Hun står bøyd over vasken på badet, ser konsentrert inn i speilet. Vil legge den perfekte sminken. Neglelakken har flasset litt av på et par fingre, men hun har ikke tid til å gjøre noe med det nå. Tenker bare på den siste prikken over i’en; sminken. Hun sukker. Ser seg i speilet en siste gang. Trekker pusten dypt og skjelvende ned i magen. Er tross alt glad for at livet kan handle om trivialiteter som sminke. Går ut for å møte ham.

Han ser på henne gjennom glassruten, smiler. Åpner døren for henne. De setter seg i bilen og kjører. Ingen sier noe på veien. Begge vet hvor de skal; ingen vits å snakke om. Når de kommer frem hjelper han henne ut; forsiktig. Hun er alvorlig. Utenpå er hun alvorlig. Innerst inne er hun glad. Glad for at han stiller sånn opp for henne. For det er jo faktisk det han gjør. Han gjør det nok for å være snill, innerst inne er det nok derfor han gjør det, hun har tenkt den tanken også. Selv om det er en tanke hun helst ikke vil tenke. Hun tar hånden hans og går inn.

Det er speil på hele den ene langveggen, musikken strømmer fra anlegget i det ene hjørnet. Han drar henne over gulvet i en lang, fin bevegelse. Holder takten, ser konsentrert ut, men ser ikke ned på føttene. De blir klamme i hendene. Tar en pause, diskuterer takt og koreografi. Hun smiler. Tar en slurk av colaflasken hans. Konsentrerer seg selv også. Liker følelsen i kroppen etterpå. Trent og sliten. Ser på ham. Blir med ut når han tar røykepauser. Snakker ikke så mye, bare jatter med de andre. Vet ikke om han gruer seg eller gleder seg. Hun gjør begge deler.

De danser seg ut på gulvet, dommerpanelet har ropt dem opp. De prøver å være fornøyde med andreplassen. Hun er litt bitter, ser at han har dette draget i ansiktet som hun ikke blir klok på; men de tar i mot applausen. Er glade for den. Fortsetter å trene. Vil bli bedre. Hun er glad hun har ham. Han stiller jo opp. Hun sukker. Stadig oftere nå. Han er der fortatt. Hun trenger det. Hun trenger ham mer enn noen kan ane.

Kroppen skjelver. Stadig oftere. Hun tar pauser, tar slurker av colaen hans. Ser på ham, ber om en klem. Stadig oftere. Han holder rundt. Trøster. Stryker håret bort fra ansiktet hennes og kaller henne en dansende engel. Det hjelper stadig sjeldnere. Hun vet ikke hvorfor hun gråter. Krampaktig ber hun om trøst. Dansen brytes stadig oftere opp. Dansen sklir lenger og lenger vekk. Etter hvert handler trening om desperat gråt og trøsting. Hun trenger ham. Har begynt å snakke. Snakker og snakker. Vet ikke hvor hun tar ordene fra. Han lytter. Han er der. Akkurat som hun har bedt om, selv om draget i ansiktet blir mer og mer bekymret.

Han vil hjelpe henne. Forstår ikke. Vil danse også, men trøster mest nå. Hun sier hun trenger det. Han ser at hun ikke har så mange rundt seg. Han blir sliten. Føler at han ikke har noe valg. Er glad i henne på en måte også. Det der med dansende engel var kanskje litt overdrevet, men det føltes riktig å si der og da. Da hadde hun blitt glad, gråten hadde stoppet en liten stund. De hadde danset videre. Han blir stadig gladere for hver gang de danser. Hun virker så fri da.

Hun vet ikke hvorfor hun forteller ham alt. Vet ikke hvorfor hun helst vil snakke, hvorfor hun ikke bare kan gråte. Skulle ønske hun bare kunne gråte. Alle disse ordene er bare tomhet. Hun kjenner angsten fylle seg med is når hun tenker på ham nå. Han er bare for snill. Det der med dansende engel hadde i alle fall fått henne til å danse en stund. Da ble han glad. Allikevel skjer det sjeldnere og sjeldnere at dansen er som før. Hun sukker. Vil ikke ødelegge ham. Kjenner at det er det som skjer. Kjenner angsten krype innpå seg. Som is. Hun er jo glad i ham et sted.

Telefonen ringer. Hun er glad i stemmen når hun tar den; men det er ham; angst og svart samvittighet velter opp. Det er over nå. Engelen danser ikke lenger; og han er fullstendig likegyldig.