Marerittet
Novelle av Gro Jeanette Nilsen

 

Hjemsøkt i drømme.
- Neeei...
Lise våknet brått av sitt eget skrik. Hva var det hun hadde drømt? Det husket hun ikke. Det var helt kaos i hodet hennes, og hun klarte ikke å få orden på tankene.

Lise var sytten år, og hadde nettopp begynt på det andre året på videregående skole. Hun hadde en mor, en far og en bror som var et år eldre enn henne.

Det var lørdag morgen, klokken var bare åtte. Vanligvis pleide hun ikke å stå opp så tidlig, men nå kunne hun likegodt gjøre det. Hun kom ikke til å få sove igjen likevel. Søren også, hun kunne trenge å sove lenge nå som hun hadde stått opp klokken halv sju hver dag en hel uke. Ikke hadde det blitt til at hun hadde lagt seg til rimelig tid heller.

Men hva var det hun hadde drømt? Det måtte ha vært noe helt forferdelig, for hun hadde skreket. Det var ikke første gangen heller. Lise visste ikke hvor mange mareritt hun hadde hatt den siste tiden. At det var mange, det var i hvertfall sikkert. Hun hadde fylt sytten år for to måneder siden, og hun var sikker på at det var omtrent da det begynte. Marerittene kom med jevne mellomrom. Det skjedde ikke hver natt, det kunne gå en uke mellom hver gang. Men det var så rart.. Før den siste bursdagen visste hun nesten ikke hva et mareritt var for noe… Til da hadde hun bare hatt et eneste mareritt i hele sitt liv! I hvertfall som hun kunne huske.

Lise gikk ned i stua. Foreldrene lå og sov ennå, så hun kunne ikke ha skreket så høyt denne gangen. Det var helt mørkt nede, hun fikk nesten frysninger på ryggen. Lise likte ikke mørket. Hun følte alltid at det var noen i nærheten… Noen som stod i en krok og så på henne… Det var selvfølgelig bare tull, men hun skyndte seg likevel å slå på lysene. Alt ble som vanlig, det var ingenting å være redd for.

- Lise? Det var moren som kom ned trappene. - Er du oppe allerede?
- Ja jeg skulle akkurat lage frokost.
- Ja, ja. Jeg har hodepine, så jeg tar en kopp kaffe med meg opp. Det gjør vel ikke noe, det?
- Nei, bare gå og legg deg igjen, du.

Da moren hadde gått, ble Lise sittende igjen og tenke. De var så rare, disse drømmene. Men det var en ting som gikk igjen, selv om hun aldri helt husket hva hun hadde drømt; Drømmene var like! Det var det samme hun drømte om hver gang! Det var klart at hun ikke kunne være hundre prosent sikker, men noe sa henne at slik var det.

Hva var det som kunne gå igjen slik - og så hver eneste gang? Lise tenkte etter. Det måtte være noe som hun var veldig opptatt av; noe hun var redd for, kanskje? Det eneste hun kunne komme på i farten, var mørket. Men kunne hun ha drømt om mørket? Hun likte heller ikke å være alene. Helst ville hun ha noen rundt seg fireogtyve timer i døgnet.

Hun skvatt opp da telefonen ringte. Hvor lenge kunne hun ha sittet slik? En god stund i hvertfall. Da hun tok opp røret, kastet hun et blikk på klokken. Den viste ni! Kunne hun virkelig ha vært oppe en hel time allerede?
- Hallo?
- Hei, Lise! Det er Marianne.
- Å, hei! svarte Lise og kvalte et gjesp.
- Ringer jeg for tidlig?
- Nei da, jeg sto opp klokka åtte.
-Å, jøss! Morgenfugl, med andre ord!
- Det er klart. Noen må jo være det også! Hva er det du ringer om da?
- Jo, jeg lurte på om du ville være med meg ut i den vide verden og prøve lykken.
- Hva???
- Jeg vil ha deg med ut og handle. Gå og se på klær, da vet du.
-Å, sånn, altså. Ja, det kan jeg jo. Når hadde du tenkt å dra? Med en gang, eller?
- Tja, kanskje med ti-bussen, hvis det passer for deg?
- Ja, det er fint. Bussen går kvart over ti, så da kommer jeg ned til deg klokka ti.
- Fint.
- Jeg må i bokhandelen også en tur.
- Ja, det er et par skolebøker jeg ikke har kjøpt ennå, så det passer bra.
- Da møtes vi klokka ti .
Lise la på røret, og gikk opp for å kle seg. Etterpå fant hun fram vesken sin, og gikk opp og sa i fra til moren at hun gikk. Faren og broren sov ennå. Moren hadde også tenkt å ligge lenger. Lise gikk ut, og låste døren etter seg.

Bokhandelen var ganske full. Lise og Marianne fant det de skulle ha. Da Lise skulle betale, så hun noen småbøker som stod i en hylle for seg selv. Det var en bok der hun spesielt la merke til, og den het "Tyd dine drømmer"! Ikke var den dyr heller. Hun fant ut at dette ville hun kikke nærmere på, og la den også på disken.
Da Lise kom hjem, spiste hun litt, og begynte på leksene. De fikk alltid så mye lekser i helgene og det ergret henne. Da hun var ferdig med dem gikk hun ut en liten tur sammen med Marianne, og da hun kom inn var det bare å gå og legge seg.

---

Marerittet.
- Og her kommer Camilla Thoresen på Black Boy! Vil hun klare å nå igjen Andrea Olsen på Sharon White? To runder igjen nå! Mine damer og herrer, følg med, følg med!
Camilla hører stemmen i høytaleren som i en drøm. Alt suser forbi. Hun føler at hun svever gjennom luften på hesten sin.

Hun nærmer seg Sharon White med raske skritt. Kan hun klare å ta henne igjen, og vinne? Det er ekstrarunde nå. Sharon White og Black Boy var kommet samtidig i mål for bare en time siden, det var umulig å si hvem som hadde kommet først. Hestene hadde bare fått hvile en liten stund.
Vil de klare det? Hennes elskede Black Boy som hun hadde kjent siden tiårsdagen sin. Black Boy som faren hadde hatt med seg hjem på bursdagen hennes. Føllet hadde bare vært et par måneder da hun fikk det. Camilla hadde alltid ønsket å lære å ri. Hun hadde ridd en del på andre hester før hun fikk Black Boy, men det var først da hun ble virkelig interessert i hester. De hadde opplevet så mye sammen, og Camilla kunne aldri ha fått noen bedre venn. Nå var Camilla blitt sytten år gammel og gikk på videregående.

Camilla var flink på skolen. Men selv om hun hadde mye lekser, kom alltid hesten i første rekke. Hun stod tidlig opp for å slippe ham ut på beitet om sommeren, før hun gikk på skolen om morgenen, og hun kom med mat til ham til samme tid og red ham hver dag.

- En runde igjen! Dommerens kommentar rev henne ut av tankene.
- Å, Black Boy, kom igjen! Camilla var så nervøs. De måtte bare klare det! Hun tviholdt i tøylene.
- Black Boy passerer Sharon White… der!

De hadde kommet forbi! Hennes elskede Black Boy hadde klart det! Ennå hadde de en halv runde igjen, men Sharon White lå et stykke bak.
- Black Boy, skynd deg! Nå skal du snart få hvile. Du skal få mat, du skal få alt du vil, men skynd deg!

Det gikk så fort… Black Boy suste avgårde.
- Syttenårige Camilla Thoresen på Black Boy leder overlegent.
Sharon White lå langt bak henne nå. Hun kunne se mål, og smattet enda en gang på hesten.

Ulykken.
Da skjedde det. Hesten snublet, og Camilla suste gjennom lufta. Hun falt i bakken med hodet først, og så ble alt svart…

---
Lise våknet med et skrik. Hun var helt våt av svette, og hodet hennes… Nå husket hun plutselig alt sammen. Hun opplevde hele drømmen om igjen inne i hodet sitt, det var som om hun hadde en indre kino. Black Boy...Camilla…

Hjelp, hva var dette for noe? Hvorfor drømte hun det? Det var den samme drømmen hun hadde drømt hver gang, men hvorfor? Hun hadde jo aldri opplevet noe liknende, hun hadde ikke en gang sittet på en hest! Lise skjønte bare mindre og mindre. Men det som var mest uhyggelig, var at jenta i drømmen; Camilla, lignet faktisk veldig på henne selv! Og dessuten hadde de samme etternavn! Lise frøs på ryggen, og med ett føltes det så isende kaldt i rommet hennes. Lise sto opp, og gikk ned for å spise frokost.

Dagen gikk med til skolen og lekser, leksene tok omtrent hele fritiden hennes. Om kvelden fant hun den drømmeboken hun hadde kjøpt. Hun slo opp på ordet HEST, men fant ingenting som passet til drømmen foreløpig. Hun leste videre: ”…annen hestefarge: Du får vite om et dødsfall. " Herregud...hva skulle dette bety? Det var jo et dødsfall hun hadde drømt om.

Det var jo bare en drøm… Men kunne det likevel være noe i det? Var det en advarsel til henne, at hun ikke måtte finne på å begynne å ri? Hun hadde hatt lyst til det en gang, men det hadde aldri blitt noe av, uten at hun helt hadde skjønt hvorfor. Men av en eller annen grunn hadde hestesporten alltid facinert henne, hun hadde følt seg trukket mot den som en magnet mange ganger. Når hun så hester på fjernsynet.. særlig kappløp med hester, da hadde hun sittet som klistret til skjermen.

Om natten, opplevde hun drømmen igjen. Nå så hun alle bildene klart for seg. Og...det var hennes egne foreldre som stod blant publikum og så på løpet..! Og det så ut som om det var henne selv som red: Det var noe ved jenta som minnet om henne selv, men det var ikke henne.

Det måtte være Camilla; de hadde begge grønne øyne, brunt hår. Camilla hadde kort, og hun selv hadde langt hår. De hadde den samme, litt spesielle nesen, og den samme, fyldige munnen. Likevel var det ikke henne; Lise. Det visste hun instinktivt. 0g hvorfor skulle hun drømme at hun datt av hesten? Lise hadde jo aldri ridd i hele sitt liv sittet på en hest!

Det var en fredag i september. Lise kom hjem en time før hun skulle, fordi klassen ikke hadde fått vikar da læreren var syk. Døren var ulåst, og farens bil sto på plassen sin. Det gikk kaldt nedover ryggen til Lise, for noe måtte være galt. Begge foreldrene jobbet, og det var sjelden de var borte fra arbeidet på en helt vanlig arbeidsdag. Det var ytterst sjelden, det skjedde vel ikke oftere enn høyst en gang i året, eller noe sånt. En gang i året.. .. Det var vel omtrent et år siden sist.

Lise hørte stemmene til foreldrene da hun kom inn i gangen, og noe fikk henne til å stoppe og lytte. Hun hørte stemmene ganske tydelig, de kom fra foreldrenes soverom:
- Men herregud, Anders, hva skal jeg gjøre? Jeg orker ikke mer… Det er så vondt. Vi må leve med dette resten av livet, og det er så mange minner denne dagen. Jeg elsket henne så høyt, hvorfor måtte dette skje med vår deilige unge? Moren gråt og gråt.
- Sarah, ta det nå med ro. Jeg vet det er vondt, og du må ikke tro jeg har det noe lettere. Vi må bare fortsette å leve, Sarah. Vi har jo Lise og Lars, ikke sant?
- Å, Anders…
Hun gråt mot skulderen hans.
- Den dumme hesten… Hadde hun bare fått leve...
- Sarah, hør på meg. Du vet like godt som meg at det ikke var hestens skyld. Ikke noen andres heller. Det er nitten år siden. Du må prøve å være fornuftig.
- Fornuftig? Det er lett for deg å si. Hadde Camilla fått leve, hadde hun vært trettifem år nå…

Kaos.
Lise orket ikke å høre mer. Det suste i hodet hennes, hun følte seg rett og slett dårlig. Det foreldrene snakket om, var jo akkurat det som skjedde i drømmen! Men hvordan kunne det henge sammen? Lise lukket forsiktig opp utgangsdøra og smelte den hardt igjen, for at de skulle tro at hun kom hjem først nå.

- Hallo; er det noen hjemme? ropte hun, og lot som ingenting. Det ble stille
ovenpå, og faren kom ned trappene.
- Hei Lise, kommer du så tidlig i dag?
- Ja, vi fikk gå en time tidligere fordi læreren er syk.
- Å ja.
- Hvorfor er du hjemme? Er det bare du som er her?
- Nei, mamma er også hjemme.
- Jøss, hvorfor det?
- Jeg sitter og arbeider her hjemme i stedet. Mamma ligger i sengen, hun
har hodepine.

Lise visste at han løy, men lot som om hun trodde hvert ord. Det var i hvertfall sant at han arbeidet, eller rettere sagt skulle ha arbeidet hjemme, for spisebordet fløt over av permer og papirer.
Dagen etter sluttet skolen forholdsvis tidlig, og Lise kom hjem flere timer før foreldrene. Hun hadde grublet på foreldrenes hemmelighet hele natten og på skolen.

Lise leker detektiv.
Lise hadde forstått såpass at foreldrene måtte ha hatt en datter før de fikk henne. Det stemte jo også med alderen deres. Lise hadde alltid lurt på hvorfor hun hadde så gamle foreldre. Faren var 56 og moren 54. Så da hun ble født, hadde de vært 37 og 39 år gamle. Og så kom broren hennes Lars, året etter. Ettersom hun gikk og grublet, dukket barndomsminnene opp i hodet hennes.

Moren hadde vært mye syk da Lise var liten, og Lise hadde hatt mest kontakt med faren. Hun husket at venninnene hennes i barnehagen hadde ertet henne fordi hun hadde mye eldre foreldre enn dem. Da hun klaget over det hjemme, hadde moren blitt veldig lei seg.

Da Lise var omtrent åtte år, var hun med faren og skulle sette noen ski på loftet. Telefonen hadde ringt, og faren skyndte seg ned. Lise var blitt alene igjen på loftet. Hun hadde aldri fått lov til å være med opp dit før, og nå benyttet hun anledningen til å se seg om. Moren hadde fått henne til å love å aldri gå dit opp. Da hun var liten hadde moren fortalt at det bodde et farlig troll der, men da hun ble litt eldre, fikk hun høre at det var fordi hun kunne falle ned og slå seg.

Lise så seg om. Det var så mye rart der oppe, som hun aldri hadde sett før. Hun var jo bare åtte år gammel, så hun visste ikke at hun gjorde noe galt da hun tok med seg en liten kasse med noen fristende leker ned, og tømte det utover gulvet. Det var så mange fine leker, hvorfor lå de her oppe? Hun fant en liten dukke med masse klær, og i en pose fant hun en masse sminke og noen klær. Hun tok sminken og klinte i fjeset, og merket ikke at døren til rommet hennes ble åpnet. Der sto moren plutselig og stirret forskrekket på henne.

Moren fikk sjokk, og løp ned i stuen. Lise hadde ikke hørt hva som ble sagt, men faren kom opp ryddet fort sammen tingene, og låste loftsdøren forsvarlig etter seg. Så tok han Lise med seg på badet og vasket av henne sminken. Deretter fikk Lise høre at hun aldri, aldri måtte gå på loftet igjen, fordi hun kunne falle ned og slå seg.

Nå var Lise sytten år gammel, og alene hjemme. Hun skulle sannelig benytte anledningen. Hun gikk inn på rommet til foreldrene og så seg om. Hvor kunne nøkkelen være? Lise lette i skuffer og skap. Hun tok en titt i morens smykkeskrin, men nei. Ingen nøkkel der. Hun gjorde noe forferdelig galt nå, men hun måtte finne nøkkelen!

Til slutt ga hun opp jakten, hun hadde sett noe som trakk oppmerksomheten til seg. Det var en bok som stod i farens bokhylle. Hun hadde sett den før, hun hadde til og med lest den, og da hadde hun måttet love å skjule det for moren. Det var en tykk bok, full av dikt. Men det hun nå la merke til, var navnet på forfatteren av boken. Det var nemlig en viss Camilla Thoresen!

Lise tok forsiktig boken ut av hyllen, og skvatt til da noe blankt traff gulvet med et lite klirr. En nøkkel! Kunne det være loftsnøkkelen? Lise gikk bort til loftsdøra og forsøkte. Den passet perfekt! Hun skalv på hendene da hun vred om nøkkelen, og trykket ned håndtaket. Det luktet gammelt og innestengt. Stummende mørkt og kaldt var det også. Hånden hennes famlet etter lysbryteren. Den kunne da ikke være så langt unna? Endelig, der fant hun den, og trappen opp til loftet kom til syne.

- Oj, så mye det var her inne! Nesten rart at gulvet kunne holde!
Noen møbler var stablet oppå hverandre; en sovesofa, et skrivebord, en stol og et nattbord. I en annen krok stod en stor bokhylle. Hvorfor kunne de ikke ha gitt alt dette til henne, i stedet for å kjøpe nytt? Hun holdt noen av klærne opp mot lyset. Det var forskjellige kjoler og bluser. Noen bukser og …rideklær. Hun holdt pusten idet hun løftet opp rideklærne, det lå noe under dem. Et fotoalbum! Hun skalv da hun tok det opp. Det lå enda flere under. Skulle hun tørre å se i dem? Tenk hvis… Tenk hvis hun var den samme som jenta i drømmen? Lise visste at hun kom til å få sjokk, hun var forberedt på alt.

Bilder av Camilla.
Det første albumet hun så i, var fullt av barnebilder av Camilla. Fra hun var baby, til hun var sju år. Ettersom Lise bladde, kjente hun igjen ansiktet fra drømmen. Hun åpnet album nummer to, og fant bilder fra ferier, bursdager, syttende mai og ridestevner. Det siste albumet var såvidt begynt på. Der fant hun bilder fra konfirmasjonen, og fra det siste ridestevnet, der hun døde… Helt til slutt var det noen bilder fra begravelsen. De fra begravelsen var bare lagt inni bakerst, det var tydelig at ingen hadde orket å lime dem inn og sette til tekst.

Likheten var virkelig slående; det var som om det var tvillingsøsteren hennes, men det var det jo ikke. Nå hadde Camilla vært 36 år om hun hadde fått leve. I albumet sto det at hun var født den 17. september. Men...det var jo i går! Plutselig var det blitt så kaldt i rommet.. Lise hutret. Så det var derfor foreldrene hadde holdt seg hjemme og var så rare i går! Da hun tenkte etter, kunne det stemme; Det var nøyaktig et år siden sist gang noe slikt hendte. De holdt seg alltid hjemme på Camillas fødselsdag!

I et hjørne av loftet fant hun enda en stor eske, den var merket med "bøker". Det var nok alle bøkene som hadde stått i den store bokhyllen i sin tid. Det var massevis av barnebøker, hestebøker og ungdomsbøker. Noen skolebøker fant hun også.

Ved siden av esken sto det en litt mindre eske; den var også merket med ”bøker”. Da Lise åpnet den, fant hun en hau med papirer og mapper. Bøker… Var det Camilla som hadde skrevet dem? En av mappene var merket med ”Sølvfaks’ hemmelighet”.. .Den var skrevet av Camilla Thoresen, 16-17 år.
Lise leste et par sider, og ble helt revet med. Så spennende det var! Kunne hun… Nei, hun kunne vel ikke ta den med seg ned. Eller…? Ville foreldrene merke det, egentlig? Nei, hvorfor skulle de det? De gikk jo aldri på loftet, og hvis hun gjemte den på rommet sitt… Hun kunne jo legge den tilbake når det bød seg en anledning. Hun var bare nødt til å lese den.

Tragedien.
Lise ryddet sammen alt hun hadde sett på, og tok med seg mappen ned. Da hun kom ned fra loftet, fant hun et avisutklipp som må ha blåst ned. Det var om ulykken! Et bilde av Camilla og hesten hennes! Lise leste teksten:
”Det er med sorg vi meddeler at Camilla Thoresen, en av våre beste galloppryttere, er død. Hun omkom i en rideulykke på sprangbanen da hun konkurrerte i omløp med Andrea Olsen på lørdag. Hesten skal ha snublet. Thoresen landet med hodet først, og brakk nakken.”

Så det var sånn det hadde skjedd. Lise var helt lamslått. Åh, hvorfor hadde foreldrene skjult dette for henne? Og hva med Lars, han visste vel heller ingen ting? Sinnet vellet opp i henne; hva slags foreldre hadde hun egentlig?

Hun ville så gjerne at det var de som skulle fortelle henne om det, men nå var det for sent. Hun hadde måttet finne ut av det på egenhånd. De måtte ha vært forferdelig glade i Camilla. Og hun, Lise, ville alltid komme i annen rekke. Hun visste det, men hun hadde ikke noe imot det. Hun hadde ingen tanker om å ta Camillas plass nå som hun kjente historien. Men det hadde vært mye bedre om noen hadde fortalt henne om ulykken fra starten av. Dette var et tabuområde, det skjønte hun. Så hvordan skulle hun få fortalt foreldrene at hun visste om det, uten å rippe opp i såret igjen?

Lise la seg på sengen for å lese boken hun hadde funnet. Den var nesten ferdig. Men det lå en disposisjon i mappen. Camilla hadde vel fått noen ide’er, og ikke hatt tid til å skrive. Det var jo ikke så rart. Hun hadde jo hatt skolen, leksene og ridningen utenom. Så når hadde hun hatt tid til å skrive dette? Det kunne ikke Lise forstå.

Lise hadde også anlegg for å dikte. Hun hadde skrevet en masse dikt i sin tid, og de stilene hun skrev på skolen fikk hun alltid gode karakterer på. Kanskje. ..en vill ide’ fo’r gjennom hodet hennes. Skulle hun, Lise, fullføre bøkene? Var det slik? Var det en mening med dette likevel? Men hadde hun lov til det? Hva ville foreldrene si? Det var det hun var mest redd for.

Lise bestemte seg for å fullføre denne ene boka, og hvis det gikk bra skulle hun fortelle det. Ikke ellers. Lise kjente spenningen i kroppen. Sett at hun ikke klarte det?

Romanen.
Det var gått en måned. Lise hadde lest og fullført "Sølvfaks' hemmelighet". Boka var helt ferdig, og den var blitt veldig spennende. Boka hadde fengslet Lise fra første side. Den var så levende, liksom! Hun var blitt helt revet med, og det var ikke vanskelig å skrive avslutningen på den. Det var bare noen sider hun behøvde å skrive, så var den ferdig. Camillas disposisjon hadde vært til god hjelp.

Nå sto Lise helt fast. Hva skulle hun gjøre? Skulle hun si det til foreldrene og gi dem et sjokk? Ja, hun fikk vel gå til faren, det var nok det beste.
---

- Pappa? prøvde Lise nølende den samme ettermiddagen. Moren var ikke hjemme, Lars var ute med en kamerat og faren satt og leste avisen i sofaen. - Pappa?
- Ja, Lise?
- Kan jeg få snakke med deg om noe?
- Ja, bare prat i vei du, jenta mi!
- Pappa…, jeg vet om ulykken, brast det ut av henne. Nå var det sagt, og hun holdt pusten.
- Hvilken...
- Ikke prøv deg. Jeg vet om Camilla og hesten. Hvorfor måtte dere skjule det for Lars og meg?
- Lise...jeg er lei for det. Vi skulle fortalt det for lenge siden. Det var bare så vanskelig. Din mor ble så syk etter det som skjedde… og da dere ble født, insisterte hun på at dere ikke skulle få vite det. - Åh Lise, hvordan har du funnet ut dette så plutselig?
- Det er flere grunner til det. Jeg...Jeg overhørte blant annet en samtale mellom deg og mamma en dag. Det var den dagen Camilla skulle hatt bursdag. Jeg kom tidlig hjem. Jeg beklager pappa, jeg mente ikke å lytte. ..

Så fortalte hun faren om loftet, om drømmen og alt som hadde skjedd. Da hun var ferdig, sa faren:
- Jeg ante ikke at du visste noe av dette. Det var godt du kom med det til meg, og ikke til mamma. Vet Lars også dette?
- Nei, ikke som jeg vet. Nei, jeg er sikker på at det bare er meg som kjenner til det.
- Ja vel. Det så vel ikke ut der oppe, tenker jeg.
- På loftet? Nei, det gjorde ikke det. Det var som å komme inn i en helt ny verden. Det var så mange møbler og klær jeg kunne ha brukt. Og så har dere sløst bort så mye penger på nye ting til meg...

- Lise, moren din tålte ikke å se det. Hun ville ikke innse at Camilla var død. Det var veldig vanskelig. Ikke ville hun gi det bort, og ikke ville hun kaste det…
- Nei, det skjønner jeg. Men du pappa..? Du vet at jeg liker å skrive? Du vet at jeg har skrevet en del i mitt liv?
- Ja, det vet jeg. Camilla skrev også en masse. Du ligner henne.
– Ja, det er nettopp det. Kjenner du igjen denne? Hun viste ham boka "Sølvfaks hemmelighet”.
- Ja, det er Camillas... Så du fant den.
- Ja, jeg gjorde det. Og... Uff, det er så vanskelig å si det... Lover du å ikke
bli sint?
- Ja, jeg lover.
- Du skjønner...Den boka var ikke helt ferdig. Jeg…jeg har fullført den.
- Å ja… Vet du, det forbauser meg egentlig ikke… Jeg mener, når du først har funnet den.
- Pappa, har du lest den? Det er den beste boka jeg noensinne har lest. Jeg skjønner ikke at det går an å skrive så bra!
- Ja, jeg har lest den. Jeg vil gjerne lese slutten også, hvis jeg får lov? Lise, jeg skal snakke med mamma om dette. Nei, ikke vær redd. Det skal nok gå til slutt.
–Ja vel..

Faren begynte å gå ned trappene.
- Lise? Han stoppet opp, han kom til å tenke på noe.
- Ja, hva er det?
- Har du sett den boka som står i hyllen min inne på soveværelset?
- Den diktboka? Ja, den har jeg sett.
- Det er Camilla som har skrevet den.
- Jeg vet det. Jeg har lest nesten hele. Den er fin. Jeg har sett at den er utgitt også. Hvordan klarte hun det?
- Jeg vet ikke. Camilla fikset alt. Vi visste ikke om det engang.
-Å nei..
- Nei, jeg får vel begynne på middagen, sa faren og gikk ned på kjøkkenet.

Forklaringen.
Lise forsvant inn på rommet sitt, med et av Camillas dikt ringende i ørene:

Det jeg synes
er aller best
er å sitte på
min egen hest,
og sveve
gjennom skogen her,
med fuglesang
og sommerklær.
Blackboy er
min beste venn
og aller kjæreste skatt,
han svikter ei,
løper støtt og sikkert,
selv om bakken er bratt.



Lise ble sittende på senga og tenke da faren gikk ned. Og så hun som hadde gruet seg sånn til dette! Det var jo ikke farlig å snakke med faren i det hele tatt! Men det var fortsatt et spørsmål som var uløst: Hvorfor påvirket Camilla drømmene hennes? Lise hadde jo aldri hørt om henne, så hvordan kunne det skje?

Hun gikk ned og spurte hva faren mente om det. Til det svarte han at hun helt sikkert hadde fanget opp bruddstykker om ulykken, uten å assosiere den med sin egen familie. Hun måtte ha hatt dette i hodet, hjernen måtte ha arbeidet med det uten at hun visste det.

Endelig fri.
Lise gikk ut, hun var hos Marianne en time. Da hun kom hjem, møtte moren henne i døren. Lise visste at noe var skjedd med en gang hun så henne. "Han har fortalt det” Tanken fløy som et lyn gjennom tankene hennes. Før hun fikk åpnet munnen, hadde moren lagt armene sine rundt henne, og Lise pustet lettet ut. For nå visste hun at hun var godtatt for den hun var. Camilla hørte tross alt fortiden til.

Kommentar: Jeg fikk novellen Marerittet trykket for første gang i Pennybladet, nr. 1/1990.
Tegningen over er hentet fra bladet, som illustrerte min novelle.

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)