Elskede PC
Novelle av Gro Jeanette Nilsen





Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde forventet meg. Tror egentlig ikke jeg hadde forventet noe som helst. Jeg drev og surfet rundt på nettet; var ganske fersk i faget - da jeg fant en side med kontaktannonser.
- Spennende, tenkte jeg. Jeg ville jo bare titte, jeg!

Det var noe ved en av annonsene jeg fant, som på en måte skilte seg ut fra de andre - uten at jeg helt visste hva det var. Jeg hadde absolutt ikke hatt noen tanker om å finne meg noen på denne måten. Dette var egentlig bare for gøy. Men jeg levde alene, og hadde ikke hatt noen kjæreste på lenge. Så hvorfor ikke prøve noe nytt? En måtte jo ta noen sjanser i livet også!

Skulle jeg våge å svare? Dette var jo så spennende; ja det var nesten som om annonsen snakket bare til meg! tenkte jeg ivrig. Selv om jeg sendte et svar, så forpliktet jo ikke det meg til noen ting. Jeg behøvde ikke brette ut hele livshistorien min i det første brevet! Jeg bestemte meg for å skrive en ganske nøytral mail om mine interesser og hvor jeg bodde.

"Her kommer et lite svar på din annonse. Ut fra det du forteller, hørtes du ut til å være en hyggelig person! Jeg vil gjerne bli bedre kjent med deg!

Jeg bor i Oslo, hvor jeg har bodd i ca. 5 år i en leilighet jeg leier. Jeg er 24 år og glad i dyr og natur. Jeg har mange venner, de fleste et par år yngre enn meg. Gode venner er kjekt å ha og blir prioritert høyt, men jeg savner nok en spesiell... Kan jo selvsagt hende at det er deg, men det vet jeg ikke ennå. Hvis du vil ha kontakt med meg, så er det bare å skrive.
Klem fra meg."

Kort fortalt, så fikk vi ikke gjort så mye annet de neste to dagene. De besto av å skrive mail, gjøre andre ting innimellom, og sjekke mail, og svare på ennå en mail... Sånn holdt vi på. Per Christian, som min nye nettvenn het, fortalte mye om hva han drev med, hva han syntes om ting og tang, og vi ble egentlig ganske godt kjent når det gjaldt hva vi var opptatt av, hvilke interesser vi hadde, og vi fant fort ut hvilke ting vi hadde til felles. Han var ganske fersk på nettet han også, selv om vi begge hadde hatt datamaskin i mange år. Vi hadde tydeligvis mange like "indre verdier" også, og det var jo helt greit å finne ut det på denne måten først!

Det var litt morsomt dette med forkortelsen på navnet hans. I og med at jeg kun kjente han gjennom å maile, nettopp på PC... Litt intern humor må man vel få lov til å ha... Han lo av det selv også. Bra, så hadde han litt selvironi, tenkte jeg. Det "sa" jeg til han også. Vi fikk fort en god tone mellom oss og så spennende som dette var! Men det skulle vise seg at det nok hadde vært lurt av meg å finne ut litt mer om han mens jeg hadde hatt sjansen.

For jeg behøver kanskje ikke si hvor frustrert jeg ble da Pc-en min kollapset helt plutselig, og gikk i stykker. Jeg hadde jo akkurat truffet "den rette" (trodde jeg), men jeg hadde enda ikke fått hverken fullt navn, adresse eller telefonnummer. Å nei, hva skulle jeg gjøre nå? Så dum jeg var som ikke hadde fått tak i flere opplysninger om denne personen. Noe så kjedelig..! Nå måtte jeg vel vente helt til jeg fikk dataen min tilbake fra reparasjon; tenk hvis de ikke finner feilen, tenk hvis mailene mine blir slettet, tenk hvis...

Jeg hadde selvsagt heller ikke tenkt på å notere ned mailadressen eller printe ut mailene jeg hadde fått. Alt hadde gått så fort, vi hadde jo bare "kjent" hverandre i to dager. Ja; faktisk var det søndagskveld, og jeg måtte le ved tanken på at fredag ettermiddag hadde jeg ikke ant at denne personen eksisterte en gang! Men vi hadde faktisk rukket å skrive mange og lange mail på den korte stunden!

Hvis jeg bare hadde husket mailadressen hans, så kunne jeg ha skrevet til ham fra en annen maskin. Jeg kunne bedt pent om å få låne internett noen minutter hjemme hos en venninne, familie eller sånn. Det hadde de sikkert syntes hadde virket litt mistenkelig, men pytt! Det hadde vært verdt det!

Jeg holdt på å gå på veggen, og ringte til datarepratøren tirsdag morgen.
"Den er sikkert klar i begynnelsen av neste uke! Vi skal se på den i morgen tidlig. Vi har hatt litt mye pågang her."
- I begynnelsen av neste UKE! tenkte jeg frustrert. Og de hadde ikke sett på den engang! Jeg trengte den NÅ! Dessuten skulle jeg bruke den til skolearbeid (det understreket jeg for dem også, uten at det nyttet) men det var ikke akkurat skolearbeidet som var viktigst for meg akkurat nå. Men akkurat det var det jo ingen som skulle vite; denne nettkameraten min var hemmelig, jeg hadde ikke fortalt om ham til noen.

Endelig kom det store øyeblikket da jeg fikk Pc-en min tilbake fra reparasjon. Den var vel i orden? Og mailene mine; de lå vel fremdeles der? Jo da; gudskjelov, det gjorde de! Og da jeg sjekket mail, rant det inn en masse, også fra Per Christian. Det lå forresten to mail fra ham. Først en, og deretter en til;

" Jeg har ikke hørt noe fra deg på en stund. Var jeg så skummel? Jeg syntes at det var så hyggelig og maile med deg, men du har kanskje ombestemt deg, siden jeg ikke har hørt noe mer? Håper at du tar kontakt igjen...! Klem, PC."

Gjett om jeg var lettet. Det tok ikke lang tid før vi hadde kontakt igjen. Og denne gangen bestemte vi oss for å møtes.

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)