Uten et ord
av Line Svendsen




Trærne, vokser gjennom gjerdet,
presser seg i mellom sprekkene.
Frihetens armer, i stille protest,
bryter usett gjennom hindringer.
Med forvridde greiner kjemper de,
smelter sammen, vokser over, og over.
Skriker hviskende mot himmelen,
tidens glemte krigere, er trærne,
marsjerer i underlig stillhet, og ro,
forgreiner, vrir og strekker seg ut.

Vi ser ikke, husker ikke, hører ikke,
deres dans, og hvisken av sang.
For de har sett, levd, fordums tid,
av menneskers blod og kamp.
De er stille vitner, stille krigere,
men deres språk er for oss ukjent,
deres tid av annen tid enn vår tid.
Men de synger så, og vil du lytte,
må dine bein gro til jorden,
du må hviske mot himmelen,
og du må strekke dine armer ut mot verden.



- Line Svendsen


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)