Horisont
av Line Svendsen




Natten synger skjebnesang,
en skygge kryper, trett og vrang,
kjemper mot en kløe, trang.
(Tomme dager. Ekko. Kvalte.
Aldri rent, det de fortalte.)

Ser ei forut det evige grå,
kannibaler av det korte strå;
jeg trakk ikke fritt, de trakk -
her er mine hender - takk.

***

Noe ligger der forut,
ikke fjernt, men gjemt.
Det finnes kanskje sødme, nektar,
eller kanskje ble vi glemt.

***

Hør meg! Tiden vil fortelle,
Kronos har sitt bud å melde:
Ikke så før jord er ren.
Ikke høst før sommer sen.

***

Men se!

Alt omkring meg: ramlende bøker;
i sirkler, faller fra sin tid!
Løsrevne sider, daler som sne,
lurt av vind, de svever mot nid.

Men hør!

Tordens skrall av vrede, søvn,
lengselens kappe, svulmende grå.
Favner mørkt om de falne sider,
med lynets stemme: Våkn opp, bestå!

***

Ser sol gå ned
bak blålilla fjell.
Det går mot kveld...

Jeg tar farvel;

...men hvisker: "God dag".



- Line Svendsen, 26.08.2015


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)