Syvsover
Dyrenovelle av Gro Jeanette Nilsen




- I morgen skal jeg sove lenge, tenkte Marit Christine idet hun gikk til ro for natten. Hun var nesten utslitt etter den siste dagen på skolen før sommerferien. Det hadde vært en slitsom innspurt dette siste året.

Nå var hun alene hjemme sammen med hunden for en gangs skyld, foreldrene var bortreist for noen dager. Hunden, som hun var så glad i, men som de andre i familien ikke var så opptatt av, og overlot for det meste til henne. Det var også hun som hadde gått inn for at familien skulle ha hund, foreldrene hadde stilt seg litt tvilende til det.

I lang tid nå hadde hun sett fram til å kunne ligge lenge om morgenen uten noen slags brutal avbrytelse.
- Endelig har jeg fri og kan gjøre hva jeg vil! Det var det siste hun tenkte på før hun sovnet.
Hun hadde ikke sovet så mange timene, kanskje bare halve natten, da hun plutselig våknet av at hunden hennes hoppet opp i sengen og slikket henne.
- Hva er det? Hun skvatt opp, og trodde et øyeblikk hun hadde forsovet seg, men husket i neste øyeblikk at det var ferie.
Lettet sank hun ned i hodeputa igjen. Da hunden så det, hoppet den opp til henne igjen, og nappet i henne. Da ikke det hjalp, begynte den å bjeffe.

Marit Christine ville roe ned hunden, da hun nå som hun var blitt mer våken med ett kjente en intens røyklukt som sivet inn gjennom døren til rommet hennes som stod på gløtt. Noe luktet svært brent. På et blunk var hun lys våken og spratt opp av sengen. Det brant i huset!

Marit Christine åpnet døren ut til gangen, og holdt på å bli slått overende av en veldig røykstim. Hun kunne ikke se noen ting, så tykk var den, det var bare så vidt hun kunne skimte flammene nede i trappen. Hun hadde ikke sjanse til å komme seg forbi dem og ned til døren. Flammene slikket oppetter rekkverket, men det hun var mest redd for, var å bli kvalt av den intense, skremmende røyken.

Det hadde ikke gått mange sekundene, men det føltes som en evighet. Hun smalt døren igjen, og åpnet vinduet. Det var hennes siste utvei. Flammene, og spesielt røyken ville snart komme til å innhente henne om hun ikke reagerte fort. Før hun fikk sukk for seg var røyken sivet inn i rommet, og hun visste ikke ordet av det før hunden hennes hadde hoppet opp i vinduskarmen og så seg tilbake etter henne. Det var tydelig at den var redd for brannen, men det så samtidig ut som den ikke hadde tenkt å hoppe før den visste at hun var i sikkerhet.

Rommet var i annen etasje, og under vinduet var det harde heller, men hun hadde ikke noe valg. Heldigvis fantes det en pergola rett utafor, som hun kunne fire seg ned på et lite stykke. Tilslutt hoppet hun, og hunden kom etter. Endelig nede hørte hun brannsirener som kom nærmere. Antagelig måtte noen naboer ha varslet dem nå nettopp.

Hun var helt skjelven da hun reiste seg etter hoppet, og flere av naboene kom løpende for å se om hun hadde slått seg. Det hadde hun ikke, men alt var skjedd så fort at hun hadde pådratt seg sjokk. Mens naboer tok seg av henne og hunden, og brannmennene var kommet seg bort til og inn i huset, kom hun til å tenke på alt hun hadde inne som ble ødelagt. Foreldrene som ikke visste noen ting, og de nye møblene i stuen... Marit Christine besvimte, og ble båret bort fra det brennende huset.

Da hun våknet igjen, stirret hun rett inn i morens bekymrede ansikt. Marit Christine lå i en fremmed seng, og var ikke helt ved full bevissthet ennå.
- Hvor... er jeg?
- På sykehuset, Marit Christine.
- Hva... Men jeg slo meg jo ikke! Hun kom langsomt til seg selv igjen, og greide å tenke igjen.
- Nei, du brakk ingenting, du var veldig heldig. Men du fikk sjokk, og de ville ha deg her litt for å se hvordan det går.
- Å... Hvor er Lyco? spurte hun plutselig. Han lever vel?
- Lyco har det bra. Du treffer ham snart.
- Åh... sukket Marit Christine og sovnet igjen.
Neste gang hun våknet, var faren kommet også. Hun var ikke sikker på om det var gått et døgn igjen allerede, men hun følte seg helt fin nå, og ville gjerne stå opp.
- Jeg kan vel snart komme hjem nå?
- Det hørtes ut som et friskt spørsmål, kom det fra en lege som akkurat hadde kommet inn.
- Jeg føler meg helt fin. Forresten... Brannvarsleren løste seg ikke ut!
- Hva sier du? Virket den ikke? At du greide å komme deg ut, du som lå og sov, det fatter jeg ikke! sa faren.
- Det var Lyco som vekket meg! Han rev og slet i meg, og bjeffet alt han kunne for å få meg opp! Jeg trodde ikke han mente alvor med en gang heller!
- Er det sant? Var det Lyco som reddet deg? Moren så ut som et levende spørsmålstegn, der hun sto.
- Ja, Lyco ga seg ikke. Jeg ville sove, jeg. Men jeg forsto på ham at det var noe galt. Han så redd ut, og da kjente jeg lukten, jeg også.
- Lille Lyco, han har virkelig reddet livet ditt!
- Det kan du trygt si!
- Det var godt du hadde han på rommet ditt, tør jeg påstå! sa faren, som ellers alltid hadde ment at hunden burde sove andre steder enn på soverommet hennes.
- Ja, jeg regner ikke med jeg hadde våknet så fort ellers, så trøtt som jeg var. Den gjorde virkelig litt av en innsats for å redde meg!
- Det må jeg si, sa legen som hadde stått og hørt på. - Jeg tror du kan få lov til å reise hjem nå, slik at du kan få treffe igjen hunden din.
- Hjem...! Tanken slo ned som et lyn i hodet hennes. - Hvordan
er det hjemme? Går det an å bo der, da?
- Vi bor hos bestemor en liten stund nå, Marit Christine. Vi kan fint flytte hjem igjen seinere, for det var ikke så mye som brandt. Men det var det at det brant i trappen som gjorde at det så mye ut for deg, og det hindret deg jo i å komme deg ut nede.
- Hvorfor begynte det å brenne? Jeg som var så forsiktig med både kokeplater og stearinlys!
- Det var en lampe som hadde kortsluttet.
- Å...
- Det var rekkverket i trappen flammene fikk best tak på, og så litt av trappen. Akkurat nok til å sperre deg. Men du, Marit Christine? Faren prøvde å roe henne ned.
- Ja?
- Ikke tenk så mye på dette, for det var ikke din skyld at det skjedde. Det kunne likegodt hendt når vi var hjemme.
- Ja...
- I hvertfall er jeg glad for en ting. Og det var at du ikke prøvde å komme deg ned, for det kunne vært farlig, sa moren.
- Ja, jeg turte ikke, for det var den fæle røyken jeg var redd for. Den hadde allerede sneket seg innpå meg da jeg sov, så jeg merket det ikke med en gang i det hele tatt.
- Det er ikke tvil om at du gjorde det som var riktig i den situasjonen i hvertfall, roste faren.
- Jeg? Ja. Men det kunne jeg ikke gjort om ikke Lyco hadde varslet meg. Ikke glem ham, for jeg har mye å takke ham for.
- Ja, det er jammen sant, sa moren.
- Hadde ikke jeg blitt vekket av Lyco, så hadde jeg antagelig ikke blitt vekket i det hele tatt!! Vi kom oss ut av vinduet i siste sekund! sa Marit Christine.
- Det er virkelig sant. Det er Lyco som er den store helten i dette, det er visst ikke til å komme forbi, sa moren. Det var ikke dumt med den hunden. Det var jammen det smarteste vi har skaffet oss!

Samme ettermiddag traff Marit Christine sin kjære Lyco igjen etter ulykken. De var hjemme hos bestemoren som bodde ikke langt fra deres eget brannskadede hus. De hadde virkelig fått seg litt av en opplevelse, alle sammen. Brannvarsleren var blitt sjekket, og det var tydelig at batteriene ikke virket. De var nå allerede blitt byttet ut.

Marit Christines foreldre hadde fått øynene opp for hvilken viktig plass hunden virkelig hadde i familien, og hadde fått et mye nærmere og bedre forhold til den, de også. Lyco på sin side så ut til å trives med all denne nye oppmerksomheten den hadde fått de siste dagene.
Det var vanskelig å se hvem som var gladest av de to, Marit Christine eller Lyco, der de koste seg sammen på gulvet. Foreldrene kunne bare med en klump i halsen slutte seg til det datteren hadde ment hele tiden: At Lyco var en av dem, et familiemedlem som var gull verdt og som de ikke ville vært foruten. Og det var sikkert ikke Lyco lei seg for?

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)