Jeg kjenner følelsen komme krypende; snikende inn på meg. Det er kvalmende, grått og ekkelt. Herr Håpløs har en grå hatt; og den liker han å bruke når han skal irritere meg skikkelig. Han vil gjøre meg sint, frustrert, sur, redd, misfornøyd. Og hva skjer med meg da? Alle disse platte, fullstendig ubrukelige, lite konstruktive følelsene velter selvfølgelig fram i meg. Samtidig. Da letter Herr Håpløs på hatten, og er han riktig heldig begynner jeg å gråte også.

Hva er det som utløser Herr Håpløs’ oppførsel? Antageligvis min egen dumhet. Ja, for alle er i besittelse av den; dumheten. Den er faktisk så dum at den fortjener et eget essay. Mer om min indre Herr Håpløs og hva han liker – han elsker når jeg har dummet meg ut. Gjerne som følge av at jeg har sagt noe rart, tatt en gal avgjørelse eller føler alles blikk på meg.

Ta for eksempel en relativt høyt frekventert hendelse her om dagen. Jeg satt i bilen. Sammen med en småsvett, lett hysterisk masende, nesten bilsyk femåring med alt for lavt blodsukker. Og jeg fant ikke veien. På tross av at jeg opererer med privatsjåfør, er det nemlig mitt ansvar å finne fram når vi er ute på tur. Det gjorde jeg altså ikke. Ikke til ishallen der femåringen hadde blitt lovet å prøve de splitter nye skøytene, ikke til bensinstasjonen der vi i teorien kunne anskaffet noe nødproviant for å høyne nivået på blodsukkeret til både den ene og den andre, og heller ikke til noen do der vi kunne ha avverget mulige kvalme uhell og mamma-jeg-tisser-på-meg-nå- episoder. Så hva skjedde? Herr Håpløs lettet selvfølgelig på hatten; og fikk meg til å holde meg for ørene og pese som en hval samtidig. Jeg virret med hodet og gjorde iherdige, gjentatte forsøk på å la være å hyperventilere.

Jeg maktet ikke å si noe; faktisk ikke noe som helst. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte føle meg håpløs der og da; for var det virkelig så ille å ikke finne fram? Det er likevel et faktum at Herren med hatten koste seg skikkelig. Kvalm og med bankende hjerte måtte jeg allikevel konstatere fakta etter fem paniske, ekstremt lange, beklemte minutter til i den duggete bilen min. Vi hadde på mirakuløst vis funnet veien; og Herr Håpløs slapp taket. Sakte, men sikkert. Endelig. Nå sto altså kun to utfordringer til for tur; finne et akseptabelt alternativ for ishallen, som faktisk, og selvfølgelig, var stengt. (Les kakao og pølser til barn, varm dusj og avis til mor, (ikke samtidig, vel og merke), og pannekaker til middag).

Nå gjenstod med andre ord bare ett punkt på lista for å komme over Herr Håpløs’ oppførsel og iver etter å ødelegge; jeg måtte kvitte meg med dårlig-mor-stempelet som på ett eller annet vis hadde funnet sin plass i panna mi i løpet av dagen. Så hvordan gjorde jeg det? Jeg trakk inn all den pusten jeg gjenvant på parkeringsplassen til den absolutt stengte ishallen; og så lo jeg. Det anbefales virkelig! Dermed forsvant Herr Håpløs ut av mitt indre. For godt!