Nettsamfunnets ukjente underverden
Novelle av Gro Jeanette Nilsen






”Gruppen for oss som ønsker spenning i hverdagen” sto det å lese på Facebook. Det er ikke godt å si hva som gjorde at jeg tilfeldigvis lot være å klikke meg inn på linken for å titte. Men det skulle senere vise seg å bli avgjørende for meg. De som klikket, flørtet med døden, uten å vite det.

Sykdom i vennegjengen.
Andrine ligger på sykehuset. Jeg visste ikke noe om det før hun sendte meg melding over Facebook nå i stad. Jeg syntes nok det var rart jeg ikke hadde sett henne på skolen de tre siste dagene, men nå skjønner jeg jo det.
- Jeg hadde vært for dårlig til å gjøre noe som helst i det siste, fortalte hun.

Vi går i samme klasse. Vennegjengen er ganske sammensveiset, vi kjenner hverandre godt. Det jeg ikke vet, er at jeg kan være nestemann ut. Eller neste kvinne, for å være mer korrekt. Alle vet at nettsurfing er både tidkrevende og til tider intenst med full konsentrasjon. Den type aktivitet kan gå på helsa løs, og man bør kanskje heller vurdere å være ute i solen, sies det. Men jeg trodde ikke det skulle bli så bokstavelig.

- Jeg har noe tull med pusten, men jeg vet ikke helt hva det er, sa Andrine i en melding.
Lungene altså. Absolutt ingen ting å spøke med, kan man ikke puste er det slutt. Jeg lovet å melde fra til læreren om at hun er der hun er.
- Så utrolig kjedelig, vi som skulle finne på noe gøy i helgen, men det viktigste er at Andrine blir frisk, tenkte jeg.
Facebook på sykehuset.

Min vennekrets på Fjesboka består foreløpig av tolv venner. Ikke mye å skryte av, men min unnskyldning er at jeg er temmelig fersk i geimet. Andrine er jo der da, og et par av de andre i gjengen; tøffe Per og skolelyset Alice. Per kan virkelig data, men vi andre minner han av og til på at det betyr ikke at han er best i alt annet også. Men jeg tror ikke han hører på det øret, han skal helst ha det siste ordet.
Andrine har femti fjesbokvenner allerede. Jeg vet om noen som har nesten fire hundre. Inviterer man inn helt ukritisk alle man vet om, da? Tar man hele telefonkatalogen, eller venners venner pluss hele skolen? Jeg bare undres…

Fordelen med Andrines sykehusopphold er at hun har med sin bærbare PC. Hun er den eneste jeg kjenner som har gitt data’n sin navn. Han heter Tommy, og skal være oppkalt etter en gammel kompis av henne. Andrine har god tid til å surfe på Tommy nå, men tid er ikke alt her i verden. Hva skal man med tid hvis man ikke har helse? Jeg tror faktisk ikke hun er i stand til å surfe på noe som helst. Hun sier at hun bare har Facebook åpen for å kunne se hva vi andre driver med, når hun orker, der i sykesengen.

Rare fjesbokgrupper og skumle konsekvenser.
Egentlig er vi begge for lengst gått lei alle applikasjonene og gruppene som fins i nettsamfunnet vårt og som folk inviteres inn på stadig vekk. Men det er nå engang sånn det er. Det aller beste er å ta opp kontakten med gamle kjente, garantert. Jeg er faktisk ganske imponert over dette! Det å få utvekslet bilder på en morsom og effektiv måte har jeg også stor sans for. Jeg har vel følelsen av at det alltid er jeg som tagger andre inn i bilder og ikke omvent, men det får så være.

Jeg må si det er mange rare grupper man kan melde seg inn i. Det er greit med grupper for skoler man har gått på, fritidsaktiviteter og ting man er interessert i. Men det fins så mye annet rart. Andrine inviterte meg for eksempel inn i en gruppe som heter ”For deg som vil ha spenning i hverdagen”. Ja vel, hvem vil ikke det? Men jeg synes det fins så mange rare grupper at jeg gadd ikke, og avslo. Eller ignorerte, som er den snille varianten å avslå på.

Mange av mine venner er syke for tiden. På vennelisten min står det, jeg siterer nåværende liste med de siste oppdaterte profiler:
- Alice er sliten og forkjøla.
- Andrine ligger på sykehus og sliter med pusten.
- Mattias vant ikke i lotto i dag heller, selv om jeg hadde fortjent det med denne feberen.
- Per later som han er i god form.
- Tina er syk?
- Ane håper hun er frisk snart.
- Teresa er litt snufs-i-snufs.
- Victoria måtte holde sengen i dag (selv om vi ikke hadde matteprøve)
- Jøss, er de hypokondere hele gjengen, eller hva er det for noe? tenkte jeg.
- ”Frisk som en fisk”, skrev jeg på profilen min, og tok meg i å tenke at Facebook vel var den nye lokalavisa, hvor man fikk vite siste nytt om alle på den moderne måten.
Det ble aldri til at jeg meldte meg inn i den rare gruppa som het ”For deg som vil ha spenning i hverdagen”. Det er jeg glad for nå. Det skulle vise seg å være ganske så spesielle ting på gang.
- Man må da vel kunne greie å skaffe krydder i tilværelsen på andre måter, tenkte jeg.

Ikke alle vennene mine slapp unna med forkjølelse. For enkelte gikk det på helsa løs, ja viruset kunne faktisk koste dem livet. For virus, det var akkurat det det var, et meget aggressivt et! En flørt med ryktene om skummel sykdom på internett ble selvsagt ikke tatt alvorlig i det hele tatt. Ikke til å begynne med i allefall. Alice var også syk lenge, med høy feber og mange fraværsdager fra skolen. Vi kunne jo ikke vite at det bare var starten på elendigheten.
Dette var noe nytt, noe vi ikke forsto. Det skremte mange av oss, til tross for at noen gjorde hva de kunne får å skjule det. Hva var det egentlig som foregikk? Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Hva ville bli det neste? Jeg kom til å tenke på et bilde jeg har i albumet mitt, av nesten hele gjengen vår på karneval for noen år siden. På bildet er vi utkledd som skumle vesener, ja til og med ansiktene er malt med svart maling og kunne skremme vannet av hvem som helst. Også håret var satt i underlige frisyrer og rufset til, og alle hadde et påtatt nifst drag over ansiktet. Jeg ville ikke likt å treffe den gjengen en mørk kveld. Kanskje var dette gamle fotoet et godt bilde på spenningen som hersket nå; det at ting var usikkert og litt skummelt.

På sporet?
Det var ikke lett for sykehuset å forstå hva som feilte Andrine. En ting var at hun hadde feber og problemer med pusten. Det kunne holdes i sjakk med pustemaskin og febernedsettende. Problemet var å finne årsaken. Hun fikk mange rare spørsmål om livet sitt, hun ble også spurt om hun hadde dyr, for de tenkte først på utvikling av allergi. Andrine hadde ikke noen dyr selv og heller ingen spesiell omgang med dyr, så det var i grunnen en grei sak.
- Kun hybelkaniner, la hun til og trakk på smilebåndet så godt hun kunne, før et nytt hosteanfall meldte sin ankomst. Men Andrines hybelkaniner var nok ikke riktig det legene var på jakt etter.

De fortsatte å spørre, etter sykdom i familien eller i vennekretsen, og ville gjerne høre om andre hobbyer også, i håp om å komme til bunns i saken. Andrine hadde ingen i familien som feilte noe spesielt, men hun ga tilfeldigvis en kommentar om at det var mange i vennegjengen som virket litt små-syke og forkjølte. Hun fortalte at hun hadde lest det på Facebook.
- Hva gjør du på PC’en din da, mailer du med vennene dine når du ligger her?
- Det orker jeg ikke. Jeg har egentlig bare Facebook åpen for å følge med av og til på hva de andre driver med.
- Så du er en Facebook-avhengig du, sa sykepleieren og smilte.
- Jeg er nok det, svarte Andrine.

Legen surfer på Fjesboka!
Dagen etter på legevisitten, hadde legen tydeligvis fått høre om Andrines surfing på Facebook. Av en eller annen grunn ville han gjerne prate om det.
- Kan jeg få ta en titt? spurte han. Andrine viste frem Facebook og listen over alle de syke vennene. Men hun forsto ikke helt at dette kunne være relevant for hennes sykdomshistorie.

- Jeg har undersøkt litt, sa legen en dag. - Det viser seg at det fins et virus, som er lite kjent. Jeg begynte å lete litt etter at vi ikke fant noen forklaring på symptomene dine. Viruset ble laget av en guttegjeng i USA for moro skyld, men har utviklet seg til en skummel epidemi, nettopp blant Facebook-brukere. Viruset er gjemt i tilsynelatende uskyldige grupper man kan melde seg inn i, og hvis man er riktig utheldig blir både PC’en og brukeren smittet.
- Hva? Ja PC’en min oppfører seg også litt rart.
- Vi tror den ene Facebook-gruppen inneholder et dataprogram som er laget for å smitte brukeren. Først tar den kontrollen over Facebook-profilen din. Deretter er det selve PC’en, og til slutt er det deg personlig! Det høres rart ut, men det er faktisk helt sant!
Andrine og noen av de andre som var blitt syke, kunne fortelle om rare ting som ble lastet ned på profilen uten om at de ba om det, og bilder som ble sendt ut uten at de ville det selv. Bare fordi de hadde vært så dumme å melde seg inn i en sånn tilsynelatende ufarlig gruppe på det sosiale nettstedet! Livet er merkelig, man vet aldri hvilke rare eller skumle ting man dumper borti.
- Du har tre nye invitasjoner… sto det på skjermen. Jeg våget snart ikke å åpne noen ting mer. Det var i det hele tatt ikke mange som forsto seg på det nye viruset, ikke media heller;

”Det viser seg at det er laget et pc-virus, en applikasjon i Facebook som kan smitte brukerne på ordentlig, og de igjen smitter alle på vennelisten sin hvis de får anledning. Man må slette applikasjonen, og trolig avinstallere Facebook!” sto det i avisen.

Sykehuskiosken var utsolgt for aviser av nesten alle slag, og det hersket full forvirring. Den skumle sykdommen var eneste samtaleemne, ingen forsto noen ting. Media spekulerte i blinde, og de mest brukte ordene var Sykdom, Skummel, og Facebook.
- Merkelig at man smitter hverandre når man ikke har sett hverandre på årevis og bor langt unna hverandre! tenkte jeg.
Klassekamerat tar sjanser.
- Dette tror jeg ikke noe på. Hvis det hadde fantes et datavirus i Facebook, så hadde data’n til Andrine – altså Tommy, blitt smittet, ikke hun! utbrøt Per. - Datavirus smitter filer, ikke mennesker! Dette er jo helt vilt! fortsatte han.
- Kanskje Tommy betrakter seg selv som et menneske fordi han har et menneskelig navn, foreslo klassekamerat Erik og lo.
- Ha ha. Men det er egentlig ikke noe å le av, skjøt jeg inn.

Andrines fenomen var såpass nytt at det skulle godt gjøres at legene fant ordentlig ut av det med en gang.
- Jeg tviler på at de hadde Facebook-undervisning i legeutdanningen! sa hun. Men hun hadde nå forstått såpass at applikasjoner og innmelding i grupper kunne være farlig og absolutt ingenting å spøke med.
- Nå kommer de straks og henter PC’en min. Jeg får ikke bruke den lenger. Den skal undersøkes, siden datavirus smitter over til mennesker, det er uvanlig. Så da blir det stille fra meg. Send melding på mobil i stedet, skrev Andrine.
- Enten er det første april i dag, eller så er dette årets påskekrim. Eller kanskje begge deler, lo Per. Han var stadig like imponert over det nye viruset som spredte seg så raskt. Det var faktisk opprettet egne nødnummere til de som ble smittet.
- Se her, jeg kan både klikke på og melde meg inn i den gruppa jeg, hva er det som er så farlig med dette da? spurte Per.
- Jeg ville ikke tatt sjansen, sa Erik.
- Æsj, dere begynner å bli bra overtroiske synes jeg, sa Per. – Pass på så det ikke løper en svart katt over veien!
- Per da… Teresa lo. – Jeg er enig i at det høres rart ut… Men ikke alt mellom himmel og jord kan forklares, ikke alle datavirus heller, tror jeg.
- Skulle tro det var fredag den 13. i dag, mumlet Per. – Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd Andrine hadde satt i gang dette for å få oppmerksomhet. Med ett befant han seg midt i et hosteanfall.
Sjokk blant venner.
Dagen etter sto Pers pult tom. Det skulle vise seg at han aldri mer kom tilbake. Per var blitt hentet med sykebil den natten, men uten særlig hell. Også Per hadde fått problemer med pusten, han hadde sluttet å puste flere ganger om natten, fikk de høre. Det ble også sagt at han surfet mye og forsøkte å finne ut av mysteriet på Facebook.

Andrine ble utskrevet fra sykehuset dagen før Pers begravelse. Sjokket ble til kollektiv sorg i klassen, mens høstregnet forsøkte å vaske bort det farlige viruset som ingen visste hva var. Andrine selv var friskmeldt, men Tommy måtte byttes ut. Merkelig nok så klarte jeg meg uten smitte selv.

En dag stod det å lese på avisenes førsteoppslag med fete typer, at man måtte installere Anti-Facebook-virus for selv å ha mulighet til å overleve. I tillegg skal man være forsiktig med å ha for mye kontakt med de som er medlem av det populære nettsamfunnet.
- Altså ingen ting for sarte sjeler, tenkte jeg.
- Jeg føler meg dårlig, sa Teresa.

Andrine fikk seg en ny pc. Jeg var hjemme hos henne da den ble installert, og hun skrudde den på for første gang. Jeg skal si vi fikk oss litt av en overraskelse. På den splitter nye skjermen sto det;
”Jeg heter ikke Tommy, men Per. Jeg gleder meg til å møte vennene dine!”

God surf!

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

 

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)