I teksten ”Gi navn, ta navn” som er skrevet av Maryam Azimi og publisert i ”Det brente hjertet” (1999), får vi et innblikk i forskjellene på navneskikker i Afghanistan og Norge. Azimi forklarer sin egen kobling til navn og også litt om sitt politiske arbeid. I Afghanistan bærer du i utgangspunktet, om du er kvinne, sjelden et eget navn, der blir du oftest omtalt som noen sin noe fra du blir født til du dør. Om Afghanistan som et land omtrent kun har kallenavn på sine kvinner hele livet, betyr da navn ingenting for din identitet? Hva gjør at du heter det du heter, og hvorfor bytter du ikke navn hvert tiende år? Hva knytter man så til sitt navn i disse dager?

For et par hundre år siden, byttet du ikke navn med mindre du giftet deg her til lands, og da byttet du om du var kvinne etternavn, menn skiftet aldri navn, hvorfor skulle de gjøre det? Navn er en del av arven din. Et etternavn bærer du oftest videre fra faren eller moren din, eller begge, dette har vært i familiens bruk i vært fall fire generasjoner bakover i tid. Noen etternavn er mer sjeldne enn andre, fordi de er av utenlandsk opphav og dermed ikke er like ofte brukt her som de kanskje er i opprinnelseslandet, eller fordi de er mer kreative enn andre etternavn. Om du heter ”Larsen” eller ”Olsen” kan du være helt sikker på at det er fornyede versjoner av ”Lars sønn”, som ble til ”Larsson”, som ble til ”Larson”, som ble til ”Larsen”. Eller ”Oles sønn” som ble til ”Oleson” som ble til ”Olsson” som ble til ”Olsen”. Altså hadde du en gang i tiden en person bak i slekten din som var Ole/Lars sin sønn, kjekt hvor lett det er å finne en biteliten bit av familiens historie. Ellers har du ofte andre lignende navn i det norske språk, de stammer langt tilbake i tid, helt tilbake til da etternavn ble beholdt kun i en generasjon, for du fikk etternavn som fortalte hvem foreldrene dine var, helt tilbake til da et etternavn fortalte noe som helst!

”Ødegård”, og dets varierte andre like etternavn med forskjellige skrivemåter, er et ganske så generisk navn her til lands. Jeg regner i grunn bare med at du vet det dukket opp på grunn av alle de folketomme gårdene folk bosatte seg på etter svartedauden? Det var nok noen som tok etternavnet ”Folksom” også, men jeg mistenker de var av mindretallet, i alle fall fra den tiden av norsk historie. Altså finnes det historie i mange etternavn, så etternavn er vel kanskje både vår arv og familiehistorie? Vil du nå bytte etternavnet ditt fordi det er kjedelig, fordi det kan fortelle en annen person for mye om slektens historie, eller vil du beholde det nå, for familiens ære og fordi det er kulere enn du trodde? Å forbinde noe til etternavnet sitt er å finne en bit av egen identitet, og identitet er en viktig del av både selvfølelse og levegrunnlag, og dreper nok ingen. Jødene under 2. verdenskrig kan dog si seg uenig på dette punktet, identitet drepte beklageligvis noen av dem, men i dag dreper identitet deg sjelden, til tross for at alt kan skje.

Jeg har en onkel som het Vidar helt frem til min bestefars død, da tok han bestefars navn som sitt første fornavn, og ble dermed, på papiret, hetende Bjørn Vidar. Han tok navnet fordi bestefar alltid hadde ønsket at en av hans sønner skulle bære det navnet. Onkelen min er i dag to personer. Nei, han er ikke schizofren, og han er heller ikke fysisk to personer, men navnet hans er noe han bruker for og bevisst å skape seg selv to identiteter. Jeg sier ikke med dette at det ikke finnes schizofrene med dobbeltnavn, det gjør det nok helt sikkert. Men tilbake til min onkel, på jobb som barnevernspedagog er han Bjørn Vidar, mens ingen i familien vår kaller ham det. Hjemme er han nemlig bare Vidar, som han i våre øyne heter, for det var jo det han ble døpt. Problemet oppstår de gangene noen må ringe ham på jobb, og spør etter Vidar. Da har vi ved mer enn ett tilfelle har fått beskjed om at der jobber det ingen Vidar, men de har en Bjørn Vidar der, og en Pål-Vidar, er det en av disse vi ville snakke med, kanskje?

Jeg har selv noe som kanskje er et av landets kjedeligste navn, det er på nivå med ”Ole Olsen”. Mamma tenkte før jeg ble født at hun syns så synd på alle de med mellomnavn hvor mellomnavnet kun ble brukt som skjellsord, og på de med lange, kompliserte navn når de skulle begynne å skrive og hadde ni bokstaver, mot alle Ida-er sine tre, å lære seg. Derfor fikk jeg et enkelt og greit navn, det måtte jo være mye mer praktisk. Dessuten sa sykesøstrene på barselsavdelingen seg enige i at jeg var sta nok til å hete Marie, der stemmen min kunne gjenkjennes gjennom halve sykehuset, for mamma hørte faktisk det var jeg som var sulten. Sykesøstrene tilbake i 1991 hadde rett, jeg ble en sta jente, og hvordan kan jeg bytte navn med så mange minner knyttet til det jeg har? Jeg glemmer nok aldri barneskolens ”Marie Mathisen skled på isen, så kom grisen, og kjøpte avisen av Marie Mathisen, som lå der på isen.” Eller min ivrige understreking og forklaring på familieferier til Spania, om at jeg het ”Marie med E”, for noen Maria, det var jeg ikke!

Jeg føler det er verdt det å spesifisere her at jeg ikke tror jeg er blitt som den jeg er blitt fordi jeg heter Marie, men et navn er hva du gjør det til. Jeg hører en del mødre si at ”Jeg så jo på sykehuset at du var en Trine, og broren din var selvfølgelig en Martin”, og føler de er litt korttenkte. Trine ble nok til morens Trine helt på egenhånd, og Martin vokste nok ikke opp med tanker som ”Jeg må nok begynne med fotball, ja, for jeg er jo en Martin, og det er bare sånt vi gjør.”

Jeg kjenner en tjue-noe-åring som byttet navn for noen år tilbake. For familien er han nok fortsatt Adrian, men for venner og bekjente er han Axl. Om jeg skulle valgt navn på ham i dag, og dét var alternativene mine, ville jeg nok kalt ham Axl uansett, han har en litt for sterk personlighet til å bære navnet Adrian, jeg kjenner flere veike Adrian-er enn jeg kjenner Adrian-er som står for det de sier og den de er, beklageligvis for dem. Så kan det kanskje hende at det ligger mer i navn enn jeg i utgangspunktet trodde?

En annen ting relatert til navn og identitet, er kallenavn. Det heter at ”kjært barn har mange navn,” men jeg kjenner nok både mennesker uten kallenavn og med mange kallenavn som er noen kjær, så det stemmer nok ikke helt det der. Tingen er at du finner så mange forskjellige kallenavn der ute, med forskjellige meninger som grunnlag. Jeg kan igjen bruke meg selv som eksempel her: For de fleste er jeg Marie, for søskenbarna mine er jeg imidlertid både trekk-opp-Marie og Lille-Marie, førstnevnte fordi jeg som liten hadde et veldig morsomt temperament, sistnevnte fordi mine eldste søskenbarn hadde en venninne på samme alder som dem som het Marie, og det var måten å skille oss på, de skulle dra og bade med Store-Marie, ikke Lille-Marie. Problemet med det der dukket opp når jeg i trettenårsalderen vokste Store-Marie over hodet. I vennegjenger har jeg ofte gått som både Marie, Majje, og Aria. De to siste dukket opp når andre som heter Marie endte i samme vennegjeng, eller når folk gikk lei av å spesifisere hvilken Marie de mente eller ropte på. Snodig hvor mye fortere man reagerer på slike navn enn et veldig vanlig fornavn. Jeg tror kallenavn er med på å definere et bilde av deg til personer som enda ikke har truffet deg, så jeg ville vært forsiktig med dem, sånn egentlig. En av mine beste venner kalles ”Satan-Espen”, fordi han har en genser med en fordreid Coca-Cola-logo på hvor det i stedet for Cola, står ”Satan”. Han er en stor bamse og sliter med å drepe mygg, men om du ikke hadde truffet ham før etter du hørte det kallenavnet, hva for en fyr hadde du sett for deg?

Som Azimi har jeg faktisk, til tross for mitt ganske så helnorske miljø, i de tre siste årene blitt kalt for noen sin noe. Jeg har nemlig nettopp avsluttet et tre år langt forhold, og ble senest sist uke presentert som ”Marie til Ruben”, og så fortsatte presentasjonen, noe fort avkuttet, til den ble ”Marie, ekskjæresten til Ruben”. Det fantes opptil flere som het Marie i min ekskjærestes vennekrets, så i alt fra telefonlister til Facebook-album de siste tre årene, har jeg blitt hetende ”Marie til Ruben”, og det er i grunn en delvis nedverdigende tittel å ha. Nå er jeg jo ”bare” Marie igjen, da, så det plager meg ikke lengre, men jeg må tilstå at jeg foretrakk ”Sarpsborg-Marie” over ”Marie til Ruben”. Når jeg het dét følte jeg meg mer som en jente fra Sarpsborg enn noen sin eiendom, og det passet meg mye bedre.

Et navn er for meg det som gjør at jeg kobler personlighet med identitet fortest mulig, og dermed er navnet ditt viktig, men jeg er av de som tror på at du er hva du gjør deg selv til, og nekter å gå med på at navnet ditt bestemmer hvem du er og hva du blir. Azimi har rett i at det er en vidt forskjellig navnekultur i Afghanistan og Norge, men det samme kan nok skje med navnet ditt i begge land, forskjellig kultur til tross. Uansett hvor mange navn du har, og uansett hvem som har gitt deg disse navnene, er de noe som kobles til deg som person. Dette gjør det lett å forsvinne fra noe uønsket om du skifter navn i dag, men jeg hadde nok hatt mine problemer med å skifte navn utover og kanskje ta et fornavn eller mellomnavn ekstra. Det burde vel egentlig holdes foredrag på ungdomsskolen om hvilke kallenavn man tar til seg, for det kan være kjempekult å bli kalt stolkaster-Eirik etter en episode i klasserommet i åttende så lenge du går på skolen, men når du møter igjen de du gikk med på ungdomsskolen om tretti år, kan det være greit å slippe å høre den historien gjentatt for ungene dine, mistenker jeg. Et kallenavn kan fort gi deg like mye identitet som det et fornavn kan gjøre. I ganske lang tid bakover, og også i dag, er det foreldrene dine som gir deg både ditt første fornavn og etternavn, men det er ikke dermed sagt at disse sitter brennmerket i nakken din. Om jeg lærte noe viktig i skolegården på barneskolen så var det at selv de enkleste navn kan man lage kallenavn og økenavn av, og jeg vet det til dags dato ikke er bare jeg som kan ”Marie Mathisen skled på isen”-regla utenat. Forskjellen på da og nå, er at da gikk jeg på skøyteskole og kunne danse på isen mens jeg tok små piruetter, nå har jeg og Bambi skremmende mange likheter på isen, derfor holder jeg meg på asfalt.