Sola steiker på ekte norsk- fjell- påske- vis, og jeg snuser inn lukta av natur. Så: Vent! Fatter’n bærer inn kjølebagen med påskeproviant. Han smiler fornøyd. Men vent da! Jeg synes så tydelig jeg kjenner lukta av… Å, hellige påske! Den søtlige, noe rivende naturlukta erstattes straks med noe ukjent, farlig noe… Matbakterier! Visst pokker sa jeg mat. Jeg løper som om jeg hadde en vårveps i hælene og puster ikke ut før jeg ligger trygt under dyna med puta over hodet, isolert fra lukt og lyd.

Maten står på bordet og mutter’n skjenker brus i glassene. Brus til oss. Vin til dem. Lillesøs’ hviner av fryd over det halvfulle Solo- glasset. Særlig! Jeg ser mistenksomt fra mutter’n til fatter’n til søs’ til innholdsfortegnelsen. Sukker, E- farvestoff… Jommen sa jeg… E- farvestoff! E- coli! Likheten er slående. Hellige høytider! Jeg nipper til glasset og svelger, føler den kalde væsken ombestemme seg underveis og praktisk talt bråsnu på veien.

Mutter’n setter rykende fersk (jeg må innrømme at den lukter himmelsk) lammesteik av året på bordet og smiler stolt. Lillesøs’ holder på å rive ned det tomme glasset sitt i iveren etter å forsyne seg. Jeg holder meg noe i bakgrunnen. Skeptisk, jeg? Noe så inn i påskeskauen.
”Mutter’n”, sier jeg, saklig som bare f.
”E- coli først i kjøttdeig, så plutselig i sognemorr eller hva svarte de kaller det. Tenk om…”
”Barnet vårt da”, avbryter allvitende- fatter’n. ”Spis du, tenk på barna der ute som ikke har noe som helst å mette de små magene sine med. Spis og vær glad for hver dag som går!”
”Høh”, spytter jeg ut. ”Hver dag som går… Barna i Afrika ville vel heller dødd naturlig enn av E- coli mat fra verdens ukronede navle.”
Den satt! Mutter’n sender meg et av disse ”nå- holder- du- smella- ellers- skremmer- du- søsteren- din”- blikkene og avslutter med det påskemiddagen. Jommen sa jeg middag!

Klokka nærmer seg halv ti og påskekrimmen står for tur. ”Hvor ble det av Diane?” der kriminaletterforsker et eller annet tar opp jakten. At ikke en gang TV2 kan sende ”Jakten på matbakteriene” her vi i vår verden står overfor noe som kan utrydde oss, noe som attpåtil pleide å være vår alltid tilgjengelige og trofaste følgesvenn. Det sårer meg personlig. Jeg nistirrer på etterforskeren som er på sporet av Diane, mens jeg egentlig bare ser små mordere uten ansikt, armer og bein hoppe over skjermen. Tilgi at jeg forbanner disse matduppedittene av hele mitt hjerte. Forresten, er det bare jeg som fortsatt tenker klart her?

Om natta første feriedag ligger jeg og glor i taket. Drepende interessant! Der og da bestemmer jeg meg for å bli avhold. Som kanskje den første i verden, er jeg nå erklært mat- av- holder. Jeg har lagt maten på grus en gang for alle og vil heller dø naturlig enn av bakterier med djevelhorn som spiser meg opp innenfra. Basta bom! Jeg kjenner en klump i halsen med tanke på all tidligere glede takket være blodige biffer og krydret taco. Nåja, tankene fordufter ganske raskt.

Jeg ringer en venn og ber denne vennen om støtte. Ikke overraskende sier vennen ja! Verden er med meg. Vi bestemmer oss for å starte en slags forening der du og jeg kan få hjelp til å stå imot mat. Vi rangerer en lista via telefon over fem grunner til å ikke spise forurenset og fiendtlig mat:
1. Du får bedre helse av å kutte ut alle farlige stoffer og bakterier som helt sikkert lurer seg i mat du minst aner.
2. Dette fører til at du går betydelig ned i vekt som igjen fører til at kule klær passer, og det motsatte kjønn vil ha deg.
3. Du forbedrer konsentrasjonen.
4. Dette bedrer livskvaliteten.
5. Du setter deg inn i andres sted (selvsagt tenker vi på steder i verden med lite/ ingen mat) og får bedre forståelse for omverdenen.

Denne vennen viser seg å være svært ivrig og tilbyr seg å opprette en hjemmeside via www.home.no. Med to stemmer mot null går vi for www.home.no/utryggihjemmet. Det viser seg at blant alle surfere har hele to stykker hvert innom ”utryggihjemmet” etter to timer på nett. Stolt, jeg? Seffer’n!

Jeg bråvåkner av fuglekvitter klokka halv åtte og griper straks etter mob’en for å høre med vennen hvordan det går med sida vår. Allerede før jeg har kommet inn på ringelista, høres en merkelig lyd jeg mener å ha hørt flere ganger før. Jeg undrer over påskemysteriet noen sekunder før jeg forstår at det verken er naturen, bilen, Tv-en eller vannkokeren som bråker, men ja sannelig, magen min. Den rumler heidundranes høyt, og jeg føler med ett omtanke for den. Deretter kommer skyldfølelsen for vennen og ”utryggihjemmet”, og jeg snur meg rundt i køya i håp om å sovne igjen. Uten hell…
Til slutt orker jeg ikke mer av den drepende rumlingen og lister meg ut på kjøkkenet.

Fam’en er allerede ute på skitur etter en nydelig frokost, forteller en post- it- lapp meg. Saklig! Eggerøre og bacon i kjøleskapet. Kos og klem. Jajamensan! Jeg roter gjennom skapene. Lyden fra magen overdøver snart alt annet. Kjøttpålegg, kjøttdeig, flere lammesteiker… Søren klype… Sjokolade, kjeks… Sjokolade?! Hmmm… Sorry venn, sorry verden, sorry! Hvis jeg blir funnet her av familien min etter den fabelaktige skituren deres, var det på grunn av et sjokoladeegg. Med strøssel. Jeg håper bare en eller annen viderefører www.home.no/utryggihjemmet. Passord? deterfarligåspise