De satt overfor hverandre, holdt hverandre i hånden og så hverandre dypt inn i øynene. Å se ham inn i øynene var noe gjenkjennbart; å holde ham i hånden var som å komme hjem – igjen. Hun smilte. Han trykket hånden hennes til svar. Dette var mer enn de begge hadde våget å håpe på. Hun kunne ikke fatte at det gikk an å være så heldig to ganger. Han hadde mer enn nok med å forholde seg til å være så heldig en gang.

Han holdt henne i hånden, ømt, fast, kjærlig. Hun kunne ikke få nok av den hånden. Det var varm sommerkveld, de var ute på konsert. Hørte favorittbandet spille. Ingen ting i verden kunne gjøre denne kvelden bedre. Han så på henne over ølglasset, kjærlig. Leppene deres møttes i et flyktig kyss. Hun smilte til ham. Dette var for godt til å være sant.

Tapet hadde sittet som et hugg i henne. Åpent, stort sår som ingen kunne gjøre noe med. Ingen kunne mildne følelsene, ta fra henne noe av savnet, gi henne tilbake noe av tryggheten. Månedsvis gikk med nede i sorgen. Iskald, ensom sorg. Sorg som forandret henne som menneske. Gleden over å ha hatt ham der druknet nesten. Ikke bare i tårer, mest i ensomhet. Det holdt på å slite henne i stykker. Den som kunne gi henne en liten bit av ham tilbake. Hun sa til seg selv at det ikke gikk an, at det var for egoistisk å tenke sånn. Hun visste dessuten at det fantes mennesker som savnet ham like dypt som henne; om enn på en annen måte.

Første gang de spilte der uten ham var som å gå gjennom et våkent mareritt. Hun satt helt foran, med en øl og tviholdt på jakka si. Klarte ikke å slippe den jakka. Hun smilte og lo og klappet på de rette stedene. Fikk klemmer og godord og omtanke; men fikk allikevel ikke puste. Styrtet ølen og låste seg inne på do for å samle seg. Til og med linoleumen var et velkjent, godt minne, og hun kunne lukte kaffen selv om ingen hadde kjøpt kaffe. Det var ikke til å holde ut. Hun hadde plasket litt vann i ansiktet og bestemt seg for å ta kvelden da hun låste seg ut igjen og møtte ham i døra. Klemmen fra ham reddet henne. Det ga henne varme nok å leve på i ukevis. Det skulle han ha visst.

Nye uker gikk. Noen kom med optimisme, andre dro henne lenger ned og gjorde henne sikker på at dette var umulig å komme over. Det var dager da hun bare så for seg øynene hans, og dager som var fylt av musikken de spilte sammen. Det var en av de dagene hun oppsøkte musikkverket frivillig igjen. Det var sent på kveld og hun hadde pyntet seg; måtte smile ved tanken på at hun hadde gjort det akkurat sånn han hadde villet like henne. Det gikk et gys gjennom henne da hun passerte inngangspartiet.

De hadde ikke gått på scenen ennå, i god musikerånd var de over en time forsinket. Han smilte til henne da hun kom inn, ga henne en rask klem. De ble sittende å prate og le. Spørre hverandre hvordan de hadde det. Det datt ut av henne at hun hadde det bra. Det hadde hun ikke sagt til noen på måneder. Han svarte at han kunne hatt det mye bedre; mens han gjorde sitt for å holde henne i godt humør. Hun ble takknemlig for godheten hans, følte seg hjemme i den. Det var en god følelse. Hun hadde ikke vært bortskjemt med gode følelser i det siste. Da de endelig gikk på scenen føltes det bare godt å høre musikken, og hun tok seg i å kikke i hans retning flere ganger.

Med en god og varm følelse i kroppen hadde hun sendt den første e-posten av gårde til ham. God og varm følelse fordi han fikk henne til å føle seg trygg, og hun lurte på om det var bevisst gjort av ham. Hun trodde kanskje ikke det. Han kunne jo ikke ane dimensjonene av betydning en liten klem skulle få, like lite som henne. Etter et par dager kom svaret. Han var glad på hennes vegne, at det de hadde snakket om sist så ut til å gå bra for henne nå. Hun ble oppriktig glad. Sendte et kjapt svar tilbake. Og nå satt de der, på Musikkverket. Plutselig hadde han bare tatt hånden hennes; helt uten forvarsel. Og det gikk et gys gjennom henne. Hun kunne komme til å elske denne hånden – denne også.