Eiter - Del 2
av Line Svendsen




Mellom fjell, langs elven, hever mitt blikk,
landevei, hjematt, alltid det samme.
Euforisk søvnig, kvalm, snart framme.
Gir noiasår salte, usette slikk.

Dager og netter, vitner tåkeskrømt,
går ut til dem og puster alle inn.
Hvesende svie, strekker vev og sinn,
lukker øyne, teller allting forsømt.

Her går gammel vei, av håp og lengsel.
Her jeg går, jeg ofte undres og minnes.
Lys, fjell og vind, befrir meg fra stengsel.

Tåkehvisken, og alvesol i brann,
en verden av fabelspindel spinnes.
Sjeler vandrer i tåkens glemte land.

Jeg hører dem, tåkefolkets klage,
lokker meg ut, for å følge og jage.


- Line Svendsen, - 12.01-2016

 

Neste

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)