Pippo alene hjemme
Novelle av Gro Jeanette Nilsen






Det var glovarmt i hele huset, det hadde stått tomt siden tidlig om morgenen. Sommervarmen sto på for fullt, og solstrålene skinte inn kjøkkenvinduet. Midt i det varmeste varme satt en liten blå undulat i et bur på kjøkkenbenken. Det var Pippo. Han satt der i buret og vantrivdes. Det hjalp ikke hvor i buret han satt, det var like varmt overalt.

Pippo hadde fått helt nytt, rent vann like før eierne hans dro, men hva hjalp vel det? Det kalde, herlige vannet de hadde gitt ham, var nå ikke til å kjenne igjen. Pippo orket ikke mer av det ekle vannet som bare ble varmere og varmere, til tross for at han var utrolig tørst. Buret var ikke så stort heller, så det var ikke lett å fly rundt i det. Det eneste han kunne gjøre var å sitte stille på pinnen sin og vente til familien i huset kom hjem.

Pippo tittet ut av vinduet og lengtet ut i det fri. Han hadde aldri vært ute i naturen. Han var blitt født inne, som alle andre undulater som bor i Norge. Hans forfedre langt, langt tilbake i tiden hadde levet et fritt liv ute i det fri i Australia. Det visste han, for han hadde hørt det fra Marianne; hans matmor på elleve år, hun hadde lest det i en bok.

Pippo hadde sett bilder også. Bilder av hundrevis av undulater som ham, som levde så fritt og godt. Marianne hadde massevis av stoff om undulater, det visste han også. Det var en gang for lenge siden, da han satt på skulderen hennes mens hun leste i boka, at han hadde sett det bildet. Det hadde gjort stort inntrykk på en liten fugl som ham fra første stund. Og særlig nå, i denne varmen fristet det så veldig.

Plutselig kom Pippo til å tenke på at matskålen ofte pleide å falle av. En matskål som stod foran en liten dør i buret. Det var noe galt med den, og Marianne hadde brukt teip til å henge den opp. Hvis han bare kunne få av den teipen, ville han være fri fra buret. Han kunne bare hoppe ut av buret så lett som ingenting, og selvfølgelig hadde han tatt med i betraktningen det vinduet i stuen som stod litt på gløtt.
Hvis han bare kom seg ut, kunne han fly hvor han ville, når han ville. Det måtte jo være alle burfuglers drøm!

Pippo var sikker på at han ikke ville komme til å fryse. Det sistnevnte var jo bare å le av i denne sommervarmen, skjønt han var ikke helt sikker på om undulater egentlig kunne le. Ved nærmere ettertanke kunne han i hvertfall ikke huske å ha gjort det selv noen gang.

Pippo var glad i eierne sine. Han ville slett ikke fly fra dem for godt. Han trengte jo ikke å fly så langt. Han kunne jo bare fly en liten runde i hagen, for så å komme inn igjen, sette seg i buret og late som ingenting. Det var så fristende, tenk å få lufte vingene litt! Han hoppet bort på pinnen som var nærmest den løse matskålen. Han visste hva han skulle gjøre, for dette hadde han gjort før. Det var derfor den nå var teipet. Men det var vel ingen sak, tenkte han.

Det tok en liten stund, for teipen satt godt. Men endelig, etter mye napping med nebbet, der var den av. Pippo vippet matskålen opp, som han hadde gjort så mange ganger tidligere. Etter få sekunder satt han i åpningen til buret. Han klatret opp på burets tak og tok seg en flytur rundt i stua, før han hoppet opp i vinduskarmen.

Juniluften strømmet mot ham, og han hadde det endelig godt. Her var det fint å sitte! Men det var så fristende, så altfor fristende å fly ut. Småspurvene satt i hagetrærne og sang så fint, og Pippo begynte å kvitre, han også. Til slutt kunne han ikke dy seg lenger, han fløy ut i det fri...

Marianne og familien kom hjem bare en halv time seinere. Marianne hadde tenkt mye på den stakkars Pippoen hennes som kanskje ikke hadde det så godt i varmen. Det hadde plutselig begynt å blåse ganske mye ute, men der buret til Pippo sto, var det nok varmt etter solen.
- Stakkars lille Pippo, nå kommer vi! Hvordan har du hatt det, lille venn...

Lenger kom hun ikke, for hun hadde kommet helt bort til det tomme, forlatte buret. Matskålen, som Pippo hadde dyttet ned på kjøkkenbenken, og frøene fra den, lå og fløt utover både bord og gulv. Hun skulle akkurat til å rope på foreldrene, da hun snudde seg og fikk øye på det åpne vinduet. Hun ble stående som lammet en liten stund, men så kom tårene.

- Mamma, pappa! Pippo har fløyet sin vei, gråt hun. Det nyttet ikke hvor mye de prøvde å trøste henne, hun gråt og hun gråt. De lukket vinduet og gikk fra rom til rom for å se om fuglen var i huset, men nei. Hun hadde mistet Pippo, det kjæreste hun eide og sin beste venn. Marianne gråt lenge. De åpnet vinduet igjen, det kunne jo hende han fant tilbake…

Nå i ettertid forsto jo Marianne og foreldrene at buret til Pippo sto midt i solsteiken, og at han måtte ha vært desperat etter å komme seg ut. De skulle så gjerne ha endret på det nå i ettertid, men det var jo altfor seint. Først nå forsto de at de nok ikke hadde vært flinke nok til å passe på hvordan han hadde det.

Marianne greide ikke å slutte å gråte, hun hadde virkelig vondt av Pippo som hadde stått der i solen, men også fordi hun ikke visste hva som ville skje med ham der ute. Ville noen finne ham? Kom han til å sulte ihjel? Fryse ihjel? Tørste ihjel? Eller ville det komme en katt og finne ham snart?

Plutselig skvatt hun til. Drømte hun? Nei, det var virkelig hennes lille Pippo som fløy mot vinden der ute, like utenfor vinduet. I en fart lukket hun opp terrassedøren, og ropte på ham. Men vinden var så sterk, og han hørte henne ikke. Pippo hadde fått vanskeligheter, og greide ikke å holde seg oppe lenger. Han falt utmattet ned i gresset, og Marianne som hadde kommet ut kunne endelig ta ham opp uten å værer redd for at han skulle fly fra henne. Hun bar ham forsiktig, men glad inn i huset.

Pippo var kald, han frøs så fryktelig, men han fikk igjen varmen etterhvert. Han angret på at han hadde latt seg friste av det åpne vinduet og det varme været. Han hadde lært noe denne dagen, og det var at han hadde det best der han hørte hjemme; nemlig inne i sitt eget bur og hos Marianne som han var så glad i. Samtidig håpet han at Marianne og familien forsto at det ble veldig varmt for han der han hadde stått alene hele dagen.

Det lønte seg ikke å fly ut. Undulater er nødt til å leve innendørs i Norge, ellers kunne det gå riktig ille. Han var ikke i Australia nå. Han var hjemme, her hos Marianne. Pippo måtte bare innse at det ikke var like varmt her. Selv ikke nå om sommeren, selv om det kunne kjennes sånn ut i solen.

Pippo ville aldri glemme denne hendelsen. Han hadde fått en skikkelig lærepenge, og hadde ikke Marianne og familien kommet så raskt, så hadde han nok ikke vært i live nå. Han lovet seg selv at dette her, det var første og siste gang han skulle gjøre noe så skummelt. Hadde han kunnet snakke, skulle han med glede ha gitt Marianne dette løftet. Men han var tross alt en liten undulat, så kanskje han fikk nøye seg med å gi løftet til seg selv...?


Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)