Hun ble sittende og stirre på brevene som lå fremfor henne. Der lå hele sannheten. Hva var det egentlig som hadde hendt den gangen? Brevene lå ikke pent stablet, de lå ikke i noen som helst orden, noe som tydet på at noen hadde vært i nattbordsskuffen etter søsteren, siden hun var den mest organiserte Sara kjente. De lå i en rotete liten haug, ingenting annet var å finne i skuffen. Hun tittet ned på brevet hun hadde plukket opp fra den for noen sekunder siden, og leste avsenderens navn om igjen, ”Even Samuelsen” stod det med små trykte bokstaver. Hun gikk igjennom alle de tynne konvoluttene i skuffen, alle var fra samme mannen, alle var til søsteren Ina. På den konvolutten som lå nederst i skuffen var det skriblet en adresse til et nettsted med sirlig håndskrift, adressen sa henne ingenting, men hun noterte den ned allikevel. Hun puttet alle brevene ned i skuffen igjen, hun ville ikke lese dem selv om søsteren var død.

Sara så seg rundt i rommet, tak og vegger var hvitmalte og listene var sorte, døra var nedklistret med bilder fra Ina hadde gått i 8. klasse og frem til for omtrent et halvt år siden. Rommet var ryddig og enkelt, sengen hadde et limegrønt sengetøy og på nattbordet lå en bok på engelsk med en tittel Sara aldri hadde hørt om, under vinduet som dekket store deler av den andre veggen stod et mørkebrunt skrivebord fra IKEA, på det stod en kopp med penner og ved siden av den lå en pen stabel med skolebøker. Moren deres var for sliten til å gå igjennom Inas ting, så Sara hadde sagt hun skulle gjøre det. Øynene hennes oppdaget et hjørne av noe som så ut som en mappe under Inas seng, hun dro den frem og så på den. Den var lyseblå og uten noen form for pynt eller tekst som sa hva den inneholdt. Hun satte seg på sengen og åpnet den, inni lå en bunke papirer. På toppen lå et bilde av noe som så ut som og sikkert var to år gamle Ina, ved siden av henne stod en dame Sara aldri hadde sett før og holdt Inas hånd. De stod foran et stort hvitt hus med en bred inngangsdør og store vinduer, huset hadde to etasjer og garasje. Sara la forsiktig fra seg bildet på Inas pute og studerte det øverste arket nærmere. På arket stod Inas personlige informasjon, lengre ned på arket stod det med pen håndskrift ”Mor: Emma Werner Far: Even Samuelsen”, Sara trakk fort pusten, hodet ville ikke samarbeide i det hele tatt. Hun grep bildet av toåringen Ina og la det på plass i mappen, tok med seg lappen med nettstedsadressen og mappen og gikk inn på sitt eget rom.

Etter å ha lukket døren slo hun på datamaskinen sin og åpnet nettleseren, hun trykket inn adressen fra konvolutten og ventet mens siden lastet seg ned, når den var ferdig trakk hun igjen pusten alt for fort, øverst på siden stod det med store lyserosa bokstaver ”Olavsdalen Barnehjem”, Sara gikk raskt inn på Inas rom igjen, hun fant frem brevene og begynte å lese.

På vei ned trappen en times tid seinere kom minnene om obduksjonsrapporten fra søsterens død tilbake til henne ”… Druknet med døden til følge… for kaldt vann… skader på føtter tyder på snubling ved vannkanten… kutt på armer og håndflater viser at hun har prøvd å komme seg opp… ulykke.” Hun bet kjevene så hardt sammen at hun fikk vondt, men fortsatte inn til stuen hvor moren hadde ligget på sofaen de siste ukene, hun stoppet like innenfor døråpningen og kastet mappen som beviste at den to år eldre søsteren var adoptert, på bordet. Moren åpnet den og stirret på bildet, men sa ikke et ord, hun så etter en stund opp på Sara med slitne, rødsprengte øyne, Sara måtte si noe.
- Dere adopterte henne?
- Ja, vi følte verden var overbefolket som det var, uten at vi gikk hen og fikk et barn også, men to år etter kom jo du, planlagt var du ikke, men elsket var og er du.
- Visste du at hun har sendt brev med faren sin?
- Nei, men det var kanskje ikke veldig lurt, han misbrukte narkotika når vi skrev under på adopsjonspapirene sammen, moren er visst eier av et stort firma nå, inne i Oslo.
- Hvor falt Ina uti vannet?
- Oslo.
- Hvem var hun der med?
- Du vet alt dette allerede jenta mi…
- Hvem var hun der med!?
- Ingen så vidt vi vet, men vitner sier hun ble sett på en café rett ved vannet i utkanten av Oslo sammen med en forretningskvinne.
- Den datteren du nettopp mistet, sendte brev med sin biologiske far for to måneder siden! Det kan godt hende hun sendte brev til moren sin også, men ikke fikk svar via posten! Faren sitter i fengsel og rådet henne til og ikke å kontakte moren sin fordi hun ikke var videre stabil og ikke ønsket en arving fordi hun kanskje hadde funnet ut at noen andre skulle arve alt! Er du stokk dum eller noe!?
Moren sa ikke mer, hun stirret tomt fremfor seg, Sara gikk opp og plukket med seg alle papirer, hun søkte opp Emma Werner i telefonkatalogen og fant telefonnummeret, lagret det på mobilen og forlot huset.

Da hun hoppet av bussen inne i sentrum, ringte hun nummeret internett hadde gitt henne mens hun gikk med raske skritt mot politistasjonen.
- Emma Werner.
- Dyttet du søsteren min i vannet i Oslo midt i januar?
- Hvem snakker jeg med?
- Den sinte søsteren.
- Hva får deg til å tro at jeg har dyttet henne i vannet?
- Hun var datteren din, dette er ikke noe du kan la gå forbi i stillhet.
- Piip, piiiip!
Hun la mobilen ned i lomma igjen, og åpnet døren til politihuset, vel inne stablet hun alle papirene i en pen haug fremfor en overrasket politimann i skranken.

To dager senere ble Emma Werner arrestert for overlagt drap på kontoret sitt, i skrivebordet fant de en post-it lapp med navnet, adressen, skolen og telefonnummeret til Sara på, under den lå et A4- ark med tette linjer av Inas håndskrift.

Ina var mønsterelev, gikk på anti-depressiva og hadde tatt to aborter da hun i en alder av 18 år ble dyttet i vannet av sin biologiske mor, hun var et ”ordensmenneske som ville opp og frem i livet” i følge sin fars tale i begravelsen, at hun hadde sorte lunger og en ødelagt lever på obduksjonsbordet ble ikke fortalt, at hun ble drept av sin egen nysgjerrighet og et ønske om å kjenne opphavet sitt ble ikke nevnt, og søsteren hennes fikk ikke være i begravelsen, for faren mente at det viktigste var at hun tok eksamenen sin samme dag. Før rettssaken startet ble Saras mor innlagt på psykiatrisk, Sara møtte i retten med et mørkerødt kinn fordi faren mente det var respektløst av Sara å si at det var en god ting at moren ble innlagt. Naboene til Sara vitnet om at familien var en flott familie uten noen problemer som helst som fungerte godt i samfunnet når Emma Werner ville ha det til at det egentlig var familien som hadde oppdratt Ina, som hadde drept henne fordi de gikk lei. Ingen hadde noen gang hørt høylydte stemmer fra huset til Inas familie, jentene var noen hjelpsomme, skikkelige piker og moren hadde en flott hage. Ikke alle hager er like fine når man ser dem på nært hold.