Det var en gang en vanlig dag, slik som hvilken dag som helst. Etter min vanlige morgengymnastikk med litt knirking her og litt knirking der, merket jeg at den gamle damen fortsatt lå under teppet på ryggen min. Så langt utpå dagen! Dette må da være feil! Det kunne jo neppe love godt… Men på andre siden, hva kunne jeg gjøre?

Etter noen stille funderinger ble jeg avbrutt. Noen banket på døra!
- Hvem er det som banker? spurte damen med en skral, liten stemme. Hun måtte være syk. Og så kommer noen på besøk akkurat i dag! Så ulykkelig!

- Det er lille Rødhette, barnebarnet ditt! kom det som en lys men likevel kraftfull stemme utenfra.

Å, Rødhette!

- Jeg har med meg hvetekake og en liten krukke smør fra mor!
- Trykk på klinken, så går døra opp, sa den gamle damen.

Nei skrekk og gru! Inn kom ingen annen enn den store, stygge ulven – og spiste den gamle damen i ett jafs!

Hvordan kunne dette skje? Ulven kledde seg straks og la seg på ryggen min. Hadde jeg enda kunnet riste ham av! Det tok ikke lang tid før den egentlige Rødhette banket på døren. Da hun kom inn sa hun forskrekket:
- Men mormor, så lange armer du har!

Jeg hørte ikke hva ulven sa. Å, hva kunne jeg gjøre?! Jeg tenkte så spikerne tok til å sprette ut av meg. Jeg kunne bare høre ulven mumle noe.

Da var det for seint. Det siste jeg hørte var ”å spise opp”. Og var det ikke slik det gikk…