Egentlig
Novelle
av Gro Jeanette Nilsen






Egentlig skulle jeg blitt skuespiller. Være i besittelse av flotte replikker, betydningsfulle venner og ha et navn alle kjente. Jeg befinner meg i begynnelsen av tredveårene, og fremtidsdrømmene jeg har hatt i all min tid vil nok alltid forbli drømmer. Selv om jeg har både fantasi, innlevelsesevne og dramastudier intakt. Og mest av alt; viljen. Jeg vet hva jeg ønsker meg.

Jeg skulle bli oppdaget, ikke bare av teateret, men og så av mannen i mitt liv, hvem han nå måtte være. Hvis jeg bare greide og nå et mål snart. Et lite mål av gangen, men nei da. Dagene går de, og ingen ser meg. Jeg finner meg selv gående i egne tanker da jeg brått blir kalt opp til overflaten av verden igjen av bestevenninnen.
- Bli med å ta en kaffe da vel!

Jeg stusser nesten over at Lisa har tid, og at det er hun som tar initiativet. Lyse, vakre Lisa med det kjempelange håret. Gudene skal vite hvor mye jeg beundrer og misunner henne. Hun har virkelig fått det til! Venninnen min har en svært god rolle på teateret, om det ikke er hovedrolle så er det ikke langt i fra. For to år siden var jeg i bryllupet hennes, helt storslagent med masse gjester, kritthvit drømmekjole og en perfekt ektemann.

Jeg er så glad i Lisa, har kjent henne i mange år. Men jeg synes det er dumt at ikke jeg selv har fått til et like vellykket liv. For tiden er jeg arbeidsløs, men har en hobby jeg elsker; Jeg er glad i å skrive, og det er blitt mye av det i det siste. Jeg drømmer om å få spille noe på scenen som jeg har skrevet selv. Det hadde vært det helt store!

- Ja, fortell da! Jeg stirret spent på venninnen min, der vi satte oss ned på kafeen.
- Jo, det er utrolig spennende, men det er et heltisk liv. Massevis av prøver, om igjen og om igjen til det sitter. Og likevel kan man gjøre feil. Men det er utrolig spennende altså!
- Åh, jeg misunner deg!
- Ja jeg vet det, men det er slitsomt. Alle disse publikummerne, og så intervjuerne, det kan bli litt mye!

Vi fikk kaffen vi hadde bestilt. Hun tok en stor slurk og sa;
- De har god kaffe her. Hvordan går det med skrivingen?
- Jo da, det går fint det. Men jeg trenger en jobb. NÅ…
- Ja, jeg skjønner… Å du, jeg må skynde meg litt så jeg ikke kommer for sent, sa hun, en kaffekopp senere. – Må si jeg misunner deg litt som kan ta livet med ro når du ønsker.
- Uff, ja men det er jo så kjedelig… Jaja, du får løpe du da. Koselig å se deg!

Jeg er inne i en periode med mye skriving og inspirasjon. Nettene blir lange foran PC’en, eller med penn og papir i selskap med et glass rødvin og blafrende stearinlys. Kveldene er mine egne. Jeg slipper å se på fotballkamp på TV om jeg ikke vil, og det vil jeg ikke. I stedet sjekker jeg gjerne inn på ”Hotell Cæsar”. Men jeg skulle likevel gjerne hatt noen å dele kvalitetstiden med.

Det er en måned siden kafe’besøket med Lisa, og jeg slår på tråden til henne for å høre hvordan det går.
- Å, hei! Vet du, det er altså så hektisk, jeg er dødssliten og har ikke tid til noe annet enn jobb. Det er fint at jeg trives altså, men jeg jo søren meg helt utslitt! Jeg må virkelig si jeg skulle ønske jeg hadde det litt mer som deg! Det er snart premiere, men jeg føler egentlig at det blir for mye. Venner og familie må hele tiden vente, og det er verken sunt eller ønskelig.
- Nei, jeg skjønner. Å du, jeg husker så godt den dagen du giftet deg, så utrolig flott det var!
- Ja…
- Jeg var altså så stolt av deg, du har virkelig fått det til her i livet, ja det må da Espen være enig i?
- Jo da… Men du, jeg må visst legge på nå jeg.

Jeg sendte novellen min til et ukeblad da den var ferdig, for jeg var ganske fornøyd. Eller, når sant skal sies, var jeg veldig fornøyd! Det begynte å gå mot jul, og jeg pakket jakken godt rundt meg da jeg gikk ut. Det var godt å få litt luft etter all skrivingen.

En kjent skikkelse satt på benken i parken. Det var Lisa. Jeg så først ikke at det var henne, for hun satt med hodet i hendene, det så ut som hun var langt borte i tankene. Jøss, dette var noe nytt.
- Lisa?

Hun skvatt opp da jeg ga meg til kjenne.
- Sitter du her? Det er vel ikke noe galt?
- Nei… Jeg måtte bare vekk litt og tenke…
- Ja, nå ble jeg nesten litt engstelig!

Pause. Så ser hun opp. Jeg ser hun er våt rundt øynene.
- Du, jeg orker ikke mer. Espen har flyttet ut, han sa han ikke ville ha jobben min som rival. Jeg skjelte han ut, men ved nærmere ettertanke er jeg enig med han. Jeg er bestandig sliten, alt er blitt et ork.
- Så leit å høre, lisa… - Kom her, sa jeg og ga henne en god klem.
- Jeg tror jeg må gjøre noe med jobben min, trappe ned litt eller noe. Jeg vet ikke riktig hva.
- Det er kanskje fornuftig ja.

- Jeg har snakket med sjefen, sa Lisa på telefonen en dag. – Jeg skal legge om noen rutiner og trappe ned litt. Men først skal jeg være sykemeldt en uke for å hvile litt – Kan jeg stikke innom deg i kveld?
Da telefonen ringte igjen rett etter at jeg hadde lagt på, trodde jeg det var Lisa som hadde glemt å si noe. Men i stedet var det en fremmed stemme fra det bladet novellen min var sendt til. Den ukjente damen takket for novellen og skrøt, og lurte på om jeg hadde mer, kanskje jeg ville bli en fast novelleskribent for dem? De ville gjerne trykke den første jeg sendte inn, men mente den var så god at de ønsket seg mer fra min hånd!
Jeg svarte at jo da, jeg hadde da noen flere ferdige noveller, og selvsagt ville jeg veldig gjerne bli deres novelleforfatter. Gjett om jeg var fornøyd da jeg avsluttet samtalen!

Lisa og jeg skravlet lenge den kvelden over en flaske vin. Jeg fortalte henne de store nyhetene mine på skrivefronten. Lisa var forandret på flere måter. Hun hadde vært en tur hos frisøren, og det lange lyse håret hennes var blitt ganske kort, men hun var fin med det også, hun!
- Men, det med den skrivejobben er jo helt fantastisk! Å, så glad jeg ble nå, endelig skjer det noe positivt, det har du virkelig fortjent, og det kom ikke et sekund for tidlig! sa Lisa.

Jeg begynte å skjønne noe jeg ikke hadde forstått tidligere. Jeg var glad jeg ikke hadde Lisas yrke. I det hele tatt hadde min gamle drøm om skuespilleryrket begynt å slå sprekker, eller kanskje det bare ikke passet for alle.

Jeg kunne skrive til langt på natt så sant jeg ikke skulle tidlig opp, og jeg kunne ofte stå sent opp om jeg ville. Og nå hadde jeg til og med fått meg en slags drømmejobb, selv om jeg måtte gjøre andre ting ved siden av for å få det hele til å gå rundt. Foreløpig i hvertfall. Men jeg behøvde ikke ta hensyn til noen andre hjemme. Kanskje jeg faktisk trivdes best i mitt eget selskap. Egentlig.

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)