Her om dagen leste jeg et sjokkerende innlegg i VG. Et såkalt SMS- innlegg lød som følger: ”Reality- TV er noe dritt. Boikott, folkens!” Kort, men brutalt. Det er ikke ofte jeg lar meg engasjere eller provosere, men her var det bare å innse det, det der er å gå milelangt over streken!

Jeg er selv den ivrigste reality -TV tilhengeren i min familie, og det uten den aller minste tvil. Reality er best. Reality ruler TV’n rettere sagt, og det er det at det er virkelighets- TV som gjør det så knakanes bra. En gruppe mennesker i virkeligheten slik den måtte vise seg å være, og vi får alle reaksjonene, følelsesutbruddene, utroskapene, matvanene, tankene og meningene servert på gullfat 7 dager i uka. Herlig! Det at konseptene i gullkorn som Big Brother, Millionæren, Ungkaren, Farmen, Slankekrigen/norske Tjukkholmen, Jakten på kjærligheten og Konebytte er like forskjellig som salt og pepper, er nå så, men essensen er lik, trekker du ut essensen, gir de alle deg et mer meningsfylt og ikke minst spennende liv.

I stedet for å leve livet gjennom hovedpersoner i langtekkelige og drepende kjedelige mursteiner av romaner, vil jeg heller foretrekke andres liv live på TV- skjermen. Ingen andre TV- programmer gir muligheten til å følge den hotteste chicko’n (spansk ord for gutt) eller chicka’n (spansk ord for jente) i gata til alle døgnets tider og alle døgnets gjøremål. Ja, det også! Det jeg mener gjør reality- TV så heftig og tilfredsstilende, er rett og slett at du ikke trenger et eget liv.

La oss ta min gode kamerat Karl Marcus som eksempel på hvor nyttig virkelighets- TV programmer er. Karl Marcus er 35 år, midt i en noe tidlig midtlivskrise som han selv kaller det, en førsteklasses jobb som filmtolker til tross, og alenefar til Pia på 7 år og Eirik på 10.
Mor i familien har dratt til en eller annen tropisk øy i Syden for å bli evig turist. Karl Marcus, Pia og Eirik bor i et digert hus med statue- fontene i hagen. Kjernefamilien a 2005? Nei!
Pia og Eirik er bortskjemte som få og like uskikkelige, Karl Marcus ulykkelig singel på leting. Vel, helt til jeg troppet opp på døra med godis, øl og et stort glis. Vi så på Ungkaren, Karl- Marcus og jeg, mens ungene hylte og lekte indianer og amerikaner i øverste etasje. Ungkaren, du, ble Karl Marcus’ vendepunkt. Han så denne nervøse, unge og galante herremannen, seg selv, på skjermen. Han lærte øyeblikkelig å smile slik damene vil, blunke slik damene vil, oppføre seg slik damene vil og ikke minst si det damene vil. Og vips, knappe måneden senere, var Kajsa, 32 år, og katten Kule- Rulle, 2 år, på plass.

Dette er mitt hittil beste eksempel på hvordan reality- TV virker inn på livet ditt, i positiv retning, uten at du nødvendigvis skjønner det før du sitter der som konge/dronning på haugen. Er du ikke overbevist med tanke på Karl Marcus’ store framskritt, er det ingen grunn til fortvilelse, Homsepatruljen er det også noe som heter. Ikke behøver du betale TV- lisens heller, ettersom NRK har gått altfor mye opp i rollen som vi-luker-vekk-det-folk-vil-ha politi. Ta nyheter, for eksempel. Vi presenteres for en ukjent og lidende del av verden, som vi ikke akkurat trenger til ettermiddagspilsen og Grandissen. Nyheter er riktignok virkelig, men ikke real good. Ikke fengende, drivende, heftende, rørende og med evne til å drive deg opp og fram slik blant annet Ungkaren har. Jeg er sikker på at det norske folk vil ha skikkelig TV med et bredt innhold. Ja, reality- TV fortjener virkelig en plass i Norges gullrekke!

Eventyret om min gode Karl Marcus slutter for øvrig ikke her. Etter at forholdet Karl Marcus og Kajsa imellom var nokså etablert, var det bare de uskikkelige ungene igjen. ”Jeg vet ikke mine arme råd,” sa han klagende. ”Ingen grunn til fortvilelse. Konebytte er redningen,” svarte jeg ivrig. Og vips, selv om Kajsa nettopp hadde fått begge bena innenfor, er hun absolutt ikke den dama med mest ungetekke her i verden. Det tok nemlig en stund før hun forsto at man ikke behandler katter og barn på samme måte. Hun gikk dermed gledelig med på episode 7 av Konebytte. Kona som kom inn i huset til Karl Marcus, var en skikkelig boss av en kvinne, med ølmage og anlegg til bart, noe som for øvrig sier nok. Hvis ikke Pia og Eirik holder fred og ikke minst kjeft når pappa ser reality- TV, truer han med å melde seg på neste sesong av Konebytte, eller enda verre, hente fru Mustache hjem for alltid.

Som reaksjon på førstnevnte jeg-skriver-før-jeg-tenker innlegg, startet jeg, med Karl Marcus som selvskrevent medlem, foreningen Real good TV. Vårt motto er kort, men godt:
”Let the real begin!”