Jeg brukte å løpe etter skyggene for å finne det skjulte, det som manglet i meg og det som skulle gi meg helhet. Det etterlot meg bare ensom. Jeg ønsket sårt å fylle opp et tomrom i meg selv, men jo mer jeg forsøkte desto hulere ble jeg. Skyggene ble større og kaldere, verden ble meningsløs. Jakten tok pusten ifra meg og en dag maktet jeg ikke mer.

Da forsvant de. Det tok en stund før jeg innså at den som løper etter skygger vil selv bli forfulgt av skygger, at det var jeg som hadde skapt dem.

Jeg valgte å legge egne fotspor og heller løpe med mine føtter mot ingenting, bare løpe. Jeg fluktet ikke fra noe og søkte heller ingenting i forveien, men lot meg bare kjenne etter hvordan det føltes å være der mitt fotfeste var. Kanskje ville jeg bare gå litt en stund.. Eller stoppe opp. Ja vel, da fikk jeg gjøre det.

Jeg har lært å sette pris på all verdens omgivelser. Jeg går igjennom skygger og de går igjennom meg. . Jeg har blitt bevisst på mine valg og hva jeg ønsker å se i dag. Fra og med nå av er det bare en ting som forblir og gir meg min helhet; Livet.