En Canterburynatt
Et tekstutdrag, av Line Svendsen




Jeg husker hvordan det begynte. Det var overgangen mellom september - oktober. Jeg var en aktiv frilansoversetter fra Trondheim, Norge, og jeg hadde fått et større oppdrag og fast jobb i Canterbury, England. I kanskje to-tre uker hadde jeg vært enormt søvnig og nummen. Men jeg visste, og prøvde, å overbevise meg selv om at det var nok bare årstiden, at det ble mørkere og folk flest ville da bli mere slitne. Så jeg trøstet meg med at det ville gå over etter hvert som kroppen vennet seg til omstendighetene. I tillegg, tenkte jeg, at i disse såkalte moderne tider, spiser ikke folk flest spesielt næringsrik mat, og vi tilbringer for mye tid foran alle disse skjermene - som også utgjør en faktor med hensyn til folks energinivå. Jeg burde ta pause fra slikt elektrisk tortur oftere, tenkte jeg, siden jeg som oversetter ofte kunne bruke timesvis foran dataskjermen.

Været i Canterbury hadde vært merkelig i flere uker. Det ble nevnt av flere lokale innbyggere, og jeg merket det også godt selv. Jeg visste så klart, og ble i tillegg fortalt, at været her i England til vanlig var sådan: Det regner en hel del. Men nå ble det sagt at det ikke regnet så mye som det pleide å gjøre, spesielt med tanke på årstiden. For det brukte alltid å regne mye mer i oktober. Slik var det jo også i Norge, typisk høstregn. Men nå regnet det så å si ikke i det hele tatt, og det hadde også vært usedvanlig varmt, og luften føltes tykk og ubehagelig tyngende. Men utenom dette hadde det jo vært noen kalde netter, som vanligvis forventet, og det var til trøst for den heslige, klamme dagsluften. Men utenom disse få kalde nettene, virket alt annet temmelig besynderlig og nedsløvende.

Det var i allefall for meg lett å påstå at flere morgener hadde vært bisarre. Jeg observerte ved frokost hvordan sollyset bar en slags bedrøvende, rosa nyanse, og fargela hele byen med en fremmed atmosfære; en slags gigantisk, hengende tåke. Dette fenomenet ble bare mer og mer frekvent og intenst for hver dag som gikk. Til tross for dette underlige fenomenet vandret folk som vanlig i gatene, de levde sine liv som normalt. Men de virket for meg nokså trette og sløve, nærmest fortapte der de gikk.


Men selv om mine tanker (og muligens andres tanker) om at det var årstiden som forårsaket all denne trettheten, kunne ikke dette være den fulle forklaringen på alt det andre som foregikk. Været var anormalt for årstiden, ja, dette et faktum; men det lå en aura av sykelig mystikk over byen. Dessuten var husdyrenes oppførsel blitt mer og mer merkelig. Katter og hunder stirret ofte opp mot himmelen om dagen, som om de var i en transe, og om nettene ble de ville og søvnløse.


En kveld på vei hjem fra jobb fikk jeg blant annet bevitne noe usedvanlig: i ei bakgate hadde flere katter samlet seg. Det var kanskje mellom femten og tjue av dem, sittende eller liggende på veien, på søplebøtter og på parkerte biler. I det jeg nærmet meg for å passere forbi, observerte de meg nøye og stille for hvert steg jeg tok. Noen av dem våknet til og fulgte etter meg flere kvartaler, løp bort til meg, mjauet som gale, og sirklet rundt meg, som om de ville si meg noe.


En annen hendelse jeg la merke til, en ettermiddag da jeg kikket ut av kontorvinduet mitt, var en flokk med hunder som tydelig nok hadde stukket av fra eierne sine. De løp febrilske nedover gaten og ga liten oppmerksomhet til folk som prøvde å lokke på dem og ta tak i dem. Som en samlet hær løp de, de også i en slags transe. De løp mot noe - eller kanskje fra noe - men hva?


For det hadde jeg hørt: at dyr kan ofte føle hva vi mennesker fortrenger. Dyrene i Canterbury … De visste noe eller merket noe. Og på dette tidspunktet, da denne tanken slo meg, var jeg overbevisst om at noe skrekkelig var på ferde. Og nettopp det skulle jeg uheldigvis få oppleve, en Oktobernatt jeg aller helst vil glemme …

For det eter meg … Alt dette … Bisarre … Hendelsen den natten … Jeg tror det har utløst en galskap i meg, en evig redsel. Og jeg er redd de kommer … De kommer til å finne meg, og gud vet hva de kommer til å gjøre mot meg !


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)