Lørdag 1. mai – Avreisedagen
Jeg, og mitt reisefølge, David, sto opp klokken 05.00 denne kjølige maidagen i Uppsala. Flyet fra Arlanda var forsinket med to timer, så vi kom oss ikke av gårde før klokken 10.45. Desto mer tid hadde vi til å studere menneskene som satt og ventet ved utgang 11. Noen så triste ut, andre virket likegyldige mens ytterligere noen hadde hete øyne… hete av forventning om snarlig oppfylte drømmer.

En muskelbunt med grove ansiktsfurer holdt rundt sin kvinne som om han hadde funnet en juvel. Hun lignet usedvanlig på Liv Ullmann… eller kanskje på dattera. Forelsket var de iallfall. Litt lenger bort satt en grovhamret finne. Han hadde også kapret en ung bedårende kvinne, som han beskyttet med erobrer-mine og Cognac-blikk. Felles for begge kvinnene, var at de ikke akkurat utstrålte kjempeintelligens. ”Se på han der!” utbrøt David. ”En tro kopi av Marius Müller!”. En langhåret bamse reiste seg… som om han hadde tenkt å ta en sang. Men han vinglet isteden bort til baren. Ellers var utgang 11 fylt til randen av spente mennesker, samt to kjempesure jenter.

Flyturen var behagelig og vi landet på den greske øya Santorini klokken 15.00. Flykapteinen mente det var 20 grader varmt, men det viste seg å være 25 da vi steg av flyet. Herlig! Båten Til Naxos var forsinket og avgikk først klokken 19.30. Derfor fikk vi noen ekstra timer i Santorini – som er en annen øy blant Kykladene. På bussen fikk herrene Naxos-likør og damene roser. Vi var nemlig sesongens første turister. Hurra! Vi visste ikke hva vi skulle bruke likøren til, så vi vannet blomstene med den så fort vi kom av bussen.

Gradestokken krøp over 30 på ettermiddagen og livet var bare dunderskjønt. På Santorini fikk vi også vårt første møte med den greske lurendreier-mentaliteten. Vi kjøpte hver vår baguette, og David opplevde nesten å bli snytt på vekslepengene. Dumme turister er til for å lures, og vi var en av sesongens første. Jätte-nice! Båtturen gikk til planlagt tid og ’Minoan Lines’ fraktet oss tørrskodde til Naxos på 3 ½ time. Vi sjekket inn på Hotel Sagterra klokken 23.30 og kastet oss i lakenene klokken 01.00 – etter først å ha innåndet 30 kubikkmeter tykk kloakk-lukt fra badet. Natten var ellers fylt av intense drømmer om evig lykke og grasiøse pikehjerter.

Søndag 2. mai – Uppsala-blondiner
Denne underbare dag våknet vi klokken 09.30, mens solen varmet godt i trærne. Vi gikk på info-møte klokken 10.30 og spiste frokost på strandrestauranten Kavouri. Omeletten var god, men flat som en italiensk pizza. Kaffen var faktisk bedre enn den svenske, men juicen smakte vann… som den jo pleier å gjøre på strandrestauranter. Prisen var ok., men ikke som i gamle dager – 1200 GD (greske drachmer) = 43 NOK. Grekerne har lært å ta seg betalt av skandinaviske dollarfyrster… og har sikkert en svimlende fortjeneste.

Vi slo av en prat med et par lyshårete tjejer fra info-møtet… som viste seg å være søstre. De hadde ikke gått en meter for mye før de slo seg ned på St. Georges-stranden. Her skulle ”flesket” brunes fra første stund. Deretter gjorde vi storinnkjøp på Zoom Supermarket, som også kostet flesk. – 8100 GD. Vi følte oss som hysteriske husmødre da vi satte oss i en steintrapp for å granske kvitteringen. Den var selvfølgelig på gresk. Vi mente å kunne høre humringen fra den skjeggete kassadamen da vi vandret hjemover.

Om ettermiddagen satt vi på balkongen og drakk eksotiske forfriskninger til Unforgivable sinner med Lene Marlin. Det føltes liksom litt rart. Etter hvert havnet vi på stranden, men da var tjejerna borte. Det kunne vi ikke forstå. Klokken var jo bare 16.30…

I kveldingen, ca. klokken 23.00, forsøkte vi å finne Naxos’ by, Chora. – Fem hundre meters gange i følge reisekatalogen.
”Vi går til høyre” sa jeg selvsikkert. Jeg hadde nemlig mottatt en forvirrende veibeskrivelse av Malin uten S, kvelden i forveien. Malin uten S var en av to kvinnelige svenske reiseledere hvorav begge het Malin. Dog den ene med et etternavn som begynte på S. Den tredje reiselederen var dansken Thomas… som vi skulle kalle Robin. Det var 22 grader i natteluften da vi kom ned i havnen. David gikk i skjorte, mens jeg hadde jakke… for sikkerhets skyld. Man vet aldri når man er så langt hjemmefra, sa jeg. Etter en stund forvillet vi oss inn i et lokale hvor de spilte høy og bråkete musikk. Der var sannelig de to svenske blondinene også. De satt på to svimlende høye stoler og drakk noe som så ut som sjokolade-milkshake. Vi kom i prat med dem, og ble nærmest overkjørt av ungdommelig energi.

”På min ära!” ropte Jenny og løftet milkshaken. ”Minnsan!” svarte Karin og lo inderlig så brystene krenget. De gjorde et levende inntrykk. Man gjør seg betraktninger om sin egen alder når yngre kvinner som dette nærmest river hjertet ut på en stakkar. Vi skrek hverandre i ørene da vi ordvekslet; hvilket hørtes veldig dumt ut, da strømmen plutselig gikk, og det ble helt stille i lokalet. Etter midnatt ruslet vi sammen med jentene langs strandpromenaden og satte oss ved et ledig bord. Vi konverserte politikk og svart arbeid. Alle trodde seg å ha rett. Vi drakk flere merkelige forfriskninger og fulgte tjejerna hjem klokken 03.45.

Mandag 3. mai – Siklende grekere
Mandag formiddag våknet vi uten at skjønnhetssøvnen hadde fått nevneverdig fotfeste. Ivrige, greske snekkere hamret oss ut av drømmeland nok en gang. Klokken var 09.00. David vandret bevisstløs rundt i rommet i en time, og innså plutselig hvorfor: Det ”næringsrike” brødet var finito. Han gikk og la seg igjen.
”Hvorfor Kan ikke grekerne slutte å plage oss?” mumlet jeg. Han svarte ikke. Vi lå i stedet og døste helt til klokken 11.30. Senere fikk vi rede på at byggingen ved siden av egentlig skulle vært ferdig før de første turistene kom. Altså, oss. Men slik er den greske mentaliteten: Kommer vi ikke i dag, så kommer vi i morra.

Jeg gikk i forveien til stranden. David bar nemlig preg av det greske tempoet denne formiddagen. Klokka ble 13.30 før de første sandkornene kilte mellom tærne. Blondinene fra Uppsala lå på sin sedvanlige plass. En gresk strand-sjarmør fikk det plutselig travelt da jeg ankom i tryggeste Clint Eastwood-stil. Kanskje han trodde jeg var faren deres? David kom etter hvert; tett fulgt av sin sandblåste kassettspiller. Konversasjonen med pikene gikk litt tregt i dag… som om noen av oss angret nattens livlige og betroelsesfylte sødme. Vi framførte allikevel den forpliktende: ”Hej då!” og kjempeklisjèen ”Vi ses!” da de gikk klokken 15.30.

Endelig alene! Resten av ettermiddagen rullet vi i strandkanten og rev oss i håret av lykke.
”Ta et bilde av meg nå David!”ropte jeg, mens jeg storkoste meg i bølgene.
”Ja, men da må du ta et av meg også… i rett biceps-vinkel”. Dette begjærte han uten å skjemmes.
Vi inntok en sen lunsj på Kavouri klokken 18.00. Deretter galopperte vi hjem til veranda-kos og solnedgang. Om kvelden fikk vi noen korte glimt av de blonde søstre innimellom siklende grekere og megatrivelige bartendere – som mer enn gjerne tok hånd om deres psykiske velvære… og reisekasse.

Tirsdag 4. mai – Kortskriving
Denne dagen hadde vi bestemt oss for å skrive kort på formiddagen og dra på beach’en på ettermiddagen. Og slik ble det. Vi tok en ny omvei til sentrum og kom ned i gamlebyen med de karakteristisk trange gatene. Det gikk knapt å sykle der. Men maken til koselige restauranter og kafeer skal man reise langt etter. Ren flaks gjorde at vi fant disse idylliske smutthullene. Snart gikk vi langs havnepromenaden for å lete etter kort.
”Jeg tror jeg vet om et sted med stort utvalg” sa jeg. Men da vi fant det hadde vi allerede kjøpt kort et annet sted. Vi satte oss i en havnebar med stoler og parasoller i gult.
”Two Coca Cola, please”. Kelneren bukket ydmykt, forsvant inn i restauranten og kom straks tilbake.
Det tok halvannen time å kjøpe kort og minst like lang tid å skrive dem.
’Må du fortelle livshistoria di hver gang du skriver kort?’ sa David inni seg. Øyebrynene avslørte ham. David skrev 3 kjappe, mens jeg tenkte ut 6 laaange… gjesp!

Omsider kom vi oss på stranda. Vi la oss litt lenger bort på St. Georges for å slippe de ”innpåslitne” blondinene.
”Nei, nå glemte jeg å ta melkesyre-bakteriepillen min igjen” hikstet David.
”Du får ta to til lunsj da” trøstet jeg. Så moret vi oss en stund, og lot sololjen grille kroppen langsomt på begge sider. Det luktet pakketurister lang vei.
I femtiden tok vi lunsjen på en ny strandrestaurant. En svensk bodybuilder-familie satt rett overfor oss. Sine grå hår til tross, hadde mannen minimalt med fett under svulmende muskler. Vi følte oss som to kaniner i forhold.
”Jaja, dette var noe annet enn kirkekaffe” sa jeg nonchalant og løftet min Heineken mot David. Neimen om dette muskelberget skulle få ta fra oss selvtilliten. Det klirret i isbiter da glass møtte flaske. Solen varmet vidunderlig på knær og tær. Selvfølgelig ble David forelsket i denne serveringsdamen også. Jaa, den ungdommen. Mens vi ventet på maten benyttet jeg tiden til å skrive ytterligere to kort.

Etter en herlig siesta på rommet, koste vi oss på balkongen. Solen hadde tatt sin nattlige dukkert, men det var
fortsatt tjuefem grader i luften. Vi skrudde volumet på kassettspilleren høyere og høyere… i håp om at noen (!) skulle oppdage oss. Men kun et par sure jenter gikk forbi i løpet av kvelden. Nærmere midnatt spiste vi på en trivelig restaurant. Det var en opplevelse; bortsett fra den ensformige, greske felegnikkingen. Jeg åt som vanlig bondesalat, og den var minst like god som på Scirocco. David glefset i seg en stor tunfisksalat. Vi oppdaget for øvrig tre nye turister denne kvelden.

Vi gikk dessuten tidligere hjem enn vanlig. Men først tok vi en orangejuice på en innendørs fortaus-bar. Den ble servert av en usedvanlig bedårende gresk pike. Øyekontakten var forheksende. Det var som hennes sjarm fløt gjennom kroppen min, tok et saftig grep rundt ryggmargen og visket: ”Marry me… please!”. Da kjente jeg ungkars-skjoldet fikk en bulk… knærne sviktet, og David bar meg hjem.

Onsdag 5. mai – Moped-tur og ”se, de snakker!”
I dag, som alle andre dager, bevilget vi oss en lang frokost på balkongen. Vi spiste ferskt brød med den religiøse smøreosten Filadelfia. Ellers var bordet fylt av kjøttpålegg, plastpakkede osteskiver, syltetøy, friske agurker og tomater, appelsinjuice, kildevann, cola, egg & bacon.
”Umm… Balkongfrokost er Comfort’abelt!” nynnet David, og strammet ubevisst høyre biceps.
”Ubestridelig!” svarte jeg med kunstnerisk fornemmelse. Det ble stille en lang stund… ”Kanskje vi rett og slett skal leie moped i dag” fortsatte jeg… som om jeg hadde fått ukas åpenbaring.
”God ide” mumlet David uten å løfte blikket fra magemusklene.

Vi kom oss som vanlig av gårde etter klokken 12.00. Ryktene sa at Auto Naxos hadde brand new models and the biggest collection in town, så vi leide to 80-kubikker der. Vi betalte 7400 GD og suste ut til anvist bensinstasjon. Den var ikke selvbetjent, men det oppdaget vi først etter at tanken var fylt med supergas, og et furtent, gresk ansikt dukket opp bak pumpen. Etter en del feilkjøringer innså vi at vi skulle ha studert kartet før vi leide moped. Omsider fant vi veien mot høylandet. Det var herlig å kjøre i bar overkropp i 30 graders fønvind. Ingen trafikk, bare en geit i ny og ne. Mopedene hadde spenst. Vi fikk dem i 100 på flat mark. Yippyyy! Livet sang imot oss. Vi var lykkelige som nyfødte kalver. Verden var vår…

I landsbyen Amo Potamia tok vi noen store slurker vann. Her gikk vi også på sitronslang. For det er jo så guddommelig befriende å være litt rampete. Vi fortsatte vår reise over øya, gjennom små landsbyer og over skrøpelige broer. Vi passerte halvville oliven- og fikentrær, samt helville katter og skamklipte sauer. I buskene gjemte seg krøllpelikan, balkanhøne og stylteløper. Firfisler pilte over veien. Splæsj! Kombinasjonen av vakker natur og fortidsminner var makeløs.
Det var tydelig at det var tidlig på sesongen. Vi møtte kun et par andre moped-turister. Etter å ha passert Halkio, Moni og Kinidaros, ble vi stoppet av en hatt-og-stokk-greker. Han fektet med armene som om vi var de første menneskene han hadde sett på jorden. Det viste seg snart at denne dramatiske oppførsel bare var en grekers måte å haike på. Etter en kilometer skrek han igjen, og vi tolket det som om han ville av. Da han var gått følte vi oss utskjelte og fulle av fordømmelse. Det er jo umulig å tyde om en greker er takknemlig eller fly forbanna.

Vi ankom Ag. Anno ca. klokken 16.00. – En idyllisk strand. Der spiste vi ukas beste middag. Finnen med kvinnen var også der. David fikk en interessant roastbeef, som så ut som misdannede, svenska köttbullar. Men det var godt. Usedvanlig godt. Til og med ketchupen smakte himmelsk. Og hvilken utsikt… blågrønt hav under furet, værbitte klipper. Vi nøt livet. Jeg hadde dessuten mat-show med en katt som hadde lært seg å manipulere turister – med unntak av meg. Til andre gjesters glede fikk pelsdyret meatbolls og pommes frites, samt cola i askebeger… Og mer meatbolls marinert i cola. Hahaha. ”Mjaaaau!”. Den likte ikke cola. Etter en lang middag forflyttet vi oss ned på stranden, og lå der i 15 minutter… Det blåste for mye.

Vel hjemme kom vi i prat med de sure tjejerna ved poolen. - Et mirakel!… De kunne snakke. Vi avtalte en tid, og møttes ved basseng-kanten ca. 20.30. Der koste vi oss med forfriskninger, blottla våre myggstikk og pratet om alt og ingenting. Mest ingenting… helt til David kom med en glimrende ide.
”Vi tenker å leie 2-seters moped i morgen også. Kanskje dere vil joine oss?” … De våget ikke. De leide jeep isteden. Klokken ble 22.30 før vi gikk ut i natten og spiste sammen.
”Jeg vet om en romantisk restaurant” sa jeg… og David skjønte tegningen. Den lå selvfølgelig i gamlebyen. Inneklemt i en labyrint av små sjarmerende kafeer. Stoltrekket var oransje. Kelneren plasserte oss i drømmekroken… under åpen himmel. Det var stjerneklart, og vi var nesten alene.., noe kelneren gjorde mange poenger ut av. Jeg og Mirja fant ut at vi hadde mye til felles. Vi bestilte selvfølgelig gresk salat. David og Therese spiste noe annet merkelig. Det ble en sen aften. Klokken var over midnatt da vi bad om regningen. Kelneren lignet mer og mer på Salman Rushdie, og de sure jentene ble blidere og blidere.

Da vi beveget oss hjemover forsøkte David til stadighet å si meg noe. Men jeg var veldig opptatt med å følge pikene hjem. Til slutt brast det ut av ham: ”Du blikkflørtet med begge to i kveld du!”
”Nei, det gjorde jeg aldeles ikke!” svarte jeg… helt ute av meg av undring.
”Joda, jeg fulgte med øynene dine flere ganger”.
”Da må det ha vært ubevisst” bedyret jeg.
David ristet oppgitt på hodet. Men han var ikke sur. Det lå et lite smil i munnviken… samt et rekeskall fra middagen.
”Vi tar denne veien” sa Mirja, og pekte inn inn i et trangt smug. ”Det er den raskeste veien til hotellet”.
Vi hadde ingen invendinger. Omveier var jo vår spesialitet. Etter ti minutter var vi framme og sa godnatt til de blide jentene. Vi lovet hverandre å treffes dagen derpå… kanskje. Deretter danset vi opp trappen til vårt eget krypinn, svevde rundt i rommet en halvtime og sovnet lykkelig i den greske sommernatten.

Torsdag 6. mai – Et stålsatt øyeblikk
Det første vi merket denne dagen var dørbeslag i heftig bevegelse. Kvikksølvet sank… 24 grader. Brrr. Vi kunne ikke spise frokost i bar overkropp engang. Noe var i emning.
”Og dette har jeg betalt masse penger for” sutret David, med håndkle rundt halsen og dugg på linsene.
”Se så, det er nok forbigående” forsøkte jeg. Han trodde meg ikke.
”La oss storme ut på landsbygden og søke ly” fortsatte jeg. Og før det siste ordet svant over leppene, kjente jeg en poetisk ånd komme svevende. Jeg falt i transe. ”Man kan ikke utvikles som menneske i byen, der sjelen er nedbøyd i støvet. Vi må ferdes på steder uberørt av menneskehender - kjenne naturens oppriktige hjerte”.
David satt himmelfallen. Øynene var store som brystvorter.
”La oss skrape asfalten mellom tærne - slenge oss i lundene og blåse eksosen ut av vår hjerne” fortsatte jeg. Deretter hoppet jeg opp på balkongkanten og skrek enda høyere. ”En frisk sjel tørster etter jomfruelig natur, fryder seg blant rennende bekker og gleder seg ved geitas klingeling i berget.
Davids ansikt var nå like langt som et hjemmelagd kneippbrød. ”Skal jeg ringe doktor’n?” spurte han forsiktig.
”Neida, gutten min. La oss heller pakke sekken og ile til stranden”. Dette sa jeg med skummende selvtillit og høy røst.

På veien ut tittet vi ekstra nøye etter en Jeep på parkeringen. Vi så ingen. Mopedene startet iallfall uten protest og slynget oss ut på landeveien. Temperaturen og vinden bestemte kledselen. Ingen bar overkropp i dag. Som vanlig var Davids moped litt sprekere og lå foran hele veien mot strandbyen Ago Anna. Der var det sanseløst vakkert. Men vi måtte videre. Vi fortsatte på småveier mot Ago Arsenios og Vivlos. Veiene var mildt sagt underprioriterte og fulle av fanteri. Noen steder gikk de gjennom søvnige landsbyer og ble smalere og smalere. Vi klarte sikkert å vekke de fleste som hadde siesta da vi tynte mopedene oppover de bratte og svingete gatene. Hahaha! - Endelig fikk vi hevn over de som holdt oss våkne tidligere i uken – greske råskinn på supertrimmede mopeder ”uten” eksosanlegg.

Vel hjemme igjen oppdaget vi to nye jenter et par balkonger bortenfor vår egen. En full finne hang over verandaen og pratet tull i deres skjønne hoder. David begynte å nynne: ”Furet værbitt over landet…”.
Kanskje vi skulle befri dem fra spetaklet, tenkte vi stille. Vi bestemte oss for å skynde oss langsomt. Da det ble mørkt fant vi en perfekt utkikkspost i et trappehus på andre siden av veien. Vinduet var akkurat i høyde med pikenes veranda. Etter å ha studert dem en stund, satte vi oss i hotellets fellesrom med kassettspiller og glade miner. Og ganske riktig. Etter en halvtime kom de ut, og unngikk på ingen måte våre falkeblikk. Vi tilbød oss å vise dem Naxos by night. - De ble vårt selskap hele kvelden.

Nede på strandpromenaden slo bølgene hardt mot kaien og slengte ville vannmasser mot restaurantene. Vinden mettet våre ører med alle slags skrøner. Vi gikk forbi Coco’s Cafe hvor Uppsala-tjejerna Karin og Jenny satt innenfor, og Vesterås-bertene Mirja og Therese satt ute. Alle fire fulgte oss med øynene. Vi trakk opp kragen og hastet videre. Fortsatt lurer vi på hva jentene tenkte om oss i dette stålsatte øyeblikk. Dagen etter fikk vi allikevel rodd oss i land, og ble tildelt ny nåde i deres vakre øyne. Straks etter midnatt kjente vi tomheten komme sigende. Sissi og Jessica, som Göteborgs-jentene kalte seg, ble for brunstige i stilen, og ruinerte dermed sine egne forhåpninger om ytterligere bekjentskap med oss anstendige. Vi stakk.

På hjemveien gikk vi innom stamstedet til Karin og Jenny. De var som vanlig omkranset av engasjerte grekere og forsørgende turister. Vi snudde på hælen. I døren kolliderte jeg med en gresk kvinne og verden stanset noen sekunder. Vi smilte gjenkjennende til hverandre og mumlet et eller annet på våre egne språk mens hjernene arbeidet febrilsk. Selvsagt! -Det var jo den bedårende greske piken som trykte inn ungkarsskjoldet mitt noen kvelder tidligere. Hvilken skjønnhet! Ordene hang ytterst på leppen da jeg plutselig befant meg på vei bort fra henne. Et grasnaut jeg var som ikke stoppet…

Fredag 7. mai – Storm… ende forelskelse
Solen klatret over haugene, og varmet den allerede brunsvidde jorden. Men dette var flere timer før vi våknet. Det smalt kraftig i dørbeslagene og temperaturen hadde sunket ytterligere. I dag kunne vi glemme stranda.
Mitt reisefølge hoppet i dusjen og forsvant siden ut døren for å innta frokosten på en restaurant. Jeg døste videre på min vei mot nirvana. Klokken elleve kom han tilbake yr av begeistring. Han hadde spist verdens beste frokost. Selvfølgelig! Appelsinjuicen, kaffen, omeletten og rundstykket var helt giga. Han overtalte meg. Vi gikk til åstedet. Den fantastiske restauranten lå ved en meget trafikkert vei og lokalet var tomt, trist og røkfylt. Servitøren kunne vært hentet ut fra hvilket som helst rockeband. På lydnivået virket det som om han ville leke diskotek midt på dagen. Jeg tittet på David, og tenkte: Er dette stedet hvor han inntok sitt livs frokost? Javel, … hvilken estetisk nytelse! Jeg nikket mot utgangsdøren. Han forstod hintet. Utenfor var bordene dekket av blomsterstøv. Dessuten holdt vi på å blåse av stolene. Men jeg bestemte meg for å bestille den omtalte frokosten. Etter tjue minutter kom den… intet syn for øyet akkurat. Omeletten var helt ordinær. Juicen var utvannet. Kaffen var noe av det søteste… ”Ja, vi har visst forskjellig syn på dette med godt og dårlig” tenkte jeg høyt, og smilte tappert.

Vi gikk hjem igjen slik at jeg kunne fortsette min jakt på det biologiske søvnpunktet. Klokken 18.30 satt det spikret. Jeg kulminerte hvilen i et kjempebefriende gjesp. David var overlykkelig. Han visste at kvelden ville bli framgangsrik når jeg hadde erobret et slikt klimaks. Ikke hadde han vært uvirksom heller. Han hadde invitert de forhenværende sure jentene ut på middag… på Scirocco. Vi skulle altså bjuda… hadde han lovt. Og vi bjöd, men betalte aldri. Vi trodde nemlig at bjuda betydde å be med ut på norsk, men det betydde visst å spandere… å filler’n!

Etter en nydelig middag smatt vi ned på Apollos kontor og fikk nok en melding om utsettelse på båtturen. Vi skulle egentlig ha reist samme ettermiddag til Santorini. Men på grunn av uværet kunne ikke båtene legge til kai. Vi fikk Iallfall bygd videre på øyekontakten med Malin med og uten S. Hvorfor skal man alltid forelske seg i reiseledere? Spørsmålet ble hengende i våre hjerter. Etter hvert blåste vi hjem, og traff reiseleder Robin utenfor hotellet. Han lovte at vi kunne sove til 10.00 dagen etter – for vinden var fortsatt sterk. Vi avsluttet kvelden med et uskyldig kortspill i jentenes leilighet. Eric Clapton og Rod Stewart smøg seg ut av en liten kassettspiller. Gjett hvem som vant kort-leken forresten? Klokken var 01.30 da vi sa godnatt… David må ha vært forelsket… og jeg også. Denne natten visste vi å kunne sove lenge. Derfor drømte vi om kjærlighetens makt…

Lørdag 8. mai – Hjemreisen
Hjemreisedagen begynte med brutte løfter. Til tross for at våre legemer hadde innstilt seg på å ligge lenge, ble vi vekket av en stresset reiseleder klokken 07.30. Enda en natt uten full søvn-kvote. Uæææh! Vi kom oss på bena og i bussen på rekordtid… og satt nesten to timer på kaia og ventet. Vi kunne ha sovet lenger. Vinden var hårreisende da skipet bakket inn. Det kjentes som å gå planken da vi slet oss opp landgangen. Intet rekkverk. Bare illsint hav på begge sider. Som plaster på såret spanderte Apollo frokost på Super Naise - som båten faktisk het, og en herlig lunsj på Santorini. Begge måltider fortærte vi sammen med Mirja og Therese. Det ble flere utsettelser, hvilket gjorde at vi fikk tid til å utforske en landsby i nærheten. Den lå på en høyde og var formet som en labyrint. Vi gikk oss vill flere ganger. Men hvilken fantastisk utsikt det var. Santorini er jo kjent for sine høye klipper og karrige berg.

Vi ankom flyplassen klokken 18.00. Den endelige avgangstiden ble satt til 19.30. Øyekontakten var fullkommen da vi sto i innsjekkingskøen. De greske pikene tok vel hånd om vår bagasje, og la ikke skjul på sin begeistring for blonde nordboere. En reisende som lignet utrolig på Jon Skolmen, holdt øye med oss hele tiden. Hans smil var fascinerende. Han trodde sikkert vi var på sjekketur. Kanskje han så sin egen ungdoms bravader i våre liv? Ellers var terminalen fylt av brune, fornøyde og trøtte ansikter. ”Marius Müller” ville stadig synge, og muskel-Arne og ”Liv Ullmann” var like forelsket.
Det samme var den høye værbitte finnen og hans sjarmtroll av en kjæreste. Vi øynet håp for vår egen framtid da vi sto og betraktet disse par-kombinasjoner.

På flyet fikk vi pasjonsfylte blikk av slitne flyvertinner, som serverte norsk røkelaks og Biff Stroganoff til kvelds. Klokken 23.30 landet vi mykt på Arlanda. Der tok vi et endelig farvel med våre kjære Vesterås-tjejer… Et øyeblikk av lidelse for et varmt og henført ungkarshjerte. David fikk bekreftet sine mistanker da Therese nærmest i en bisetning, nevnte sin pojkvän… og jeg spurte aldri Mirja om hun kanskje kunne tenke seg å… Joda… så, sånn var det med den saken.