Han savnet henne. Noe så forjævlig. Han lå på ryggen i sengen, med alle klærne på, inkludert joggeskoene. Det hang tynne, brune gardiner foran vinduet og på veggen var det et gult og beigeblomstrete tapet. Alt var med andre ord som før; med unntak av denne middelaldrende mannen som lå på sengen og sukket tungt, med hendene foldet bak nakken og øynene stirrende opp i taket. Det blafret i gardinene. Han lot seg ikke merke med det. Det banket på døren. Han lettet litt på hodet. Inn kom en mann som var enda eldre enn ham; hans far. Han spurte om han ville ha suppe. Det ville han, så de gikk ned i det blå femtitallskjøkkenet og spiste kyllingsuppe fra Fjordland. Han satte seg på en av de to røde stålrørstolene ved respatexbordet og så ut av vinduet. Drakk lunkent vann til suppen som faren hadde helt oppi glasset til ham. Blått, ruglete pressglass. Han skulle ønske hun var der. Han tok en slurk av vannglasset og så ut av vinduet. Bussen kom kjørende forbi på grusveien. Den gamle slurpet i seg suppe og så opp på ham mens han la skjeen fra seg i tallerkenen.
- Skal du ikke spise suppen din?
- Jo, da. Jeg skal det… jeg skal bare…

Fraværende sukking. Kikking ut av vinduet. Om det hadde vært henne som kom med bussen. Det hadde vært noe. Han snudde seg mot den gamle igjen og begynte å spise suppen – som om ingenting var tenkt. Da suppen var spist opp tok han seg til å vaske opp. Ryddet litt formålsløst på benken. Løftet på pakken med knekkebrød og satte den ned igjen. Den gamle var gått inn i stuen og satt og hørte radio. Snart satte han på kaffen. Så ut av vinduet og smilte. Hvorfor var han der, egentlig? Han helte kaffen i to kopper og satte dem på et brett sammen med sukkerbiter. Gikk inn i stuen. De satt i hver sin grønne stol og drakk kaffe i taushet; med ønskekonserten i bakgrunnen. Han satte kaffekoppen fra seg på skålen med et lite klirr.
- Jeg tror jeg kjører meg en tur. Er tilbake til kveldsmaten.

Han reiste seg sakte opp fra stolen samtidig som han fisket bilnøklene opp av bukselommen. Forsikret seg om at han hadde telefonen i den andre lommen før han gikk helt ut. Satte seg i bilen mens lettelsen fløy gjennom kroppen hans. Det skulle bli deilig med litt luft. Han rullet ned vinduet helt, startet motoren og fant fram telefonen. Hørte summetonen lenge før hun tok den.
- Hei! Jeg håpet det var deg.
- Hehe. Du håpet det. Nå har vi akkurat spist og drukket kaffe. Faen, du må komme. Jeg tror gamlingen dauer snart.
- Du må være hyggelig mot ham. Han er gammel og trenger deg.
- Jeg er hyggelig mot ham. Men faen, jeg blir rar uten deg. Du må komme, sier jeg jo.
- Hehe. Du får kjøre deg en tur og lufte tankene dine litt, så kanskje jeg er der når du kommer tilbake.
- Om det bare hadde vært så vel. Vi får snakkes.

Han la på og kjørte videre. Kjente sommervarmen bre seg i kroppen mens vinden rusket ham i håret. Det var deilig. Sommerfuglene tok en ekstra runde i magen hans når han tenkte på at hun kanskje kom. Da skulle de få det så fint! Det ville nok bli en kamp å få den gamle til å akseptere henne, men ingenting var umulig i hans hode akkurat i det øyeblikket. Han svingte inn på tunet og hoppet ut av bilen. Ropte hallo da han låste seg inn, fem minutter før de pleide å spise kveldsmat. Ingen svarte. Han gikk inn i stuen. Der satt den gamle med hendene i fanget og et stirrende, men tomt blikk.

Begravelsesbyrået hadde gjort jobben. Han hadde bare stått der, følt seg liten og forlatt. Sto å så på at bårebilen svingte ut på hovedveien mot kapellet da bussen svingte inn på holdeplassen. Ut kom hun. Smilende, men med noe trist i øynene. Hun holdt armene utstrakt mot ham da han løp henne i møte. Han rakk å tenke at det blomstrete tapetet måtte skiftes ut; før hun var i armene hans.