Hvordan gikk det med Anne? Novelle av Gro Jeanette Nilsen

Jeg husker henne som det var i går, og jeg har alltid lurt på hvordan det gikk med henne. Jeg var ikke gamle jenta selv, men jeg forsto at jeg var syk – så syk at jeg måtte ligge på sykehuset på tolvårsdagen min. Jeg hadde noe tull med nyrene mine, det var derfor jeg lå der. Jeg hadde hatt ganske store smerter, men nå holdt de heldigvis på å gå over. Jenta i nabosenga het Anne. Jeg skjønte fort at jeg ikke hadde så mye å klage over, for Anne var enda sykere enn meg. Men jeg visste ikke helt hva som feilte henne. Vi snakket sjelden om hvorfor vi lå på sykehus, jeg forsto at Anne ikke ville si noe om det. Jeg fikk en minnebok i gave til bursdagen av en venninne hjemmefra. Anne var en av de første som skrev i den. Noe måtte vi jo ha å gjøre, Vi pratet en del sammen, fortalte om vennene våre, om skolen og hvor vi bodde. Når man har bursdag, så er det ikke morsomt å ligge på sykehuset. Det sa jeg til Anne, og hun forsto det godt, for det hadde hun opplevd en gang hun også. Anne visste mye om sykehus, og kunne navnet på alle sykepleierne. Hun var ikke dum, Anne. Hun virket på mange måter eldre enn sine ti år. Både Anne og jeg fikk mye besøk. Jeg husker ikke så mye, bare at Anne alltid smilte og alltid var rød i kinnene, selv om hun var syk. Jeg husker også at foreldrene hennes virket bekymret og kanskje litt slitne. Endelig ble jeg utskrevet. Den dagen jeg skulle reise, var Anne til en undersøkelse eller noe, så jeg fikk ikke sagt hadet til henne. Det har jeg tenkt en del på i ettertid. Etter hvert når jeg kom tilbake til skole, venner og alt det andre, glemte jeg nesten Anne. Det var jo så mye å gjøre, jeg var opptatt av å snappe opp noe av det de hadde vært igjennom på skolen som jeg hadde gått glipp av mens jeg var borte. Av og til tittet jeg på det Anne hadde skrevet i minneboken min, men jeg var så opptatt med andre ting at det ble ikke til at jeg tenkte på å spore opp Anne. Kanskje hadde jeg gjort det hvis det hadde stått en adresse eller telefonnummer i minneboken, men det gjorde det ikke. Mange, faktisk hele tyve år senere, fikk jeg helt tilfeldig Annes mormor som nabo. Jeg husket ikke henne, men hun husket meg. Det hun kunne fortelle meg, var sjokkerende for meg som hadde tenkt mye på Anne og lurt på hvordan det hadde gått med henne. Annes mormor fortalte at Anne døde av kreft kort tid etter at hun kom hjem fra sykehuset. Legene kunne ikke gjøre mer for henne, og foreldrene valgte å ha henne hjemme. Selv om dette var lenge siden, ble jeg veldig lei meg. Og jeg som hadde lurt sånn på hvordan hun hadde det… Kanskje jeg hadde hatt en følelse av at noe var galt? Etter den samtalen med Annes mormor, følte jeg på en måte at jeg kjente henne, og at jeg hadde fått svar på mine spørsmål om Anne. Jeg snakket en del med Annes mormor etter dette, vi ble etter hvert ganske godt kjent. Vi pratet mye sammen i tiden som fulgte, også om andre ting. Jeg fikk høre ting som at Anne var rød i kinnene, selv da hun lå i kisten. Jeg så Anne for meg sånn som jeg husket henne – i sykesengen. Jeg har også tenkt visse tanker, om at når en er syk nok – og da mener jeg virkelig syk med enorme smerter og ingen løsning i sikte, så er det kanskje godt og endelig få slippe unna. Men det er en ekkel tanke det også. Og det sa jeg selvsagt ikke til Annes mormor. De gangene jeg lå på sykehus som liten har jeg stort sett bevisst valgt å glemme, fordi sykehus er noe jeg forbinder med negative ting som store smerter og det å bli skilt fra foreldre og mitt daglige liv. Det å føle seg annerledes enn andre, at folk hele tiden synes synd på deg, smerter som alle prøver å finne ut av, og så videre. Men denne historien med Annes mormor har fått meg til å tenke. Så kanskje var dette møtet godt for noe det også, om ikke annet så for meg… Tilbakemelding til Gro Jeanette Nilsen: gro-punktum-jea-krøllalfa-online-punktum-no

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)