Noen hadde satt et glass med marsipankuler der. Noen hadde også lagt fra seg et rosa cd cover der, med musikken inni. Dobbel cd med alle jazzens klassikere. Jeg tok den i hånden, snudde og vendte på den, tok meg i å lure på om du fikk lov å høre på den – og om det var godhet og omtanke som gjorde at den lå der, eller om det bare var et bevis på dårlig skjult, vond samvittighet. Jeg stønnet, du hørte det nok, og la den fra meg igjen. Ville smake på marsipanen, kjenne på konfekten, men orket ikke. Noen hadde jo satt den der. Det lå en grønn duk på bordet; nederst på bordet, under cd-spilleren, musikken, konfekten og Norgesglasset med marsipan. Jeg tenkte at noen hadde prøvd å pynte også, før jeg vendte meg mot deg igjen.

Du hadde blå joggedress på. Sandaler med sokker inni. Hodet litt på skakke. Slitne, våte, blå øyne. Nedover i ansiktet ditt. Det var bare nedover. Jeg ville helst ikke se det, men jeg hadde jo kommet for å se deg. Jeg gikk bort til deg. Kjente styrken og varmen fra den friske hånden i min. Jeg lente meg mot deg; ansiktet mitt mot en syk overarm. Da kjente jeg at den friske hånden din hadde flyttet seg. Jeg nøt varmen fra hånden din mot brystet mitt. Tenkte faen for privatliv, men jeg flyttet meg ikke. Ikke før du begynte å hoste, og jeg måtte hente papirhåndklær. Da hosten din stilnet i rommet, så du på meg. Og lukten av marsipan blandet seg med ikke bare èn utenkelig tanke, men den utenkelige tanken. Det er ikke før i år at jeg faktisk forstår, hvorfor jeg ikke kan fordra, men likevel ikke makter å unnvære marsipan til jul. Helst skulle jeg vel sendt noen et gammelt Norgesglass med kuler i posten; men motet; det store, men lille motet svikter meg. Jeg er faktisk ikke bitter, ikke litt snurt en gang. Jeg baker pepperkaker mens jeg venter på at marsipanleverandørene skal gå tomme. Før november har gått over i desember.