Myriam Bjerkli, aktuell med ungdomsromanen "Cyprianus" (Gyldendal, 2007), stilte nylig til intervju hos oss i ULFF. For både som bokdebutant og tidligere ULFF-medlem, må jo vi i Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF) innrømme at hun er interessant for oss.

Det er blitt noen år siden Myriam var med i ULFF. "Fjernmedlem" kalte vi det, når man bodde et stykke unna Oslo, og derfor ikke deltok på våre lokale møter. Nettmøtene den gangen var mer tilfeldige og vel ikke planlagte i samme grad som nå, det var færre medlemmer og styret var et annet.

Jeg ville gjerne høre med Myriam om hun, som den bokdebutanten hun er, har noen gode råd på veien til alle oss andre.


Av Gro Jeanette Nilsen

- Når og hvordan forsto du at det var å skrive du ville gjøre ”når du ble stor”?

Da jeg var liten, fra ca. ti til femten år, var jeg helt overbevist om at jeg enten skulle bli journalist eller forfatter. Eller aller helst både journalist og forfatter. Og jeg skrev mye, blant annet skrev jeg som 11-åring en detektivhistorie som gikk som føljetong i skole-avisa. Jeg har faktisk den kladdeboka fremdeles, en linjebok full av skjeve blokkbokstaver. Etter hvert som jeg kom i puberteten ble det diverse kjærlighetshistorier og hjerte-smerte dikt i blader som Romantikk og Det Nye.

Men da jeg var seksten, måtte jeg begynte å jobbe, og dermed ble det mye mindre tid til skriving. Jobb, hus, mann og etter hvert to barn krevde mye tid. Så selv om jeg hele tiden hadde en hemmelig drøm om å skrive, tok jeg det ikke opp igjen for alvor før jeg var 37-38 år gammel.

- Som tidligere medlem i ULFF er du et forbilde for mange av våre medlemmer, i og med at du har debutert med egen bok. Har du et godt råd eller tanker rundt det å skrive?

Det beste rådet jeg tror jeg kan gi er nettopp å skrive. Hvis man virkelig vil bli forfatter, så er det den eneste veien. Skriv, skriv mye, og prøv å skriv stadig bedre. Hvis du føler at det butter imot, så søk felleskap med andre som skriver. Les bøker om skriving, gå kurs, og finn inspirasjon overalt hvor du føler deg inspirert. Og les gjerne også andres bøker, se hvordan de har valgt å bygge opp setninger, kapitler, hvordan de beskriver følelser, mennesker, dialoger osv. Se hva du synes fungerer, og hva du synes ikke fungerer. Og igjen: Skriv!

- Hva inspirerer deg?

Jeg blir inspirert av mye, for eksempel av musikk, bøker, filmer og mennesker. Mange av historiene mine er også inspirert av nyhetsbildet, en vanlig norsk avis har daglig stoff i seg til opptil flere tykke romaner. Barn som forsvinner, bomber som eksploderer, traktoren som noen har stjålet, katten som fant hjem etter tre år på rømmen. Alt dette og mye mer av det man leser om kan inspirere til en spennende historie…

- Hva med det å lese høyt fra egen bok eller å snakke i en forsamling om egen skriving – er det vanskelig, og i tilfelle skrekk for slike situasjoner; tror du en venner seg til det, eller er det alltid litt skummelt?

Rett etter at Cypianus kom ut så ble jeg forespurt om jeg ville presentere den og meg selv for åttendeklassen sønnen min gikk i. Jeg sa ja, men må innrømme at jeg gruet meg. Etter hvert som det nærmet seg så endte det med at det ikke ble snakk om en åttendeklasse, men fire. Ett hundre og tjue åttendeklassinger, og meg uten mikrofon…

Men jeg hadde forberedt hva jeg skulle si, og det gikk ganske greit. Og da jeg samme kveld ”opptrådte” for en førti personer på biblioteket var nervene nesten helt borte. Så selv om jeg nok aldri blir en slik som reiser seg og holder timeslange taler på sparket, så tror jeg absolutt man kan venne seg til å lese for forsamlinger. Men det lønner seg helt klart å forberede seg på forhånd, ha med noen notater, osv. Det minsker sjansen for at nervene får overtaket, og man har noe å klamre seg til dersom man allikevel får jernteppe.