Sonette om tid
av Line Svendsen




Motløst går timene mot bitter kveld,
og klokken tikker dommedag og narr,
under dens domene er jeg en trell,
og piskes stille; somatiske arr.
Framtidspanikk, en sjelelig katarr,
glemmer at man lever, bare lever.
Klokkens doktrine, er for meg bisarr,
Snubler blindt og svever, bare svever.
Men tiden er av essens og masse;
om så klokken kun er en påminner,
kan man alltids klokkens pisking trasse.
Men sorgens timer klorer og tvinner.
Man lever forlokket, glemsk; i panikk,
for tid er tid, uansett klokkens tikk.


- Line Svendsen






@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)