”Det svir som et piskeslag. Han kommer ikke engang med noen grunn. Magen hennes føles som en kokende kjele, der innholdet er nær ved å nå bristepunktet. Likevel holder hun motet oppe. Hun smiler og ler som før, selv om hennes indre med voldsomme krefter forsøker å formane henne inn i den svarteste sorg.”

Å bli forlatt er uten tvil noe av det verste et menneske kan bli utsatt for. Ytre krefter påvirker denne jentas indre, samtidig som hun prøver å fortrenge det hele ved å le og smile det vekk.

I nyromantikeren Knut Hamsuns ”Pan” fra 1894 får leseren presentert at ”For det er ens eget indre som er sorgens eller glædens kilde.” I romanen møter man løytnant Glahn, som på midten av 1800- tallet bosetter seg i Nord-Norge. Glahn lever i pakt med naturen og finner både venner og fiender fra tettstedet i nærheten. Hans avstandsforelskelse til Edvarda tilspisser seg og snur løytnant Glahns liv på hodet, og han får følt både sorg, lidelse og skyldfølelse på kroppen. Hamsun så nok behovet for å, i en emosjonell roman som ”Pan”, å komme med en slags forklaring på hvor så disse følelsene som jo alt egentlig dreier seg om, har sitt opphav. Glede. Sorg. Ganske sikkert fra ens eget indre. Eller egentlig?

Hos den deprimerte tenåringsjenta, kom ikke nettopp sorgen utenfra? ”Fra ens ytre”, dem man omgås og dem som påvirker en. Det er bare å gå i seg selv; får jeg anerkjennelse fra venner eller andre som står meg nær, blir jeg glad. Prater vennene mine bak ryggen på meg eller gir tydelig uttrykk for misnøye, blir jeg skuffet og lei meg. Er det noen av disse nevnte situasjonene der ytre krefter ikke er gledens eller sorgens kilde?

Vi ser at den frustrerte frøkenen fortrenger den såkalte ytre kilden til sorg i frykt for å vise omverdenen hvor hardt det å bli forlatt går inn på henne. Da kan man vel muligens snakke om en indre kilde til glede og sorg? Selv om gleden i hennes tilfelle er påtatt, kan man vel likevel tørre å påstå at den kommer innenfra? Hun vurderer saken og bestemmer seg for at sorgens styrke ikke skal knekke henne. Hun lurer seg selv til å vise en ikke- eksisterende glede. På en annen side var det jo det ytre som til syvende og sist førte til denne påtatte lykken. Kanskje det dermed ikke er riktig å si at hennes påfallende glede er et resultat av en indre kilde likevel? Er det virkelig ingen eksempler som støtter Nobelprisvinneren Hamsuns utsagn?

Et samfunnsvitenskapelig begrep ”selvoppfyllende profeti” går ut på at det man tror vil skje, det skjer. Nettopp fordi man tror. Hvis tenåringsjenta gikk rundt i forkant av situasjonen som ble beskrevet og mistenkte at kjærestens følelser for henne hadde begynt å kjølne uten at det egentlig var tilfellet, ville han nok begynt å trekke seg vekk fra henne. Det som følge av hennes endrede oppførsel. Hennes mistenksomme blikk, kalde skuldre. Dermed svekkes kjærestens følelser for henne fordi det er hennes egen oppfatning. Vil det si at sitatet ikke gjelder til enhver tid?

Hvis vi tenker oss denne gutten som forlot kjæresten sin. Sett at han får høre, både fra hennes og sine egne venner, at det han gjorde var galt. Kanskje de sier han burde angre seg og beskylder ham for både det ene og det andre. Da påvirker det ytre ham til å føle sorg og skyldfølelse. Eller; hva hvis han har så stor tro på seg selv at han rett og slett ikke lar det gå innpå seg? Hva hvis han holder fast ved at han hadde sine grunner og dermed ikke føler noe skyld eller anger, irettesettende kommentarer til tross. Da er det vel korrekt å si at han er sin egen kilde til glede? Opplever ikke forøvrig de fleste langt flere episoder i løpet av en uke, i løpet av livet, der de påvirkes av en ytre kilde, enn der de enten blir offer for selvoppfyllende profeti eller selvtillitsgoder?

Hvordan skal jeg så forholde meg til utsagnet? Skal jeg slå meg til ro med at ettersom alle følelser i bunn og grunn kommer innenfra, er det også vårt indre som er kilden til alle følelser? At man skal følge sin indre stemme, men at den også nødvendigvis kan føre til sorg? Eller må jeg være mer kritisk og si at sitatet kun stemmer i visse tilfeller, ettersom vi har flere eksempler der medmennesker er kilden til de nevnte følelsene? For er ikke selve sitatet nokså selvmotsigende hvis man tenker over følgende: Da jeg leste sitatet, begynte jeg straks å undre meg. Jeg kan si at å undre gjør meg glad fordi jeg får gått inn i meg selv. Er ikke da nettopp sitatet i sin helhet det jeg vil kalle en ytre kilde til, i dette tilfellet, glede? Jeg kan vel dermed påstå at utsagnet er et bevis på at det ikke er riktig å si at opphavet til all glede og sorg utelukkende kommer innenfra?