Månesyk
av Line Svendsen




Månen skriker med sitt hvit-lilla slør, 
hun kaller på meg, jeg vil avgårde fly.
Å sinnsløst sveve, lagt på vinder, ør,
omfavnes og bæres av en tordensky.
Jeg kaster et blikk mot hjemme-skjærs ild,
men sukker: å brennes er for de svake.
Jeg vil puste inn stormer, kraften gild,
og skal slå hardt, om jeg kommer tilbake.

Men jeg lokkes til dans av månedyr,
rundt jordens akse, i blant drømmer jeg flyr.

Jeg sluker kraften fra måne, storm og natt,
ett av månens glemte barn: av blodmagi besatt.
Jeg søker gjenfødelse, tapt form, glemt tid,
besitter vage drømmer: som spotter, blir mitt nid.

24/10/2017

 


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)