Det var en gang en dukke
som ble kalt Lillemor
hun satt i vinduskarmen
ved verden som var stor

hun kikket ut på alle
der ute i det fri
hun sukket stort ved tanken
der ute vil jeg bli

hun følte seg alene
fanget i et rom
var ingen der å leke med
var ingen der som kom

og som så mange ganger
fra Lillemor sitt kinn
der rant en liten tåre
som bragte sorgen inn

tårene falt lenge
og plutselig hun så
hvor tårene var landet
at de på gulvet lå

da fikk hun en ide
at hun skulle forsvinne
hun hoppet ned på gulvet
for hennes frihet vinne

hun kom seg ned på bakken
og kikket seg litt rundt
å endre perspektiv
er alltid ganske sundt

men Lillemor hun skulle
til den store verden hun
hun sprang mot døren ivrig
hun såg døren kun

i sin store iver
plutselig hun datt
hun hadde tråkket over
en stakkars hattifnatt

og i sitt store fall
ble foten hennes knekt
og Lillemor hun gråt
for det var ikke kjekt

hattifnatten hjalp
og bandasjerte bra
Lillemor hun sa”så snill!
Tusen takk skal du ha”

De delte mange gleder
De hygget seg å lo
Og etter noen dager
Ble de venner to

Og Lillemor hun tenkte
At om hu dro av sted
Da ville hun nok kjenne savn
Og ikke få noe fred

nå fanns der ingen ensomhet
for begge to I rommet
og glade for å være der
i egge kjernens plomme

tenkt om kjære Lillemor
ikke hadde slått seg
Hva hadde hun lært da?
Hva kunne jeg fortalt deg?

Vennskap kommer til deg
Og deg jeg herved lover
imens livets klokke slår
vet man aldri hva man snubler over ;)

- Kirsten Malmberg 02.01.08.