Hendelsen med den merkelige krystallen
av Line Svendsen




Klokken er 23:03

Dato: 16.08-2017

Sted: Midtre Gauldal, Norge

Mitt navn er Karoline Arnaldsson, jeg er 23 år gammel, og jeg har bestemt meg for å skrive ned mine tanker og beskrivelser av en hendelse jeg opplevde for ikke så lenge siden. Jeg skal prøve å være så informativ og detaljert som mulig, men siden hukommelsen er noe som ofte svikter, kan det hende jeg ikke får med alt av mindre detaljer. Dessuten har hendelsen sjokkert meg, naturligvis, men jeg er ikke nødvendigvis så panikkslagen nå som tidligere, men heller undrende og forvirret over det hele. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne å fortelle, men jeg får vel begynne med hvordan jeg gjorde mine første studier og oppdagelser som førte til denne merkelige hendelsen; hendelsen med den merkelige krystallen.

Sommeren var uvanlig varm, og det nyttet ikke å sitte i skyggen heller. Alle som befant seg på de varmeste stedene i landet enten holdt seg inne, saumfaret i nærmest panisk tilstand landskapet for avkjølende badeplasser. Eller forble modig, våget seg ut, påkledd med type harry grillhatt og solfaktor 25 nedsmurt over nese, ører og skuldre. Jeg, derimot, bestemte meg for å forbli store deler av tiden innendørs. Ikke at jeg hadde noe i mot å være utendørs, jeg elsket å bade og svømme, men jeg mislikte sterkt denne varmluftsovn-atmosfæren, og bestemte meg heller for å bruke mer av tiden på å lese. Dessuten hadde våren i forveien startet litt brått på, og gitt meg et uheldig tilfelle av soleksem, eller hva det nå enn var, oppover hendene og armene mine, og jeg ville unngå å gjøre vondt verre. Man skulle nok tro at det å gå ut litt oftere ville forbedre hudens selvforsvar, men jeg hadde hatt et nokså innesluttet år fram til nå, hvor jeg hadde tilbrakt mesteparten av tiden på å studere. For det meste da på å studere meg frem til bedre forståelse for naturvitenskap, spesielt da rundt emnet geologi. Da tenker jeg ikke på en hobbylignende, alternativ studie som utføres av diverse new-age individer, hvorvidt geologi og studier av mineraler er forbundet med magi og universale krefter, nei, jeg var mer seriøs og ville bli klokere på emnet, slik at jeg kunne studere videre på universitet innen dette feltet eller annet av naturvitenskap. Det skal også nevnes at som aspirerende geologistudent er det jo også viktig å begi seg utendørs for å studere naturens mangfoldighet og skjønnhet, spesielt med fokus på mineraler, bergarter, og om man er heldig, fossiler. Dette var i alle fall mine områder av interesse. Men, aller først hadde jeg bestemt meg for å lese grundig nødvendig teori, for og deretter begi meg ut, og nærmere utforske landskapet og dets hemmeligheter.

Jeg hadde vel alltid hatt en fascinasjon for geologi, på sett og vis. Det begynte faktisk i en tidlig alder av fem år at jeg samlet på ulike stein og så på de som små skatter fra naturen. Dessverre som jeg vokste opp ble denne fascinasjonen delvis glemt og andre hobbyer fikk større fokus, i tillegg til at flere år ble, i min oppfatning, kastet bort på et nevrotisk sammenbrudd som ikke ville slippe taket. Dette grunnet mangel på faglig, psykologisk behandling og min egen inkompetanse til å styrke meg selv raskere. Jeg var og forble fortapt i mitt eget, lille helvete, periodevis, men som strakk seg over et par år, og selv om det føltes nesten realistisk, ble jeg flere ganger påminnet om at det var min egen frykt som var overdrevet og at jeg var umåtelig paranoid. Alt det jeg fryktet var altså ikke ekte. Ble det i alle fall sagt til meg og jeg sa det til meg selv. Det fins den dag i dag ingen presise, logiske forklaringer på hvorfor jeg utviklet en slik nevrose, men fremdeles får jeg glimt av dette helvetet og fremdeles hjemsøkes jeg, men nå med ny styrke og tålmodighet, slik at det passerer ganske raskt.

Noen ganger trodde jeg virkelig at jeg var gal, at det var innbilning, andre ganger at jeg var clairvoyant og kunne «sanse» deler av det paranormale, men slikt fins det lite konkret informasjon på. Problemet mitt var at min logiske side kranglet med min spirituelle og drømmende side, og jeg fant aldri helt fred med meg selv om dette. For øyeblikket nå er jeg bare glad at jeg ikke er konstant unødig redd for alt og alle, og at det reelle faktum er at den terapien som jeg fikk mot mitt såkalte problem, hjalp til en viss grad, og gjorde livet mitt mindre utmattende og kaotisk. Etter denne absurde, mentale tiden bestemte jeg meg for å dedikere meg selv til å ta igjen det tapte, studere, lese og bli enda sterkere og mer kompetent. Etter mye om og men, hvor jeg i tillegg ryddet alle mine samlede ting i det gamle huset som jeg bodde i før, i min gamle hjemby, fant jeg atter min lille kolleksjon av steiner og mineraler, forlagt på mitt gamle, støvete værelse. Dette var én av de små gnistene jeg trengte for å gi meg mer motivasjon til å studere videre de emner som jeg alltid hadde hatt en barnslig, men genuin, interesse for.

Og nå, sitter jeg her i mitt nye hjem, dog mindre av størrelse og verre isolert mot kulde, fremdeles koselig og rolig, perfekt for å kunne fokusere på mine studier. Det var i allefall det jeg trodde i begynnelsen. Men jeg må nevne at jeg hadde en del problemer med effektivitet, da mine gamle nevrotiske plager til tider blusset opp og røvet fra meg min konsentrasjon og motivasjon. Denne nervøsiteten hadde også en annet uheldig bivirkning; at jeg la mitt fokus over på hjernedøde distraksjoner som simpel underholdning (med dette mener jeg at flere timer ble brukt for uken på å spille spill av ulike slag eller på å lytte til slapp humor via radio, og som ikke ga spesielle produktive resultater, det var kun for å fjerne meg selv fra virkeligheten). Jeg trøstet meg selv med at det var godt for noe, utvikling av hjernens ulike sentre, kreativitet, reaksjon og strategi. Men jeg visste så klart at dette var kun av én viss prosent, og at tiden som jeg brukte på slike distraksjoner strakk seg over det som ville bli sett på som produktivt og lærerikt.

Med dette nedskrevet, er det på tide å fortelle det jeg opprinnelig mente å fortelle dere om. Jeg følte det nødvendig å gå litt i detalj om min situasjon for å gi bakgrunn og kontekst til det som skal komme. For at dere ikke skal tro at jeg er fullstendig gal eller bare finner på ljug. All relevant fakta må med, også de personlige, for å gi et bedre innblikk og perspektiv. Som aspirerende studine av naturvitenskap er det min jobb å gi korrekt informasjon og gjenfortelle nøyaktig hva jeg opplevde og observerte. Kall det gjerne en rapport.

Det skal også påpekes at jeg ikke hadde en slags psykotisk hallusinasjon eller et nervøst sammenbrudd på tidspunktet det hele hendte, ikke det grann (om man skulle forvente dette ut ifra det jeg nå har fortalt). Mine sanser var det man ville ha sett på som normale og jeg var med det første heller ikke spesielt redd da jeg gjorde mine oppdagelser, heller mer nysgjerrig og særdeles interessert. Så klart, akkurat det skulle også forandre seg mot slutten, men jeg føler alt i alt at jeg fikk ny innsikt og en slags styrke av det hele, noen ville påstått at jeg faktisk bare var blitt gal (selv om jeg er stritt uenig i dette), men noe med sansene mine føltes i ettertid skjerpet. Nervøs vil jeg nok alltid være, men denne nye følelsen er mer enn bare ubegrunnet redsel, det er en slags årvåkenhet og jeg føler meg nå roligere enn noe sinne. Jeg er slettes ikke gal, men jeg kan ikke si hva du som leser dette skal mene om meg, det er opp til hver enkelt å bedømme, jeg beretter bare min historie.

Fortsettelse følger…


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)