Jeg sitter og gjør lekser. Matteboka er helt ny av året, uten en eneste strek eller klusserier. Pennen jeg skriver med er tykk og god å skrive med. Jeg trenger en pause og skrur på TV’en; Widescreen av nyeste modell med ekstra god lyd.

Buksa jeg kjøpte i går sitter som støpt. I dag bruker jeg klær til en minimum verdi på 1000 kroner.
Det begynner å lukte mat. Mamma står på kjøkkenete og kokker med krydderier fra hele verden. Mmm, som det lukter!

På vei ut til kjøkkenet går jeg innom rommet mitt og henter mobiltelefonen, med fargeskjerm og anlegg for både MMS og polyfionske ringetoner. Det kommer inn en tekstmelding fra bestevenninna mi. ”Blir du med på kino til helga?”, spør hun. Jeg vil selvsagt være med og finner panisk ut at jeg trenger ny jakke. Den gamle er slettes ikke ”in” lenger. Snart har jeg alt jeg behøver. Jeg er rik og bor i Norge.

Han spretter ballen opp og ned på den støvete sandveien. Denne er helt ny, med svarte og hvite ruter. Passer ikke helt inn i omgivelsene. Han vet ikke mye om den, bare at det må bo snille mennesker i Norge, som det heter der mannen han fikk den av kommer fra.

En jevnaldrene jente og moren hennes kommer gående forbi ham. De bærer hver sin vannmugge. Den grumsete væsken dekker bare halve mugga, det er alt de kan ta. Å dele har de lært seg, det må man jo. Gutten stiller seg nesten foran jenta, med ballen synlig sprettende. Han prøver å kaste den opp mot hodet, for så å la panna dytte den videre, slik den snille mannen lærte ham. Det går sånn halvveis, men nok til at jenta ser lengtende på ham. Morens digre, brune øyne ser så triste ut når de møter datterens. De må gå videre.

Han blir stående en liten stund til, før han må gå tilbake. Moren trenger hjelp til å forberede maten, selv om det bare er noen grønnsaker eller kanskje litt ris. Han håper hun har noe mer å by på i dag, slik at han kan bli mett.
Det er så vidt de spinkle bena klarer å bære vekten av guttekroppen når han beveger seg dit hvor moren og de fem søsknene venter. Han har langt fra alt han trenger, men vet ikke bedre og bor i et nødens land, på andre siden av jordkloden.

Et sitat uttalt en gang i tiden:
Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.