Hun kunne ikke få nok av huden hans. Strøk og strøk på de varme flatene med tørre, myke hender. Så ham inn i øynene. Ble holdt rundt av sterke, faste armer. Ble snakket til i en myk, mild tone. Ble kysset og kysset igjen med myke, varme bevegelser. Snuste inn lukten av ham. Krøp enda tettere inntil i den trange køya de delte. Sukket av velvære. Nøt den rustne, sprukne stemmen hans. Ville at dette skulle vare evig. Han trakk seg litt unna henne og smilte; det gled noe brydd over ansiktet hans, et drag hun helst ikke ville se. Dette var så deilig. De vonde tankene skulle ikke få plage noen av dem nå.

De satt ved det lille, kvadratiske kjøkkenbordet med rød og hvitrutete duk på. Lukten av kaffe, egg og bacon fylte den lille hytta i skogholtet. De spiste og drakk i taushet. Det hadde gått ni år. Ni år med sporadisk, overflatisk kontakt. Det var en sånn sporadisk sms som hadde fått ham til å komme. Senere kom han på ideen å ta henne med på hytta. Skjønt sporadisk; noe i henne hadde trodd på at han kom til å svare denne gangen. Svare noe mer enn bare de vanlige høflighetsfrasene. Hun så på ham over kaffekoppen. Endelig. Noe godt og mykt sank i henne. Han spurte med den rustne, sprukne stemmen om de skulle gå ned til tjernet og bade. Hun reiste seg sakte og smilte underfundig mot ham.

Han såpet inn det lange, mørke håret hennes med kraftige, seige bevegelser. Hun sto med ryggen til ham og nøt fingrene hans mot hodebunnen. Han bøyde seg fram og kysset henne. De la på svøm sammen; latteren og plaskene i vannet brøt med stillheten rundt dem. Den myke, gode følelsen sank i henne igjen. Dette hadde de fortjent. Hun lurte på når tidspunktet skulle komme at noen vekket henne opp og fortalte henne at dette var innbilning. Det hadde så langt ikke skjedd. Hun tok hånden hans og vasset i land. Frotterte ham med sakte, myke bevegelser. Stirret inn i det brune ansiktet med de isblå øynene. Lette etter noe ubestemmelig, en uro, kanskje. Fikk en stille ro og lattermild glede tilbake.
De satt i hver sin kurvstol på verandaen i tussmørket, hun med bena i fanget hans. Hun takket ham for en god middag. De smilte mot hverandre. Han tok en slurk av ølet sitt. Bøyde seg fram og klemte skulderen hennes. Hun trakk bena til seg og han reiste seg. Sto med ryggen til henne inne i hytta og satte over kaffen. Gned den ene håndbaken trøtt over øynene. Skjenket i kaffe til henne og gikk å la seg på den nederste køya.
- Kjære, kom hit.
- Mmm. Kommer snart.
Hun tittet så vidt opp fra boken hun holdt i hendene. Hadde takket ham for kaffen med en klapp på kinnet. Syntes hun så en tretthet hos ham; noe av det ubestemmelige hun hadde lett etter da de sto ved tjernet; men så hadde det glidd over igjen. Hun la fra seg boken og gikk mot ham. Kjente på et stikk av noe; en skarp vond følelse. Det var godt å legge seg inntil ham, krype sammen og være liten. Kjenne de sterke armene hans rundt seg. Hun sukket, men ikke bare av velvære. Han så ømt ned på henne og klemte skuldrene hennes litt hardere.
- Er du redd?
Hun gjemte ansiktet sitt i skjortebrystet hans.
- Litt. Det har gått ni år. Jeg er så redd for at… at dette også skal knuses. At det vil vise seg at dette er like skjørt; like overflatisk.
Hun stoppet. Turte nesten ikke å vente på svaret. Visste ikke om det kom noe svar heller. Han kremtet. Støttet seg opp på albuen. Så ned i ansiktet hennes. Strøk vekk noen hårstrå fra pannen hennes. Kysset henne lett.
- Kjære… Jeg har endelig funnet deg igjen. Å svikte deg vil være det samme som å svikte meg selv - enda en gang.