En engel ble født i annerledesland. Med apanasjen i bagasjen stod hun tjoret som en hest i slottsgarasjen. Så ble hun menneske, fikk drømmer og la ut på folkeeventyr. ”Nå må du ikke ro for langt!” ropte kongen. Men da var hun allerede gift med et behn i Fjongen.
Så stod hun der da, trist som faen og uten en krone, men stolt over å være gemalens kone. Sammen fikk de føling til det bruste i fjæra; gikk egne veier og skapte ny æra.
Plutselig en dag stod hun foran en bro. Det knirket i private prinsessesko. Hun trippet forsiktig, og ganske så riktig, så hun en verden i Tro. Da våknet trollet og åpnet skatollet der penglene skinte i mørket. ”Jeg tror på det jeg kan se,” sa trollet, ”og skal knuse dine engler her ned, di fjolle!”
Prinsessa gav ikke trollet sitt svar, og lot seg heller ikke målbinde av far. Blålige drømmer hadde trange kår i bygda, og føltes for noen som suppehår i trygda. Men for en gangs skyld var media ”snille”. Avisene i Bråkmakergata hadde tatt seg en pille. Helt til trollet Hegnar kom Online. Daaa ble det ille!
Som en tiurleik på Vinderen lot han kverna gå. Prinsessa måtte se å pelle seg inn i den verden han så. Engleskolen måtte stoppes, prinsessetittelen avknoppes, og… ja, fysjom, fysjom, skamme seg må!
Heldigvis ble lyset igjen dreid mot pengler, fordi opsjonene vokste seg tykke på stengler. Reinås og Reiten gav prinsessa litt ro. De var hennes engler, det må du tro.
Så kom høsten der elevene stod tett. Hennes første leksjon het:
”Online… men ikke nødvendigvis på nett”.

Jan-Tore Bjørndal, Ås