A. O. Vinje skrev i ”frå Dølen” i 1860 et dikt kalt ”Nasjonalitet”, det starter med følgende setning:
”Vi meiner og trur det gjævaste er å vera ein Noregs mann.„

Dette er en av tendensene det norske folk alltid ser ut til å ha hatt gjennom tidene, jeg tror faktisk ikke det finnes en eneste nordmann uten den meningen, altså at er du ikke norsk, er du ikke bra nok. Og de nordmennene som ikke er av denne personlige oppfatningen av seg selv og nordmenn ellers; at resten av verden kan kysse føttene deres, de flytter fra kalde, gufne Norge. Jeg tror ikke på gud, men jeg tror på karma, og jeg tror karma kommer tilbake for å ta sin hevn om nordmenn ikke snart får hodet ut av rumpa og slutter å leve som Caesar, ingen fotkyssing hjelper på herr karma nei. Håndkyssing er også teit, så bli ferdig med det og kom deg ned av din høye hest, Norge! Verden ellers er også viktig, nemlig.

Så, hva er en nordmann?

Jeg tenker personlig på en nordmann som en som har følelsen av å være tro til Norge og en som har vokst opp her. Jeg tenker på en nordmann som etter dager, uker eller kanskje tiår i utlandet begynner å savne norsk melkesjokolade, lefser, karsk, eller i det minste den norske sitte-på-rumpa-i-sofaen-og-vente-på-at-fremtiden-kommer-og-smekker-til-meg-holdningen. Det er selvfølgelig også lov å kalle seg nordmann om du etter en udefinert lengde tid utenfor landsgrensa begynner å savne fjell, skoger og dårlige veier, men det viktige her er at du savner noe som defineres som ”typisk Norsk”. I tillegg kommer det viktige språkkravet inn. Du må, for og i mine øyne å kunne regnes som nordmann, kunne si ordet nei. Kan du ikke si det, er du ikke norsk, men om du ikke kan fortelle noen hva du heter på norsk bryr meg ærlig talt fint lite, så lenge du kan si nei er du trygg, og jeg skal ikke komme og ta oppholdstillatelsen din, eller huset og volvoen din. Du føler deg norsk nå? Så bra! Velkommen til landet med elg, isbjørner i gatene (på Svalbard) og en stor hengivenhet til den norske (jante-) loven.

Hege Myklebust, leder i Norges mållag, kommenterte for ikke alt for lenge siden i sin tekst ”Norske nordmenn og Språkrådet” dette med definisjonen av ordet ”nordmann”. I teksten sin kritiserer hun at Språkrådmann Svein Nestor er uenig med nynorskordboka om dette emnet. Mens nynorskordboka til Myklebust sier om nordmann at han er ”person frå Noreg” mener nemlig Nestor at ”en pakistaner som bosetter seg i Norge (blir) ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner (..). Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe”. Jeg må tilstå jeg er uenig med dem begge, for Myklebust mener at nevnte pakistaner da er nordmann, fordi nynorskordboka hennes sier så. I mitt Norge er nevnte person pakistansk-norsk, og dermed fant jeg opp ett nytt ord som må opp til Språkrådets vurdering, har man sett!

Ja, språk har nok en liten betydning. Vi har jo egentlig fått inn et nytt uoffisielt norsk språk de siste årene, fra disse innvandrerne våre, som er både norske og ikke-norske: Kebabnorsk. Hvem vet, kanskje vi får en ny språkstrid snart? Denne gangen trenger vi ikke noen Ivar Aasen for å samle inn dialektprøver, jeg tror nemlig Wikipedia har en egen side tilegnet kebabnorsk. ”Walla, hva skjer a kompiiis?”

Vi nordmenn har et eget overlevelsesinstinkt, det utviklet vi etter svartedauden og det er grunnen til at pandemiene ikke vil gripe ordentlig tak her til lands, vi er litt som verdens kakerlakker av et folk, vi tåler det meste og står med begge føttene godt plantet akkurat der vi vil ha ’rem.

I timene på barneskolen husker jeg med klarhet hvordan vi lærte at vi nordmenn var heldige og hadde det urimelig godt, og timen etter hørte vi om hvordan de boret etter ”det sorte gull” i Mexico, og jeg husker hvor forvirret jeg ble når læreren så forklarte at dette gullet egentlig het olje, og at det var denne oljen som gjorde Norge så rikt, fordi havet vårt er fylt av steder med oljedepoter. Jeg husker noen spurte hva som skjedde med oljen i Mexico, og læreren sa at det ikke var like mye å hente der som det var hos oss. Vi har millioner av kroner fordi vi har olje, og disse millionene av kronene veksler vi på å spare og å lappe veier med? Jaja, sånn kan det gå. Trykk på ”retry game” og prøv igjen, staten.

Jeg har noe jeg alltid har lurt litt på, jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er typisk norsk å tro på Huldra og Draugen og så videre. Det er typisk i norsktimer opp igjennom skoleårene å bli fortalt og å lese gamle norske og ikke-norske sagn, men jeg tror kanskje det er typisk norsk å fnyse av dem.

Har slekten noe å gjøre med hvorvidt du er norsk eller ei? Med tanke på at så vidt jeg vagt husker det fra historiebøkene på ungdomsskolen, vil jeg ikke tro det. De bøkene mente på at ganske så mange nordmenn slekter på dansker, svensker, islendinger, tyskere, og også noen på romanifolket, de vandrende, herunder inkludert taterne. Derfor føler jeg ikke at herr Nestor har rett når han skriver til bladet ”Ny Tid” at du ikke er norsk om du er førstegenerasjons nordmann, nei unnskyld; andregenerasjons innvandrer. På grunn av den store svartedauden og både tidligere og senere kriger og sykdommer, så har, selv om vi har lekt Europas kakerlakker, det virkelige norske folk blitt temmelig utvannet hva genetikk angår, eller hva? Om det er noen i landet vårt som har sine gener litt oftere farget i rødt, hvitt og blått oppover familietreet, så er det nok samene, men i Norge blir de behandlet nesten som et folk med en helt egen nasjonalitet, så da er vel ikke de heller per definisjon norske, om man skal stole på Nestor. Kanskje vi må snakke samisk for å være virkelige nordmenn?

Og med alt dette sagt; er du en nordmann?

Kilder til «Er du egentlig Norsk»:
”Nasjonalitet” av A. O. Vinje, publisert i Dølen i 1860,
”Norske nordmenn og Språkrådet” av H. Myklebust,
Samt personlige minner og erfaringer.