Det siste døgnet i Budapest
av Loni Pedersen





”Norwegian”? Bussjåføren ser på meg. Jeg er klam og dehydrert, ser ham i mørket av brilleglassene mine. ”Yes”, svarer jeg, men før jeg har rukket å svare ham er han allerede ute av minibussen for å ta ut bagasjen min. ”Have a nice trip” sier han, jeg overraskes av hans gode engelskuttale. Den tunge varmen svøper meg inn når jeg er ute av bussen, jeg er tørr i halsen og svett i nakken. ”Budapest International Airport” sier skiltet på bygningen foran meg. Jeg kjenner hjertet mitt banke, snart er jeg på vei tilbake.

Inne i hallen er det mange mennesker. Jeg tar av meg solbrillene, men tar dem på meg like raskt da solstrålene i fra vinduet i taket stikker meg i øynene. Frankfurt, Paris, Krakow, London. Oslo, 11.45, står nederst på tavlen. Vage minner i fra i natt dukker opp, bilder av svette kropper på dansegulvet kommer til meg som lysglimt. Lukten av hasj på et gatehjørne ligger i nesen, lyden av ungarske folkemusikere sitter i øreveggene.

Jeg triller kofferten etter meg, igjennom folkemengden. Mange solbrune mennesker kommer i mot meg, noen løper på høye hæler, andre går i dress og snakker i mobiltelefonen. De snakker norsk, engelsk, dansk. En venninnegjeng har vært på shoppingtur, mennene deres har vært på kurs i vinsmaking. Siri har skrevet på facebook-veggen min. ”Håper du koser deg på ferie.” Jeg svarer henne aldri.

Jeg har vondt i magen. Syren i fra alle drinkene i natt svir i mellomgulvet. Sukkersmaken har klistret seg fast i ganen, som en påminnelse. Som om min egen kropp vil gi meg en lærepenge. Jeg ser et ungt par litt foran meg, han klyper henne i baken. Jeg blir kvalm, og skammen flommer over meg. Likevel gir det meg en slags ro å ha på solbriller, liksom at ingen virkelig kan se meg, se hva jeg har gjort.

Du har også skrevet på veggen min. ”Jeg elsker deg, gleder meg til du kommer hjem.” Før jeg dro snakket du ustanselig om sommeren, denne sommeren som skulle være vår beste, vår tredje sommer sammen.

Det er ennå en stund til flyet går. Jeg sjekker inn bagasjen og setter meg ned på den første kafeen jeg finner. I kafeen er det et lite utvalg sjokolade og slikkerier, et par ulike baguetter, kaffe og brus. Jeg kjøper en baguette, to flasker vann og en kaffe. Da jeg åpner plastfolien ser jeg at baguetten er vegetar. Jeg ergrer meg over dette, men tør ikke si i fra. Jeg finner frem en penn og den lille gule diktboken min. Leser noen setninger jeg skrev før jeg dro. ”Jeg elsker deg” ”Uten deg er jeg ingenting” Med ett får jeg hjerteklapp, jeg river arket i små biter.

Det er få bord i kafeen, og den fylles stadig opp av nye mennesker. En mann nærmer seg bordet hvor jeg sitter. Han bærer et brett med juice, kaffe, en baguette og en sjokolade. Jeg later som om jeg sitter og skriver, orker ikke dele bord med noen. ”Excuse me, miss?” Sier han, ”May I join you?” Jeg nikker til ham, sier ingenting. Han tar en slurk av kaffen, ser lenge på meg. ”Writer?” spør han. ”No, not anymore” svarer jeg, og mister med ett lysten til å skrive. Jeg forsøker å late som om jeg er opptatt, som om jeg leter etter noe viktig. Jeg åpner lommeboken og ser igjennom kvitteringer, gamle lapper og bilder. ”Boyfriend”? Spør mannen plutselig. Jeg ser ned på bordet, ser på bildet av deg. Jeg fylles plutselig av en endeløs sorg, jeg føler en trang til å løpe inn på toalettet og grine. ”No, not anymore”, svarer jeg, og forlater bordet.

Jeg er nummen i kroppen. Akkurat som om angsten har tatt varig bopel i meg. Jeg leser på tavlen: Oslo, 11.45, ”go to gate”. Om under tre timer er jeg hjemme hos deg igjen. Jeg ser for meg hvordan ansiktet ditt lyser opp av glede når blikkene våre møtes i hallen på Gardermoen. Jeg ser øynene dine smile, kjenner hendene dine rundt midjen, og kjenner lukten av ansiktshuden din. Jeg ser for meg alle detaljene i dette bildet, slik vi har opplevd det så mange ganger før. Med ett blir jeg klar over at dette bildet kommer til å bli vårt siste øyeblikk sammen. Skammen, panikkangsten gjør at jeg svetter i ansiktet. Jeg går mot gaten, flere mennesker står i kø, på skjermen over dem står det ” boarding.” Jeg hører flere snakke norsk, og kjenner hjemlengselen presse på. Samtidig har jeg en usikkerhet i magen. Hva skal jeg gjøre uten deg? Hvordan skal jeg kunne leve hjemme i Norge, uten deg? Hvem er jeg når vi ikke lenger er sammen? Jeg blir stående å tenke; stille, apatisk. ”Står du i kø eller?” Tre klysete unggutter stirrer på meg. ”Skal du være med flyet eller ikke?” Jeg ser rundt meg, oppdager at jeg har laget en kø bak meg. Svetten brer seg på brystkassen min, tankene mine oppsluker virkeligheten. Jeg ser på ungguttene, svarer ikke, men skynder meg ut av køen. Jeg skynder meg ut av gaten, jeg får ikke puste her inne, løper ut til nærmeste utgang. Vel ute slipper jeg slipper håndvesken og puster inn den varme luften. Jeg lukker øynene og kjenner pulsen roe seg. I det jeg kommer til meg selv igjen, kjenner jeg lukten av sigarettrøyk. Jeg åpner øynene og ser mannen i fra kafeen. Vi blir stående å se på hverandre. ”Scandinavian”? Spør han i mens sigarettrøyken siver ut i mellom leppene. ”Yes”, svarer jeg. Han tilbyr meg en sigarett, og jeg kjenner plutselig en trang til å ta den i mot, enda jeg ikke røyker. Han tenner sigaretten min og kremter. Jeg ser på klokka, hører en kvinnestemme informere om flyet til Gardermoen. Det kiler i magen, prikker i hendene. Jeg gjentar setningen i fra diktboken: ”Uten deg er jeg ingenting”, og skjønner med ett at dette er sant. Mer sant enn jeg noen gang har trodd. Uten deg er jeg ingenting.

”Are you going to Oslo?” spør mannen i fra kafeen. “No,not anymore”, svarer jeg, og tar et stort trekk av sigaretten.

(Sist oppdatert 30.08.12.)

Novellen "Det siste døgnet i Budapest" var vinnernovellen i ULFF's novellekonkurranse sommeren 2012. Les mer om konkurransen og vinneren


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)