Undervurder aldri en postkasse!
Novelle
av Gro Jeanette Nilsen






Jeg har en litt spesiell postkasse - en sånn buet, som man bare stikker avisen inn i. Den er ganske stor og ser litt nedslitt ut, der den henger og slenger. Ikke finner jeg så mye spennende i den heller - ikke vanligvis.

Katten til naboen fikk kattunger for en stund siden. Jeg lurte og veide frem og tilbake om jeg skulle "adoptere" en av dem. Noe så nusselig! Jeg hadde vært og sett på dem flere ganger, og smeltet fullstendig for en liten kattejente - hun var noe av det mest bedårende jeg hadde sett. Helt hvit, men med en svart stripe rundt halsen, det så ut som hun hadde på seg et smykke!

Etter en stund, da katten begynte å klare seg alene og for alvor fant ut hvor morsom verden kunne være, bare man hadde et garnnøste eller en liten ball, ble jeg bare mer og mer interessert i henne. Hun var virkelig et syn, og man måtte bare bli glad av å se på henne!
Jeg vet at man ikke skal anskaffe dyr på impuls, og det ville jeg ikke heller. Når jeg tenkte meg om var det dessuten snart sommerferie, og jeg skulle reise bort. Hun var så nydelig, lille "Snehvit" som jeg kalte henne - sånn for meg selv, for hun var jo ikke min. Utrolig tillitsfull, der hun så på meg med sine bedende gule katteøyne, som om hun sa "Jeg vil være hos deg!"

Den dagen jeg kom hjem fra ferien min, så jeg ikke noe til verken nabo eller katt.
- Det ser lukket og stille ut, tenkte jeg. Jeg tok inn ferieposten min og pakket ut av kofferten.

Morgenen etter våknet jeg til lyden fra et utrolig regnvær. Av en eller annen grunn gikk tankene mine til lille Snehvit, jeg håpet hun ikke var ute i dette været.
- Kanskje naboene har fått gitt henne vekk mens jeg var borte, tenkte jeg og kjente et lite stikk i hjertet for i fantasien var hun bare min.
Jeg tok med meg paraplyen og gikk ut for å hente avisen, kanskje det var noe annen post også?
Stor var min overraskelse da to knall gule katteøyne stirret på meg fra postkassen - for der satt hun! Snehvit hadde tydeligvis søkt ly for regnet i min postkasse! Jeg fikk en rar følelse av at Snehvit visste at postkassen var min, kanskje hun hadde sett meg ved den før? Det var som øynene hennes sa:
- Her er jeg, vær så god!
Men kunne det være så enkelt?

Jeg tok henne med meg inn, for naboene var ikke å se. Snehvit var våt, så hun satte seg foran ovnen og begynte å stelle seg. Snart lå hun i sofaen min og koste seg.

Utpå ettermiddagen kom naboene hjem. Da jeg så bilen komme ble jeg nesten litt skuffet, jeg må innrømme det.
- Der røk min jobb som kattemamma, tenkte jeg.

Det viste seg at Snehvit var gitt vekk da de ikke hadde fått noe svar fra meg før ferien. Men de som overtok henne hadde oppdaget allergi i familien, så det ble vanskelig for dem, en da de så gjerne ville. Var jeg fremdeles interessert i katten?
Selvsagt var jeg det! Jeg vet jeg nølte i starten før ferien, men jeg hadde fått en følelse av at Snehvit mente at vi skulle være sammen, hun og jeg. Nå visste jeg at jeg virkelig ønsket at hun skulle bo hos meg!

Jeg vet ikke hvem som ble gladest den kvelden, Snehvit eller meg! Og som jeg liker å si til de jeg kjenner;
- Undervurder aldri en postkasse! Det er ikke hver dag man finner en kattunge der!

Jeg tar gjerne i mot ris og ros på skribentsiden min på Facebook! Husk å ev. oppgi hvilken tekst du refererer til:-) På forhånd tusen takk!

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)