Det brygget opp til storm i Camillas yndige vesen. ”Hvordan kan du være så naiv” hveste hun. ”Etter alt du har lært deg i forbundet?”. Forlovelesringen suste gjennom luften, traff skomakerlampen og landet i en tørr potteplante omringet av velforede hybelkameler.
Sean tok et avvergende tak i armen hennes. ”Slipp smørboksen jenta mi… du forstår ikke”. Camilla ignorerte ordene hans og trykket det halvsmeltede soyabegeret opp i ansiktet på ham. ”Din hjernevaskede forræder!” skrek hun mens døren smalt igjen etter henne.

Han kjente en fortvilet tåre tvinge seg fram. Hvordan kunne hun bryte en treårig forlovelse helt uten videre? Er det dette som hender når man blir kristen – at omgivelsene kollapser fullstendig?

Forvirret. Rådløs, gled han ned i den loslitte sofaen og stirret apatisk i veggen. En tykk, voksende klump snørte seg sammen i brystet. Han ble rasende og knyttet nevene mot himmelen. Vill og sanseløs begynte han å hoppe rundt i rommet – helt fra seg av smerte. Smerten over å ha mistet sin elskede. Camilla.

Utmattet. Sår, med ansiktet svømmende i smør og hår, falt han ned foran døren – stille i sjelen. Uten balsam. Uten håp. Slik ble han liggende lenge, ute av stand til å tenke. Tilværelsen revnet i ham. Et dystert tåkeregn grep hans indre og dysset ham inn i undergangen.

Etter en stund rev telefonen ham ut av mørket. En strime av håp forlikte seg med visne armer og ben mens han kravlet mot redningen. Han grep røret…”Hei kjære, jeg elsker deg!”.
”Neimen så søtt!” svarte mormor, og fortsatte å snakke uten å gi ham anledning til å angre erklæringen. ”Gratulerer med 29-års dagen gutten min, og velkommen inn i Guds familie. Ja, jeg har nok hørt den fantastiske nyheten. Camilla ringte meg. Hun virket nedbrutt og likegyldig, men hun begriper ikke hva det innebærer å være religiøs, forstår du”.

Gullborg var 75 år og den eneste i slekten som var kristen. Til tross for sine tre tenner smilte hun mye, og visste at Gud en dag ville gi henne nye. Hun hadde bedt for ham siden han var guttunge. Et bønnebarn var han, båret fram av mormors tro og tårer.

Han forsøkte å avbryte henne, men Gullborg var tunghørt. Derfor holdt han alltid røret minst tjue centimeter fra øret. Dynamitt i stemmen hadde hun. Dødelig for enhver trommehinne. Humoristisk var hun også. Hennes latter fylte det lille rommet med glede. Selv en liten maur syntes å være glad til sinns, der den gikk og tullet for seg selv i vinduskarmen.

Sean kom til å tenke på kvelden i forveien, da han hadde tatt imot Jesus. Den lykken han da følte, kunne ingen kvinne i verden gi ham. Han ble beruset ved tanken. Han måtte ha mer av dette underfulle liv som begynte å spire under skjortekanten.
”Vil du være med i kirken i morgen, vennen? Vi skal ha nattverd og salmesang”.
”Jeg vet ikke, mormor”. Han forsøkte å dra hånden gjennom håret, men ombestemte seg instinktivt.
”Du kan vel komme til statskirken å være religiøs der?” Han merket engstelsen i stemmen hennes.
”Nei, mormor. Det er nettopp religiøs jeg ikke akter å bli”. Det ble stille. Han kunne høre øyebrynene heve seg, før tungen hennes summet igjen. ”Hva mener du vennen?”.
”Jeg orker ikke mer død religiøsitet. Jeg må ha action!”.
”Action?”.
”Ja, du vet… power!”.
”Nå skjønner jeg ikke…”.
Sean ble utålmodig. ”Kjære mormor, du har gått i statskirken hele livet. Du kjenner ikke til noe annet…”.
”Men gullgutten min, det finns sekter…”. Hun ble avbrutt av en skraping på linjen. Sean klødde seg i hodet, og forsøkte å avslutte samtalen.
”Uansett vil jeg ikke ha det ritualbefengte, overfladiske kristenlivet statskirken tilbyr. Man spretter jo opp og ned som en jojo i kirkebenken, og hører livløse, ferdigproduserte prekener hver søndag. Jeg vil ikke ha det!”. Han kjente en enorm tilfredsstillelse etter å ha servert disse ordene.

Gullborg sukket oppgitt. ”Nå forstår jeg Camillas bekymring. Du er jo faktisk hjernevasket!”.
Ordene gikk som en syl gjennom hjerterota og ansiktet skiftet farge. ”Bare fortsett å leve i ditt religiøse mudder, du. Jeg vet hva jeg har opplevd, og det skal ingen ta fra meg!”. Han slengte på røret. Leppene skalv av vrede. Han fikk lyst å knuse stuebordet i Tv-en, men besinnet seg. Konflikten inne i ham var sår og ustabil – som om ukjente krefter ville rive ham i stykker. Hvorfor var hele universet imot ham?

Hodet føltes som en sentrifuge. Anklagene surret rundt og rundt. Han kjente seg lenket til sin egen lodd til tross for lysstrålen som brente bort alle byrder dagen i forveien.
Mauren tittet på ham, og fektet med følehornene. Forsøkte den å si noe? Den la hodet på skakke, som om den ville trøste ham. Trøst var noe han virkelig trengte nå. Han kjente seg trøtt og la seg til rette på sofaen. Etter en stund gled han inn i en befriende søvn.

Flere timer senere våknet han av at solen klådde ham på nesen. Fornyelsen av kroppen var total og tankene var ikke lenger flyktige. Han strakte armene mot himmelen og øste ut et triumferende – ”halleluja!”. Joda, nå kjentes det som han var frelst igjen.

Etter en forfriskende dusj og en utsøkt hønseragu, tok han T-banen til sentrum. Det luktet underlig godt av den nye skinnbibelen. Han trykket den til brystet og kjente vibrasjonene under lærhuden.

August-solen varmet overfladisk da han hoppet av ved Nasjonalteatret. Han kjøpte en avis og en Cola. Lørdagsutgaven var alltid rik på annonser, og én fanget hans oppmerksomhet direkte. Han tok en slurk.
”Hei, Jesus!” lød det plutselig bak ham.
Det var Adolf Vold, fra forbundet. Han hadde i grunnen aldri likt vesenet på denne fyren. En hovmodig støvel, som mer enn én gang hadde forsøkt å legge an på Camilla. Mest av alt hadde han lyst å overrekke bølla en velfortjent knyttneve, men noe hindret ham. En indre røst formante: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han tok seg sammen og smilte vennlig.
”Hei Adolf, hvordan står det til?”.
Jo, takk. Bare bra”.
”Er det mye å gjøre i HEF for tiden?”.
Adolf trakk på skuldrene. ”Ikke mer enn vanlig… Du, Sean. Jeg tenkte på en sak. Den bærbare PC-en du ville ha. Den har kommet nå”.
Seans ansikt strålte. Et gledens unikum gikk opp i ham. ”Er det sant? Hvor mye?”
”Femten hundre!”.
”Femten hundre? Er du rusk?”
Adolf smilte bredt. ”Ikke mer enn vanlig”.
”Men… den,… den må jo være verdt minst Tolv tusen?”.
”Må slå av litt for kjente vet du”.
Sean så seg om. ”Er det tjuvgods?”
”Nei, hva faen tar du meg for, er du relliøs eller?”. Han sparket nervøst i gresset. ”Du, jeg må løpe nå. Festen kaller. Kontakt meg om du er interessert”.
”Har du sett Camilla?” ropte Sean etter ham.
”Hun kommer på festen i kveld” sa han, og forsvant i mengden.

En dunkende sjalusi drev gjennom ryggmargen. Det gjorde vondt og han kjente seg motløs og alene. Samtidig kjente han en uforklarlig glede. En strøm av livgivende nektar som fløt gjennom kropp og sjel. Han var ikke alene. Jesus hadde lovt å være med ham alle dager. Han løftet øynene mot himmelen og takket Gud for gleden som arresterte hans bekymringer.

Solen prøvde å gjemme seg i et hav av formasjoner, da han gikk mot døren til Rikets Sal. Avisannonsen hadde vært innbydende og fargerik, og varslet Jesu snarlige gjenkomst.
Syv år i Human-Etisk Forbund hadde ikke gitt ham mye oversikt i det kristne landskapet. Andre kristne kjente han heller ikke, så han måtte finne fram på egenhånd. Han åpnet døren.
Møtet hadde begynt så han satte seg bakerst. Enkle salmer fylte lokalet. Menneskene virket hjertevarme. Men sangerne… musikerne… hvor gjemte de seg? Ja vel ja, i en kassettspiller.

Møtedeltagerne sang andektig med. Stemningen var bedøvende, som beseglet i et hardkokt egg. Stiv og livløs. Han følte seg beglodd. Var det noe galt? Hadde han ragu på slipset? Neivel. Kanskje de syntes han var kjekk. Hehe, akkurat!
”Et nytt vitne?” visket en eldre dame. ”Jeg tror ikke han tilhører organisasjonen” svarte en annen. Organisasjonen? tenkte Sean. Visste de om hans fortid i HEF? Han følte seg gjennomsiktig og naken.

”Stille i salen!” lød det fra podiet. Alle strammet seg opp. Den velkledde mannen bukket og ba en kort bønn til Jehova, Gud i Jesu navn.
”I dag skal vi ta for oss Bibelens syn på blodtransfusjon” begynte han. Salen kurret. ”Selskapet Vakttårnet har etter grundig overveielse og ny granskning av skriftene, diskutert om dette i framtiden bør være et samvittighetsspørsmål…”.

Etter 45 minutter var det en kort pause. Deretter en ny runde. Sean kjedet seg. Han savnet Camilla. Den billige PC-en kunne han heller ikke få ut av hodet. Fristelsen til å kontakte Vold var overveldigende. Når skal de be for syke egentlig?… Gjør de slikt her? Han begynte å kjenne en magnetisk dragning mot utgangsdøren.

Møtet sluttet omsider og han snek seg ut i den friske kveldsluften. Himmelen var dyp rosa. Han filosoferte litt over foredraget, som bar mer preg av intellektuell perfeksjonisme enn om tro. Hvilken eksemplarisk, stivbeint orden. Kjemisk renset for spontanitet. Han tuslet hjemover, og idet han skrittet ut i veibanen ble han så vidt overkjørt av en fartsgris. ”Jesus elsker deg!” sto det i bakruta.

I ukene som fulgte gikk Sean på mange møter. Sitt åndelige hjem fant han ikke. Mangfoldet gjorde ham forvirret. Pinsemenighetene varierte i stil og innhold. Noen var sprudlende, andre var modne for himmelsk opprykk. Tungetalen var det morsomste. Et møte i Rehobot skulle han aldri glemme. En eldre herre tre rader foran, fikk et abba-rykk som gjorde at han kvikt satt i fanget hans. Tungetalen som fulgte slo ned som et lyn, og mannens vibrerende nesebor truet ham ned på gulvet. Tydningen av tungetalen kom fra en eldstebror som rullet ned fra plattformen, mens menigheten reiste seg i gudsfrykt. Aldri hadde han opplevd maken til gudstjeneste. Så kraftfull. Så livlig. Dette kunne blitt hans hjem, men gjennomsnittsalderen måtte være minst seksti.

Camilla representerte en skremmende taushet disse ukene. Han følte han hadde ofret henne for sin tro. Mennesket og humanismen kunne han iallfall ikke tro på lenger. Dets skiftende moral, ondskap og bedervede samfunnsholdninger, hadde overbevist ham. Bruddet med Human-Etisk Forbund var et faktum.

Det var midt i september, høstvindene hadde våknet og barometeret gav seg ende over for lavtrykket. Sin vane tro på kalde dager, varmet han tøflene i stekeovnen på tohundreogtyve grader, i ett minutt. Denne dagen hadde han varmet dem sammen med fire ostesmørbrød, for effektivitetens skyld. Frokosten fikk derav en slepende ettersmak av tøfler. Tjuefem stearinlys gav det lille rommet sjarm og følelse. Camilla hadde ofte ment at hans høyre hjernehalvdel var overdimensjonert av romantiske celler.

Han krøllet sammen det femte arket og kastet det i veggen. Hvordan skulle han begynne dette brevet? Han forsøkte igjen: ”Kjære isfjellet mitt…”. Etter hvert innså han at en PC skulle gjort susen. Fingrene kriblet etter å slå Volds telefonnummer, men samvittigheten hindret ham.

Et eikeblad klamret seg til grenen utenfor. Vindens lynne brøt det løs og gav naturen sin rett. Han fulgte det med øynene. Dette er mitt liv tenkte han. Brutalt revet vekk fra venner, familie og arbeidskamerater. Ingen ville ha noe med ham å gjøre. Camilla forlot ham da han trengte henne mest. Han merket ikke gråten før han kjente salt i munnen…

Samme kveld satt han på et møte i en god gammel misjonsforening. ”Vi liker det slik” sa en lavmælt kvinne og snufset. ”Konservativt, og stille i benkeradene. Fredfylt og koselig”. Hun foldet sine hender og inntok en valkebeskuende hodestilling. Dette er jo verre enn statskirken, sukket Sean og tittet på klokken. Han bøyde seg framover og la hodet i hendene. En tyst bønn steg opp fra en resignert sjel: ”Kjære Gud, vis at du lever!”. Han fikk lyst å synke ned i stolen og lydløst forsvinne inn under stoltrekket. Plutselig kjente han en vennlig hånd gli over skulderen. ”Behøvej du fojbønn?”. Sean snudde seg og smilte. ”Nei takk, det går bra”. Han visste at han løy.

På veien hjem gikk han innom Frognerparken. Om han ikke snart fant en menighet han trivdes i kunne det være det samme. Han knyttet nevene så knokene ble hvitere enn benken han satt på. Blant løvtrærne kom et par gående. De lo sammen. I skumringen så de svært lykkelige ut. De kom nærmere. Kvinnens latter var varm og inderlig. Plutselig skar et økseslag gjennom hjertet. Det var Camilla og Adolf. Ubehaget spredte seg i kroppen. Han var overbevist om at de hadde holdt hverandre i hånden. Hun rykket til da hun så ham, men gled straks tilbake i naturlig skikkelse. Han kjente seg konturløs og svevende, og tungen hang seg fast i ganen.

”Hei Sean!”, sa Adolf uberørt. Camilla var taus. Hun møtte blikket hans idet de passerte.
Sean var sønderknust. Beksvarte tanker slukte hans lille gledesrest. Håpet svant med skrittene til den han elsket. Han tok et evig farvel i sitt hjerte og vendte blikket mot ensomheten…
Hvorfor lot Herren denne ulykke komme over ham?

I flere dager kjempet han med tvilen. Han kjøpte seg en Brandy og drakk seg pære full. Alt var kaos. Han ønsket å vende Gud ryggen.
Fredag ettermiddag følte han seg litt bedre, etter å ha lest Fil. 4:4: ”Gled deg i Herren alltid”. Aftenpostens møteannonser gav ham også litt glede. Utrolig hvilke navn disse tros-menighetene hadde: ”Lysets Stolpe” og ”Troens Brød” fikk ham nesten til å dåne. ”Jesu Kristi kirke av de siste dagers enslige” passet ham bedre. Men han festet seg ved ”Livets Flod” som skulle ha møte dagen etter. Kaffekoppen veltet da han reiste seg fra bordet. Gullborg fortjente en unnskyldning. Han slo nummeret idet han svelget siste rest av stoltheten.

Livets Flod lå i et nedlagt fabrikklokale, hundre meter fra den kirken mormor tilhørte. Han følte seg lettet da han gikk inn. Det var godt å bli tilgitt av mormor. Synd hun ikke ville være med denne kvelden…

Kroppen sydet av forventning da han satte seg. ”Hils på noen rundt omkring deg” oppfordret den karismatiske predikanten. ”Se dem dypt inn i øynene, som bare du kan gjøre; mens du sier: Så vakker du er i kveld”. Mange lo, og stemningen var god. Lovsangen satte farger i sjelen, og han kjente hvordan sårene leget seg.
”Gud vil gjenopprette deg i kveld!” ropte predikanten. ”Vær ved godt mot!”. Han gikk fram og tilbake på scenen, og broderte ut sitt budskap.

Prekenen var vidunderlig. Hvert ord gav lindring til nervefibrene. Han lukket øynene og balanserte på kjeruber av skinnende steiner. Tiden sto stille. Sean åpnet bibelen og fikk for seg å sette fingeren vilkårlig i teksten. Den havnet i Salme 62:11. ”Fest ikke lit til Vold, og ha ikke fåfengt håp til røvet gods”. Et støt av Gudsfrykt for ned i ham. Han trodde ikke sine blanke øyne. Bibelen talte om Adolf! PC-en var altså tjuvgods!

Gudsnærværet var påtagelig. En ordløs kjærlighet senket seg over ham og tårene fødtes og rant. Lovsangen var rensende, og løftede hender drog himmelen ned på jorden. Mennesker strømmet fram og vitnet om det som hadde skjedd. Miraklene hadde guddommelig presisjon og onde makter sto rådløse. Han kjente seg ren og sterk og fri. Knærne sviktet og han sank sammen i tilfredshet.

Etter møtet sjanglet han mot utgangsdøren. I skyggen av en stor plante, satt en eldre mann og trøstet en kvinne. Gud hadde rørt ved alle. Han gikk litt nærmere. Mannen tittet opp. En skur av forundring og glede kom imot ham. Det var ingen mann, det var jo mormor!
”Jeg tok Camilla med hit” visket hun. ”Adolf er arrestert. Politiet hadde razzia hjemme hos ham. De fant stjålne datamaskiner og… og… ”Jo da, jeg vet” svarte Sean, og vendte blikket mot Camilla.

Våte øyne tittet mot ham. ”Tilgi meg, Sean”. Camilla reiste seg og la hodet mot brystet hans. Skjelvende, som to lykkelige barn, omfavnet de hverandre. Lenge og inderlig. ”Så vidunderlig å se deg. Vil du være med på flere møter?” spurte han forsiktig. ”Kanskje det” svarte hun med et smil. ”Men jeg syns nå de spretter mye i benkene her. Opp og ned som jojoer hele tiden. Akkurat som i statskirken”. ”Ja, er det ikke herlig!” hoiet mormor, og gliste med sine splitter nye tenner.