Eiter - Del 3
av Line Svendsen




Svunnen tid, kvalte skrik av egensang.
Kjøtt og ånd vandret, over tornegress.
Vakre, krigerske sol - lykke, abscess.
Lyset jagde meg bort, mot skyggers klang.

Gjorde meg om til et dyr, besmittet,
bet hånden som matet, men ble igjen.
For mitt bur, mitt hjem, jeg ble skyggers venn.
Eterisert, gjennom stengsel tittet.

Slags vakker fortapelse, absurd tid,
drømte for meget og spant for skjørt garn.
Heimskur mitt sinn, paranoia min nid.

Hadde klatret, opp tåkekledde fjell,
glapp taket, forslått: mitt nye navn "skarn".
Likfingre, revnet hud, en søvnløs trell.

Dette min kappe, av skygger og blod,
minner meg på: at det fins ingen ro.


- Line Svendsen, - 18.01-2016

 

Neste

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)