Dette er hva jeg egentlig vil. Og ja, jeg skal være ærlig nå. Jeg vil ha deg. Ett hundre prosent; i ett og alt, helt for meg selv. Jeg vil at du skal være min, og jeg vil være din. I ringene våre skal det stå: ”bare din” og ”den som gir seg er en dritt” For vi skal jo selvfølgelig gifte oss. En dag skal vi det. Du bare vet ikke om det enda. Vi skal bli bedre kjent med hverandre. Vi må det; og det kommer til å ta lang tid; prosessen har allerede vært lang og krevende for meg, sett fra min side. Det har vært mye frustrasjon inne i bildet; mange rare tanker. Jeg skal innrømme det; minste motstands vei har aldri vært min greie. Det kommer ikke til å bli lett. Jeg er ingen mental lettvekter, og ikke du heller, sånn jeg ser det. Jeg elsker stemmen din. Jeg elsker den, allerede! Den er myk, dyp og varm. En skikkelig klisjé, og jeg vil bare ha mer av den klisjeen. Jeg drømmer om deg. Til alle døgnets tider. Med hatt og frakk, og uten hatt og frakk. Jeg ser deg for meg i bilen din, på hytta di, på juleshopping, ved havet. I alle settinger er du. Inne i mitt hode. En forelskelse er visstnok det nærmeste man kommer en psykose, skal jeg tro ekspertene. Vel. Jeg velger å ikke tro dem denne gangen. Hvorfor vet du veldig godt. Jeg vil at du skal være min! Jeg trenger det. Så jeg fortsetter å drømme. Ser for meg livets scener sammen med deg. Ta denne ene, for eksempel.

Vi står ved havet; det er blått, blankt og skinnende. Det er varmt. Alltid sommer i dette landet. Tærne våre begraves i hvit, varm sand. Du holder rundt meg. Håret ditt blåser muntert i vinden; jeg ser utover havet og kjenner på tryggheten du gir meg. Din! For alltid! Jeg fatter ikke at det går an å være så heldig. Antageligvis ikke du heller. Men du sier ikke noe nå. Er bare stille. Du har på deg en fantastisk dress som jeg har valgt ut. Den matcher kjolen min perfekt. Senere skal vi hjem. Inn i vårt hjem. For å sende postkort med akkurat dette motivet inni; Oss to. Du som holder rundt meg, oss begge med ryggen til fotografen, mens vi tankefullt ser utover havet.

Jeg husker tårene. Savnet, slitet for å komme meg opp til en slags overflate; opp til et nivå som var akseptabelt for kroppen min. Tidvis sliter jeg ennå; med akkurat det. Det er da du er der. Du stryker meg over ryggen, gir meg et ømt, forsiktig kyss, ser meg inn i øynene. Det hender at du gråter også. En fortvilet, dyp gråt som jeg tror har sittet fast alt for lenge. Da er jeg der med armene mine. Legger hodet ditt i fanget mitt, nynner forsiktige toner i øret ditt. Jeg håper det hjelper. Håp har blitt viktig for meg den siste tiden – det har gått opp for meg at det er håpet som holder meg oppe. Nå er det oss. Endelig. Oss. Det er så varmt, trygt og godt. Noe har falt på plass. Noe jeg har savnet veldig lenge.

Det første møtet mellom oss tenker jeg mye på. Det var vinter; rett før jul, og du hadde akkurat kommet hjem. Vi hadde avtalt hvor du skulle møte meg. På en trappeavsats. Mer vil jeg ikke si om den saken. Du sto der; på den skjeve trappeavsatsen. Med marineblå frakk og grå bukser. Hatten var også på plass. Du holdt i en kjempestor blomsterbukett. Til meg. Du hadde dette draget over ansiktet; og det triste i øynene – men du smilte skjevt og litt brydd. Jeg fikk tårer i øynene da jeg gikk mot deg. Lot meg selv falle sakte mot deg. Du tok meg i mot. Gud; så fantastisk det var å kjenne armene dine rundt meg første gang. Det var så trygt. Fra da av visste jeg at du var oppriktig. God. At jeg ville ha deg. At det var det jeg hadde villet hele tiden, innerst inne. Du slapp meg forsiktig etter en lang stund der oppe på trappeavsatsen. Fulgte meg bort til bilen din som sto parkert like ved. Sammen kjørte vi av gårde for å handle julegaver, som avtalt. Ingen ord var ennå utvekslet mellom oss.

Jeg satt på en kafé på det store kjøpesenteret og drakk kakao og hadde det fredelig med meg selv. Da kom du ut av interiørbutikken. Med en streng mine og et par brune, myke reinsdyrshorn på hodet. Jeg holdt på å sprute kakaoen utover hele kafeen og pekte og hadde latter i øynene. Du lot som ingenting og kom mot meg med utstrakte armer. Du klemte meg lenge og lo. Ingen andre i denne verden kunne funnet på akkurat det. Det er jeg overbevist om. Du satte deg ned overfor meg og bestilte en kakao til med største selvfølgelighet. Fortsatt med reinsdyrshornene på hodet. De forble på plass hele dagen og kvelden. Du ville til og med ha de med i sengen. Da kom jeg mot deg, smilte, strakte meg opp på tå og nappet de bestemt av deg.

I sengen, ja. Der lå vi. Det begynte med at du hadde trøstet meg. Jeg var opprørt, ødelagt – knust. Av sorg. Jeg var nok ikke så alene om det som jeg først trodde. Så du la deg tett inntil meg; naken. Jeg sov; nesten. Det var godt å kjenne varmen din. Høre pusten din. Føle deg tett, tett inntil meg og vite instinktivt at dette betød like mye for deg. Det var lenge siden nå. Denne kvelden lå vi der smilende; latteren satt fortsatt både i halsene og øynene våre. Nakne, varme, tilfredse sovnet vi. For andre gang. Og begge visste at det ville komme flere sånne øyeblikk; og alt var godt. Helt som det skulle være akkurat der og da.

Kjære! Jeg elsker deg. Jeg vil ikke bruke deg. Jeg vil ha deg - og jeg bryr meg ikke om at det hele er en klisjé. Jeg bryr meg ikke om hva noen andre i hele denne verden måtte mene – jeg bryr meg bare om hva du og jeg tenker sammen. Endelig er du her. Vi trenger det heldigvis like mye begge to. Det vil komme flere scener; flere settinger der det er oss to. Jeg har falt til ro med det nå; at det er deg. For alltid. Endelig.