Påskeminner til ettertanke
Novelle av Gro Jeanette Nilsen






Det var en mørk uværs ettermiddag. Påskeferien var et faktum, men det var ikke mye snø å skryte av. Vinden utenfor hørtes godt, selv her inne i hytta. Men inne var det lunt og koselig. Ikke noe TV, men radioen stod lavt på, og et ukeblad lå oppslått med et halvferdig kryssord. På bordet lå en kryssordbok, med en blyant i midten som bokmerke.

Vinden kunne sannelig lage uhygge, nå som hun hadde hatt det så koselig. Noen busker pisket våte greiner mot ruta. Kunsten var garantert å kose seg inne.

Hun hadde tatt med seg påskepynt hjemmefra. Skjønt, hjemmefra var kanskje litt drøyt å si, ettersom hun bodde i Oslo og påskepynten var handlet inn på Harry-tur i Sverige rett før påske. Hun hadde med en gang tenkt på hytta; at der trengte det noe ny pynt. Det som var der fra før, var gamle påskekyllinger som hun og andre i familien hadde lagd, da de var små. Gamle påskekyllinger som enten manglet et ben, en hanekam eller på annen måte så ut som de var gjenoppstått fra graven.

I fjor tenkte hun at akk ja, det kan vel til nøds gå an i år også, men nå var det slutt. Hun måtte innrømme at det var vemodig å ta en slik ryddeaksjon, men av og til var det vel nødvendig. Hva familien ville si til dette, våget hun ikke å tenke på, de likte ikke slike nyheter. Skulle noe kastes i ferieparadiset, måtte alle være enige. Selv når det gjaldt påskekyllinger. Akk ja…

En enøyd kylling kikket sløvt på henne, den lurte vel på hva det ble til. Hva var dommen? Den var jo nesten litt søt da, med et litt for stort, rødt nebb, og som sagt, bare ett øye. Kyllingen var laget av kusine Caroline for omtrent tjue år siden, kanskje var det hun som hadde laget mesteparten av disse gule nøstene hun hadde funnet.

Hun så for seg henne selv og Caroline, sittende ved kjøkkenbordet på hytta og lage dem, for en evighet siden. Foreldrene hadde passet på å handle inn lim, filt og alt mulig de måtte trenge. Splitter nye sakser hadde de også fått. Hun måtte smile ved tanken, foreldrene hadde sagt at de var så flinke. Det var de nok også. Og så all den iveren de la i disse påske-prosjektene! Det ble mange påsker opp gjennom årene, og påskedekorasjonene vokste i antall. Noe ble nok kastet, men ikke mye. De hadde hatt mye moro med formingsaktiviteter på hytta, hun og Caroline. Også med påskekyllinger. Men nå var vel ikke gamle kyllinger moro lenger?

I radioen ble det lest påskekrim, men hun hørte bare halvveis etter. Ryddeaksjonen var mer engasjerende. Men var det dumt av henne, kanskje hun virkelig burde latt det være. Hun fikk en ekkel følelse av å gjøre noe hun ikke burde, en slags intuisjon som slo ned i henne men som hun ikke skjønte noe av. Men nå var det nå engang hun som var her og hadde anledning til å ordne opp i disse gamle tingene… Og hvis man for en gangs skyld får lyst til å rydde, sånn omtrent hvert skuddår, så hvorfor ikke slå til?

Hun samlet sammen de halv-slitne gule i en pappeske hun fant, og satte den ved utgangsdøren, sånn at hun kunne ta de med seg når hun gikk ut. Noen gamle kyllinger, og noen sikkert like gamle påskeegg til å putte godteri oppi. Det var ikke feil å si at hun trakk et lettelsens sukk da det viste seg at de var tomme. Flere års gammelt godteri er ikke noe godt!

Det var riktig å kaste de gamle, slitte påskeeggene. Men de hjemmelagde, eller det vil si ”hytte-lagde” påskekyllingene… Hun hadde en merkelig magefølelse, akkurat som om det var noe hun burde visst, men ikke visste, om disse gule nøstene. Hadde de en hemmelighet? De var da ikke levende heller! Det var nesten som om de skulle hatt sjel… Merkelig… Hun satte esken fra seg midt på bordet, og tenkte at hun fikk fundere over saken til i morgen, og kanskje til og med ringe noen i familien og spørre? Hun tittet bort på mobilen sin, og akkurat i det sekund, ga den lyd fra seg.

I timen som fulgte, ble allting snudd på hodet. Det var skjedd en ulykke. I sjokk vandret hun hvileløst rundt i hytta. Påskekyllingene flyttet ut av esken igjen. De ble plassert utover som påskepynt. Det ville Caroline ha satt pris på. Her skulle ingen ting kastes. Her var bare minner igjen.

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)