Hei. Nå skal du få lese om et menneske du ikke kjenner. Kanskje har du kjent det, kanskje kjenner du det bittelitt, eller kanskje du aldri har møtt det i det hele tatt?

Da du åpnet den første luka i advendtskalenderen din, var det en mor som kjørte til Vefsen sykehus med stor mage. Kanskje var du ikke kommet til verden, du heller, men jeg gjetter at i flere hjem, sto det håpefulle barn og åpnet den luka i kalenderen hvor tallet 1 lyste mot dem, kanskje var det nettopp ditt barn? Året var 1990 og vinteren var på vei inn i landet.

Et bittelite sted kalt Grane, vokste jeg opp sammen med min mamma og pappa, storebror og storesøster. Som minstemann i huset måtte jeg tidlig lære å få skylden for alle ødeleggelser og være prøvekanin for min storebror som lekte jackass. Storesøster var som alle storesøstre, skulle lære meg opp og sjefe og leke med lille meg.

Men sta meg har alltid visst hva jeg har villet, jeg har alltid visst hva jeg likte og hvilke klær jeg ville gå i. Det har jeg hørt fra jeg var lita av. «Hun vet hva hun vil», og det er noe jeg fortsatt hører, og blir glad for å høre.

Jeg husker jeg sa at svart var yndlingsfargen min. Svart av alle ting, jeg som er så fargerik av meg nå. Og fikk jeg noen rosa klesplagg i gave, var det rett å bytte dem til noe blått. Blå var min neste yndlingsfarge, rosa har jeg aldri likt og det er fortsatt en farge jeg tenker på med forakt. Jeg hadde en liten periode hvor jeg hadde en rosa flisdress, men det ble med den. Så kom de røde og svarte stripene og fascinasjonen for piercinger og rare klær og hårfrisyrer. Jeg var rett og slett litt emofan i mine fjortistider. Men det ble med de fascinasjonene også. Etterhvert kom grønnfargen og de søte kjolene og de fargerike strømpebuksene. Alt som ser rart, søtt og fargerikt ut, det liker jeg.

Vel, det var avsnittet om farger, kanskje noen kan tolke meg utifra dem. Ikke vet jeg. Jeg vokste opp i drømmeland. Et stort hus, med en diger gressplen, et digert klatretre fullt av minner, et digert grantre, en hel skog, en liten sti og en søt, liten bekk, en akebakke og en slengdisse, et uthus fullt av spennende ting og ei falleferdig hytte, en riksvei med biler full av turister på gjennomkjøring, fri tilgang til den strie elva med ei øy med strand. Den store, fine fossen med den morsomme laksetrappa ved siden av. Det var flust med badeplasser både over og nedenfor fossen. Det var så mange lekeplasser at det var bare fantasien som kunne stoppe, noe som ikke er mulig når en er meg.

Jeg kjenner med en gang at jeg får lyst til å skrive en bok, jeg kan ikke å skrive kort om noe jeg ikke trenger å referere til. Noen må fortelle meg at nå må jeg stoppe, men det kan jeg ikke. Det er jo ingen som vet hvem jeg er fremdeles.

Jeg skal fortelle om drømmen min. Som barn var jeg ekstremt flink til å leke, det har jeg fått fortalt, jeg pratet i timesvis alene med barbiene og dukkene mine. Spilte skuespill forran speilet og lekte med alle mine fantasivenner i uteområdet utenfor huset. Joda, jeg hadde mange venner, de lekte også med meg, men jeg lekte like fint alene.

Når jeg skriver, da leker jeg. Jeg pleier å si at å skrive er som å lese en bok, jeg er alltid nysgjerrig på hva det neste vil bli. Min egen fortelling er ikke bestandig planlagt, den kommer underveis som jeg skriver.

Da jeg var 11 år, skrev jeg min første ordentlige fortelling på 23 håndskrevne sier. Veldig morsomt å finne den igjen nå. Halvveis i fortellinga, fant jeg tilfeldigvis en porno-pocket i veigrøfta, som var meget spennende å lese i. Den ga meg inspirasjon til noen sider av fortellinga.

Etterhvert som jeg vokste opp, flyttet vi til Trondheim, der begynte jeg på ny skole, i niende klasse. Det var en utfordring i seg selv, men også en erfaring.

Jeg begynte å skrive dikt. Alt i fra følelser til tanker ble skrevet ned. Et sted å samle seg, et sted å slippe alt som lå inne. Jeg følte meg til tider ensom, å flytte var ikke så enkelt som det jeg hele tiden har tvunget meg selv til å føle og tenke. Det ble en del dikt, ikke alle like bra, men det var da noe. Jeg skrev også noen få fortellinger og noveller.

Etterhvert som livet endret seg, avtok diktskrivingen og jeg begynte å skrive mer fortellinger, men det hender seg et dikt dukker opp i ny og ned.

Jeg har to drømmer, det ene er å gi ut bok, å bli forfatter. Den andre er å bli skuespiller, å være med i ei teatergruppe og stå på scenen. Jeg er ferdigutdannet barne- og ungdomsarbeider og har nettopp begynt på drama og teater og stortrives. Barn er en stor lidenskap og jeg brenner virkelig for arbeid med barn. De er svært viktig for meg og jeg elsker å leke.

Jeg er også veldig glad i å ta bilder, tegne, leke, spille brettspill og kle meg ut. Jeg samler nemlig på klær, rare klær jeg kan kle meg ut i. Jeg ønsker å ha et kostymelager e vakker dag.

Jeg har en plan om å gi ut ei novellesamling og etterhvert ei bok om meg selv. Jeg tok et skrivekurs høsten 2010, noe som var veldig spennende og ga meg motivasjon og inspirasjon. Uheldigvis er jeg veldig lite flink til å sette av tid til skriving. Det er så mye annet som tar min tid, for jeg kan ikke å prioritere og da tar skolen litt for mye tid, fordi keg sløser bort tiden. Men en gang, har jeg bestemt meg for, skal jeg skrive ei bok.

Derfor er jeg her – fordi jeg elsker å skrive og fordi jeg liker å lese det andre skriver. Jeg vil bli inspirert og få tilbakemeldinger.
For hvert nye særegne menneske jeg ser eller opplever, får jeg nye ideer til hva jeg skal skrive. Det er menneskene, alle samtaler, mine opplevelser og erfaringer som inspirerer meg.

En siste liten, viktig ting om meg – jeg er gift med verdens beste mann – som også har et ønske om å bli forfatter. Vi skal ha et eget bibliotek en dag.

Nå må jeg nok stoppe, men jeg kunne ha skrevet ti sider til.

«Jeg gjorde det som barn, hvorfor ikke nå?»
Det er lov å drømme, det er lov selv om drømmene aldri går i oppfyllelse.

(Sist oppdatert 09.10.11.)