?
- Nå vet jeg det, utbrøt jeg plutselig.
- Vet hva? spurte Mette.
- Hva som mangler her. Jeg syntes det var noe, og nå vet jeg det.
- Hva er det som mangler, da?
- Den store vasen. Du vet, den digre, blå.
- Ja jeg husker den. Men... tror du at det er den de har brukt da de drepte ham?
- Bingo! Det må det være. Vi var de siste som så mannen i live, bortsett fra morderne. Ikke sant? Og vi kjøpte ikke vasen. De må ha brukt den!
- Hm...
- Og jeg husker en annen ting også. Den gamle mannen sa at den var så tung, og at han faktisk hadde mistet den i gulvet en gang uten at den ble ødelagt.
- Ja, når du sier det så synes jeg at jeg husker det. Men jeg husker også noe han sa om den vasen. Det var at den hadde vært i butikken hans lenge, og at ingen ville kjøpe den.
- Akkurat! Du, skal vi dra til politiet med det samme? Vi har jo til og med hanskene med oss!
- Ja, vi gjør det.

Mette og jeg gikk bort til en kiosk like ved, og spurte hvor nærmeste politistasjon var. Og vi hadde flaks, for det viste seg at det ikke var så langt. Da vi hadde fortalt politiet hva vi hadde opplevd de siste dagene, ville han vi hadde snakket med være med for å prøve å åpne mumien. Vi fikk kjøre med politiet tilbake til museet, og da vi kom fram, spurte han om å få snakke med eieren av museet.

Da eieren endelig kom, gispet både Mette og jeg. For det var virkelig han som var på bildet som eide museet. Da var det jo ikke så rart at han hadde greid å legge våpenet i mumien uten å vekke oppsikt!

- Kan De være så snill å åpne en mumie her borte for oss? spurte politimannen, som hadde lagt merke til vår reaksjon da vi så mannen.
- En mumie? Men det går da ikke an å gjøre det. Ja, det forstår De vel? Dette er jo et museum!
- Prøv og gjør det likevel.
- Ja, ja...

Det knirket forferdelig da lokket ble tatt av. Og der inne stod vasen! Jeg kunne først ikke tro det da jeg så det.
- Det er morderen! sa jeg og pekte på mannen som eide museet. Da jeg sa det, løp mannen plutselig, han fikk panikk, prøvde å komme seg vekk. Men han greide det ikke.

Neste dag fikk Mette og jeg vite hele historien til mordet. Det viste seg at det var eieren av museet, altså mannen på bildet og hans kone som hadde plyndret pyramiden, og brukt den gamle historien om barnet som ble ofret for mange hundre årsiden for å skremme vekk folk fra pyramiden. Og da de fikk greie på at den gamle mannen visste for mye om det, og at han kunne gå til politiet med det, var den eneste utveien å drepe ham. Hanskene vi hadde funnet hadde dessuten morderens fingeravtrykk, så det var ingen tvil.

Det var dessuten også disse menneskene som hadde vært og rotet til rommet vårt, fordi de visste at vi hadde et bilde som kunne være farlig for dem. Bildet hadde foreløpig politiet tatt var på, men vi skulle få det tilbake så snart de var ferdige med det.
Etter at mysteriet var oppklart, var det fortsatt noen dager igjen av ferien. Og ferie, det kunne vi jammen trenge etter å ha vært med på så mye som vi hadde. Vi fikk virkelig noen fine dager, vi storkoste oss på stranda, på dagsturer rundt i landet og ved pyramidene. Selv om vi hadde fått oss noen sjokk i løpet av uka, så vil jeg likevel huske denne ferien som en fin ferie, tross alt ...

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)