Han står bøyd; fremoverlent, speilbildet i glassruten ligner en ape. Det er ingen ape; det er ham, en vaskeekte homo sapiens, han vet det; han klarer bare ikke å forholde seg til det. Tidligere på dagen hadde han gått for seg selv. Alltid gikk han for seg selv. Kanskje det var derfor verden var så vanskelig å akseptere.

Røykringene blåses sakte ut gjennom halvåpen munn, ut i kulden. Han hutrer, trekker jakka bedre om seg og tar noen ekstra lange skritt. Ser ned, spytter, knipser på sigaretten. Han er på vei derfra nå; han kjenner det på seg, at han har vært der, snart blir han vel sånn selv; han gyser ved tanken. Ser bussen komme glidende forbi. Velger å gå. Bedre å få luft. Han må ha luft.

Hun sitter jo bare der; som et stivt, porselensaktig vesen. Det er andre gang nå. Det er derfor hun er så stille, så forsagt, forpint, knyttet – hver gang han er på besøk. Han vet ikke hva han skal si eller gjøre som kan få henne til å snakke; bare hun sier noe; da blir nok alt mye bedre. Han vet ikke at det hun vil si ikke hører hjemme i hans virkelighet.

Hun ser på ham med glass i blikket hver gang han kommer inn av døra. Han er der hver dag. Hun er glad for det; men vet ikke hvordan hun skal formidle det til ham. Klem er utelukket. Snakking også. Derfor sitter de på sengekanten, eller hun på sengekanten og han på en stol overfor. Hver dag. Det er best sånn. Ingen av dem våger å si noe. Ingenting. Bare blanke, hvite vegger, en seng og en rød stol. Og to mennesker. Taushet er best.

Homo ludens; det lekende menneske. Det var hun som nevnte det for ham for første gang. Den gang alt var latter, blomster og litt bier. Du er en homo ludens, hadde hun sagt, og så hadde hun ledd. Han hadde aldri fått sjansen til å svare. Eller spørre henne hvorfor hun sa akkurat det, akkurat da. For nå sitter de her – og tausheten er best.